Stikkord
«Jeg visste at dere gutta ville fakke fuglen fra Berlin,» sa polkovnik Batjuk. «Men du, tavaritsj Zaitsev, har en ny oppgave foran deg. I morgen venter vi et større tysk angrep i en helt annen sektor. General Zjuikov har befalt at en gruppe av våre beste skarpskyttere skal samles, og settes inn for å hindre fascistangrepet. Hvor mange har du igjen i gruppa di?»
«Tretten.»
«Skuddsikre Batjuk» tenkte seg om et øyeblikk, før han spurte: «Ja vel, da blir det tretten mot flere hundre. Tror du det lar seg gjøre?»
«Det er helt rimelige odds,» svarte jeg.
Slik slutter det siste kapittelet jeg nyss oversendte det andre forlaget – bokens nest siste.
Oversatt fra:
‘I knew you boys would catch that bird from Berlin,’ said Polkovnik Batyuk. ‘But you, Tovarich Zaitsev, have a new task ahead of you.Tomorrow, in a different sector, we’re expecting a Nazi assault. General Chuikov has ordered a group of the best snipers to be rounded up and used to foil the fascists’ attack. How many remain in your group?’
‘Thirteen.’
‘Bulletproof’ Batyuk thought for a moment and then asked, ‘Well, that makes it thirteen against hundreds. Can you do it?’
‘Those are acceptable odds,’ I replied.
Men det blir fort lange dager. Klokken er 18.55, og tid for en tur i butikken.
Om det er stas å jobbe så mye, og likevel lure på om du har nok flaskepant?
Nei, det vil jeg vel kanskje ikke si, men jeg får da navnet mitt på trykk. Jeg har hørt at det fins folk som kunne drepe for slikt.
Forslag til korrektur:
polkovnik Batjuk -> Polkovnik Batjuk,
tavaritsj Zaitsev -> Tavaritsj Zaitsev
«Skuddsikre Batjuk» -> «Skuddsikre» Batjuk
Forøvrig mener jeg at det er best å droppe ” ” (eller de gamle « ») og heller bruke – for sitater.
Hei, John.
På engelsk er det ikke så uvanlig å bruke stor forbokstav i tituleringer – vi ser det overalt. Men på norsk følger jeg samme prinsipp som for trikkefører Syversen, selv om jeg har registrert en tiltagende tendens til bruk av stor forbokstav i høyere titler/stillingsbetegnelser. Den vanligste gjengangeren er “Administrerende Direktør”, som for meg fremstår som den gufneste form for spyttslikking – til alt overmål en som er språklig feil.
Så for meg falt valget om bruk av liten forbokstav i titlene eller betegnelsene (som “tavaristj”, altså “kamerat”) helt naturlig – med mindre ordet innledet setningen, og dermed skulle hatt stor forbokstav, som alle ord for øvrig.
Når det gjelder sitatene, er det helt klart sitatstrekene jeg har et nærmest forhold til, fra journalistikken. Vi bruker dem i sitater som ikke er ordrett gjengitt, men i litteraturen (primært skjønnlitteraturen) utlegges sitatene som ordrette, og må dermed ha anførselstegn.
Min personlige favoritt er gåseøynene, men i den norske forlagsverdenen er det de vedtatte sitattegnene (såkalte guillemets) som gjelder – altså disse, « », som du benevner gamle. Jeg er sikker på at du kommer til å finne denne siden interessant i så måte.
Privat, og når andres vedtatte normer ikke gjelder, praktiserer jeg det sånn:
Sånn off the top of my head.
Interessant nok er det flere land som bruker inverterte guillemets (invertert i forhold til norsk praksis, vel å merke). Både danskene og, så vidt jeg husker, franskmennene ville bruke dem »på denne måten«.
Personlig tror og håper jeg at guillemets er på vei ut, men inntil forlagene bestemmer seg for å droppe dem, er det nok dem jeg er henvist til.
Ja, du har helt rett. Tavaritsj er en tittel, nemlig kamerat, og da er jeg enig i at det blir liten bokstav. Russisken min er litt rusten… Men hvorfor det russiske ordet og ikke heller bruke kamerat?
Hadde jeg oversatt rett fra den russiske originalen, ville jeg helt bestemt ha kalt alle tavaritsjene “kamerat”, og polkovnikene “politisk kommissær”, for enkelhets skyld (bare i denne boken brukes en rekke forskjellige, russiske betegnelser på de politiske kommissærene).
Men jeg har hatt som utgangspunkt at den engelske oversettelsen er oversatt sånn med hensikt, og i forståelse med de russiske rettighetshaverne. Så for å være tro mot originaloversettelsen, lot jeg det være sånn.
Men alle russiske betegnelser er utstyrt med forklarende fotnoter ved første gangs bruk. Så langt er det blitt 76 av dem, hvorav en del med forklaringer tilpasset britiske forhold, som jeg i sin tur har måttet tilpasse norske.
Mange av begrepene forutsetter også relativt inngående kjennskap til felt- og våpenterminologi, som jeg heldigvis har. Dem har jeg ikke gjort meg rare umaken med å forklare, siden vi får anta at lesere med interesse for emnet også er forholdsvis kjent med begrepene.
Men det har tatt sin tid. Hele sommeren er gått med. Yrkesstoltheten nekter meg å yte i forhold til betaling. Det er en forbannelse, skal jeg si deg.
OK – det er for å få en russisk stemning at ord som tavaritsj erbrukt, slik som i Clocwork Orange av Anthony Burgess. Jeg ser av sitatene dine at det ikke har vært en lett jobb. I noen tilfeller kan nyanser forsvinnne og i noen tilfeller blir underforståtte mening uklar.
Jeg tror nok også at hensikten har vært å skape en litt autentisk stemning.
Vet du, jeg fikk aldri lest A clockwork orange, men Kubricks geniale filmatisering har jeg sett utallige ganger.
Og nei, jeg tror nok heller ikke boken – eller filmatiseringen – ville ha vært den samme uten de etter hvert klassiske språkkonstruksjonene.
Takk for henvisningen til diskusjon om sitat i sitat og hvilke tegn som kan og bør brukes.
Sitatstrek har jeg sett i nylig utgitte bøker, eksempel Knausgårds Min kamp. Jeg mener at jeg ser mest av ” … ” med vinklet innover i trykt tekst og at de doble vinklene er mer typisk for eldre bøker. Det er ihvertfall mitt inntrykk. For ikke-trykt tekst (blogger og slikt…) mener jeg at det er mest av det som kalles enkel skrivemaskinstil, nemlig ” uten vinkling.
Når det gjelder sitat i sitat vet jeg ikke hvordan dette gjøre for sitatstrek, men tror jeg ville foretrukket kursiv for sitat i sitatet.
Å nei, det er jeg som skal takke, John!
Faktum er at du har gitt meg litt å tenke på, og det er fristende å ta problemstillingen opp med forlagene. For jeg håper jo, som du, at såkalte guillemets har utspilt sin rolle, som en antikvarisk typografilevning.
Tross alt foretrekker jeg selv de såkalte gåseøynene, som de fleste. For øyeblikket leser jeg forresten en bok med sitatstreker i dialogen – og den er gammel.
Inntrykket er at de som bruker guillemets (« ») privat, gjerne ønsker å fremstå litt viktigere enn de egentlig er – litt se hva jeg kan! – om det da ikke er en yrkesskade.
Ved bruk av sitatstrek, må det være lov å bruke vanlige hermetegn for sitat i sitat – og i tilfeller hvor ord og begreper brukes ironiserende, for eksempel.
Syns jeg, da.
Da tenker vi begge to. Jeg tenkte på at hele dette greiene med sitattegn er en overlevning fra skrivemaskinene og at i fremtiden vil vi helt sikkert vil se helt andre løsninger. Det er mye her jeg kunne ha tenkt meg, et lite bilde foran hvert sitat (facebook-stil), forskjellig font for forskjellig type stemme (tegneseriestil). Og det er mulig å tenke seg forskjellige stiler på tekstblokker, farger, fonter og så videre. Kursiv for ironisk har jeg sett mange ganger. Når vi først er inne på det så foretrekker jeg skuespillnotasjonen fremfor listinger av typen: “….,” sa han. “…,” sa hun osv.
Det virker jo dessuten litt merkelig at vi, som ett av ytterst få land, skal tviholde på disse “dobbelthakene” (eller «dobbelthakene», for visualiseringens skyld), når den globale landsby, som vi kalte nettet i Internetts barndom, og verden for øvrig holder seg med enkle og doble gåseøyne.
Man kan forestille seg mange formater, spesielt etter hvert som papirmediet gradvis fases ut, men anførselstegnene sikrer en flyt og en muntlighet, når man leser, som skuespill-oppsettene ikke tilbyr, slik vi kjenner dem fra Ibsen og Shakespeare.
Og så ville det jo være synd om e-bøkene til slutt ender med en masse interaktivitet, som fratar oss muligheten til utfoldelse av egen fantasi, på den måten det slrevne ordet gjør.
Det er uansett veldig spennende tider for litteraturen!