Spøkelser på høylys dag

Stikkord

Adolf Hitler, Agatha Christie, Hercule Poirot, TV

Jeg har vært en stor tilhenger av ITV og Carnival Films Hercule Poirot-serie siden slutten av 1980-tallet. Ikke på grunn av handlingen, naturligvis. Det er en relativt tynn suppe, av gammelt Christie-merke, som serveres. Tidsånden derimot, miljøet, koloritten og, fremfor alt, den imponerende evnen til å grave frem de vakreste art deco-omgivelser, har trollbundet meg i over to tiår. Ja, og så David Suchets tolkning av den selvhøytidelige, lille belgieren, naturligvis (som gikk mange ganger utenpå Peter Ustinovs).

Kveldens episode på NRK1 var dermed en høytidsstund, tillike med hver søndag de siste par månedene.

Men som en oppfølger til denne: Det er mulig jeg ser spøkelser på høylys dag, gitt hva dagene mine for tiden går med til, men er det bare fantasien min som er i overkant livlig, eller…

Og nei, jeg sikter ikke til Charlie Chaplin.

Har Scotland Yard noe de burde fortalt oss?

Monopolnostalgi

Trægde tegner og forteller

Neste gang jeg har huset for meg selv, overveier jeg å benke meg foran tv-en, med fjernkontrollen låst til NRK1, i håp om å gjenopplive fordums eterfornemmelser.

Det er imidlertid overhengende fare for at Kristian Trægde, Vidar Theisen, Kjell Arnljot Wiig, Jahn Otto Johansen, Jarl Munch, Richard Hermann, Per Øyvind Heradstveit og Haagen Ringnes i hovedsak er erstattet av sponsorplakater, før og etter idrettslige gigantarrangementer – av typen vi hadde ett eller to av annethvert år. Det syns jeg er en passe porsjonering.

Kanskje det hjelper å skru fargene på tv’n ned på 0?

Et lite P.S. ad utstrykning: Theisen er, ved nærmere ettertanke, altfor, altfor fersk i denne sammenhengen.

Heftig og begeistret

Stikkord

film, NOKAS

“Heftige scener i filmen om NOKAS-ranet“, skriver Dagbladets journalist (eller noen på desken) i dagens artikkel om filmen “NOKAS”, som har premiere til høsten.

Min umiddelbare innskytelse er likevel om de hadde vært like heftige dersom filmen var utenlandsk – eller om vi kanskje har litt lett for å la oss rive med av tilløp til utenlandske takter i den hjemlige cinematografien. At vi rett og slett blir litt heftige selv, for ikke å glemme begeistret.

For helt Hollywood er det kanskje ikke: