Rapt: In The Evening Air

Stikkord

Art Of Noise, musikk

Litterære forsømmelser

Stikkord

bøker, Haakon Lie, Hans Olav Lahlum, litteratur

Jeg er glad i historie – og litteratur. Ikke fullt så glad i at det ene smadrer kjærligheten til det andre, dog, slik Hans Olav Lahlum gjorde med Haakon Lie.

Det var da ellers en underlig betraktning, sånn i sommervarmen, vil du kanskje innvende, og det helt sikkert med rette. Men Haakons ikke så veldig blide åsyn lyste mot meg ved spisebordet i dag, som han gjør hver dag. Og der har han stått og samlet støv i tre og et halvt år.

Kapittel tre kom jeg til, før han havnet i hyllen, helt enkelt fordi forfatterens formidlingsevne, om et tema jeg setter veldig høyt, simpelthen ikke holder mål, ikke evner å fenge leseren. Og jeg tenker at det er en pussig ting, med en ennå relativt nyslått forfatter, som høster lovord fra øst og vest.

Følgelig er det antakelig meg det er noe galt med, som helt har mistet gleden ved å lese, under påskudd av at det ikke lenger fins forfattere som duger. Akkurat det stemmer nok ikke. Det er vel bare jeg som legger listen farlig høyt, uten å gi dem så mye som én sjanse.

Lahlum derimot, fikk en. Men én ting skal han ha: Han er god til å samle støv.

Hadde de frihet i DDR, så har vi det med. Jaggu.

Stikkord

DDR, Grunnloven, grunnlovsjubileet, kunst, naturisme, nudisme

Torsdag 16. mai, på dagen før selveste Dagen, åpnet Kunsthistorisk museum, i samarbeid med UiO, sin utstilling om Grunnloven, i anledning det kommende jubileet. Utstillingen markedsføres blant annet med bildet over, med påskriften “JA, VI ♥ FriheT [til å skrive akkurat som vi vil?]“.

Mine første tanker går til der Deutschen Demokratischen Republik (DDR), hvor naturismen ikke var offisielt anerkjent, men akseptert, til de grader at den fremstod som et av landets fremste særtrekk.

Utstillerne har nok ikke tenkt så langt, om de overhodet driver med slikt, men skal vi først finne et uttrykk for frihet, er det ikke sikkert valget var så veldig heldig. Rim slim plim.

Sikkert er det i alle fall at de som skryter av det østtyske sosiallistparadiset … Vel, de trenger i alle fall ikke kommer her og komme her.

Om DDR var et paradis, er min santen også Norge et!

Jonas og Fabian.

Urettferdig over vannet

Stikkord

17. mai, nasjonaldagen, Norge

I dag feirer vi oss selv. Vi er flinke til det i dette landet. Resten av året også, men i dag tar det, som vanlig, litt mer av.

Nå er det naturligvis Grunnloven – og selvstendigheten den medførte – vi feirer, egentlig, selv om det oftest blir med den, som med Vårherre og julen.

Spørsmålet er bare om vi egentlig har noe å feire, som reiser verden rundt for å kjempe andres kriger (og forlater dem, når de ligger nede for telling), som velter oss i usmakelig overflod, mens verden forgår av sult. Til og med verden selv må utpines, til siste oljedråpe, med klimafølgene det får.

Når vi til alt overmål er ett av ytterst få europeiske land uten reduksjon i CO2-utslippene, ja, da …

Min nå nesten 25-årige sønn uttrykte det så elegant oppunder 17. mai 1992, da han nærmet seg fire, og sang, av sine lungers fulle kraft:

Urettferdig over vannet, med de tusen hjem

21 år senere strenet vi langs Aker Brygge, han og jeg, og diskuterte den voldsomme fremveksten av nye, fancy utesteder, der det vakre folket kappes om de passerendes oppmerksomhet. Utenfor Bølgen & Moi, der ute ved Tjuvholmen (hvor mange filialer er det blitt, siden Høvikodden for 18 år siden?), ga han uttrykk for sin vemmelse over de økende forskjellene i “egalitære Norge”.

Han visste ikke hvor rett han hadde, den gangen, for 21 år siden, men hadde evig rett nå også. Til opphavets blandede tilfredshet og fortvilelse.

Vi feirer oss selv, mens vi forbyr de fattige å sove i byene våre, og andre stikker av med lottogevinster på en avskyelig kvartmilliard, mens vi, på ramme alvor, diskuterer å stenge grensene for visse etnisiteter, og flyr i taket over den beskjedne forekomsten av fremmede flagg. I våre tog! Jeg skal holde meg for god til å trekke paralleller, men det har da en liten eim av nazisme light, har det ikke?

La meg heller si det på denne måten: Det er ikke bare Per Fugelli som skjemmes.

Så hurra for oss, alle sammen. Og gratulerer med dagen!

P.S. Kjære leser, du må gjerne lese dette uten å føle skam. For man må eie skam i livet for å kjenne den. Og det er det jo, skal vi først være ærlige, ikke alle som gjør. Er det likevel noen trøst, er det mye som tyder på at du representerer flertallet – som om bloggposten ikke var nedslående nok.

Rundlurt

Stikkord

Peanøtter, Super-Langbein, superkrefter

Jeg har spist og spist (og ikke bare disse!), men … Ingenting!

Ingen makko i rødt, med kledelig, blå kappe til. Ingen “Tjobing!“. Og føttene forblir plantet på landjorden!

Noen har en del å forklare.

Men hvor er Godot?

Stikkord

arbeid, venting

Har sittet to timer med headset på, parat til telefonmøte, som først ble utsatt en halvtime, så nok én hel.

Siden ble det bare stille.

Det må skyldes headsettet.

The 51st state

Stikkord

amerikanisering, Zeitgeist

Jeg er nok én av ytterst få gjenlevende, som ennå ikke er fullstendig gjennomamerikanisert, tenkte han, mens han gumlet på frokostpannekakene, svømmende i lønnesirup.

Barcode: Skyline – milevis fra the sky

Stikkord

Arkitektur, Barcode, Bjørvika, Oslo, skyline

Jeg har vært lutter fryd og entusiasme, helt siden de første planene om en skyline i Bjørvika ble forelagt bystyret og Plan- og bygningsetaten.

Men der jeg stod, med eldstesønnen, og betraktet det hele fra operataket forleden, slo det meg at komplekset er alt annet enn en skyline, milevis som det befinner seg fra himmelske sfærer, med sine – jeg teller etasjene i det høyeste bygget – 17 etasjer, og rager vel med det ikke engang over de gamle blokkene på Enerhaugen. Som rett nok står på en … nettopp, en haug (du kan med fordel klikke på bildene, for større detaljrikdom, dernest forstørrelsesglass, for enda større detaljrikdom).

Si hva du vil, men kall det for Guds skyld ikke en skyline. Det eneste som minner om en, er det om lag 35 år gamle Postgirobygget (det heter vel Posthuset nå, eller hvordan det nå ble til slutt – som for øvrig skal bygges om, igjen!) og det rundt 25 år gamle Oslo Plaza (nå Radisson Blu Plaza Hotel). Brave new world, my foot!

Guttungen (nåja, han nærmer seg 25!) er ikke enig. Komplekset raserer Gamlebyen, mener han. Ladegården, ruinparken, middelalderparken, Bispegata, Mariakirken, GG … The lot. Vi bodde de tre første årene av hans liv i Gamlebyen, nemlig, i Sankt Halvards gate, og det er begripelig at han frykter utslettelsen av sin barndoms dal.

Jeg er ikke helt uenig. Men skal Marka og de grønne lungene bevares, må det bygges i høyden. Eller byen legges et annet sted (hvem vil leke Kristian Kvart, og proklamere det fornyede “Her skal byen ligge!”?). Pose, sekk and all that jazz.

Skjønt jeg liker det jeg ser, altså. Litt halvhjertet, bare, til skyline å være. Litt feigt, kanskje? Eller sagt på en annen måte: Hvis sky is the limit, har man litt å gå på:

Får vi bare Lambda på plass nå, kan byen vår – jeg bor der ikke, men den er min – faktisk bli noe vi virkelig kan være stolt av:

Munch-museet, slik arkitektene hadde sett det for seg, med sitt Lambda-prosjekt. Bilde fra MIR/Herreros Arquitectos

Leid, milde ljos

Stikkord

Arkitektur, belysning, Karl Johan, Kongens gate, Oslo

Hjørnet Kongens gate og Karl Johan – med Stortorvet like bak. Det var tidlig på 1990-tallet, om jeg ikke husker feil, at Oslo Handelsstands Forening (kan noen ringe Astronomer mot orddeling?) eller kommunen – jeg husker ikke lenger – bestemte seg for å brushe opp fasadebelysningene langs Karl Johan, sponset av Philips.

Resultatet ble vakkert, som dette eksempelet, av utallige, vil vise. Dressmann eller ei.

P.S. Ved nærmere ettertanke kan “Oslo Handelsstands Forening” passere. Som selvsamme handelsstands forening. If you get my drift.

Always look on the bright side of life

Stikkord

arbeidsmarkedet, bygdeliv, Distrikts-Norge, Statistikk, Sunnhordland, Tysnes

Jeg har alltid beundret stedets ukuelige optimisme. Eller … beundring er kanskje å ta litt i. La oss nøye oss med undring. Det minste tilbakeslag, den kvartals- og årvisse befolkningsutviklingen, som alltid og uten unntak er negativ (pilene har kun pekt én vei siden 1950-tallet), møtes med en dødsforakt, som ikke er mindre enn imponerende!

Og hvor gode nyheter ikke fins, gjør man de dårlige gode:

La meg like godt presisere, for dem som ikke orker å lese faksimiler (tegnsettingen er avisens egen):

[ … ] Hovudgrunnen til auken er at det vart lyst etter ferievikarer og lærarstillingar i januar og februar.

Sang fra Tysnes: “[ … ] Steinrøys, steinrøys, svelt i hjel”.

Hvis utlyste ferievikar-stillinger er å anse som “Fleire stillingar ledig”, er det jo ikke så rart at alt tilsynelatende går bra. Det er heller ingen grunn til å anta at vi har fått en nettoøkning i antall lærerstillinger. Med den nedleggelsestakten man legger for dagen i den lokale skolesektoren, skulle det da også ha tatt seg ut! Men man har tradisjon for å stirre døden i hvitøyet, og trosse virkeligheten, mens det drives utstrakt lobbyvirksomhet for livsforlengende tiltak, i form av statlige tilskudd (like ned til nordsjøarbeidernes hobbybaserte gårdsdrift).

De siste signalene tyder likevel på at man er i ferd med å resignere, idet at lokalpolitikerne er mer åpne enn noen gang, for en stor kommunesammenslåing, som i praksis betyr overtakelse (just som i næringslivet, hvor den økonomisk sterkeste fusjonspartneren regnes som “overtakende”).

Det var nok på høy tid.

P.S. En liten presisering: Tallene i faksimilen gjelder hele Sunnhordland, som for en stor del har vekst. Tysnes kommune er regionens eneste med “negativ vekst”. Det var kanskje klokt av avisen ikke å gå helt hyperlokalt, for det fins nok grenser for hvor lyst man kan se på tilværelsen, selv for lokalaviser med optimisme som nedfelt statutt.