Stikkord
arbeid, frilansliv, korrektur, ordforråd, oversettelse, oversetterlser
Jeg vet utmerket vel hvor jeg har plaget mine skarve lesere med tidender om arbeidets gang denne sommeren. Så har det da også vært et altoppslukende oppdrag, som har krevd nær hver eneste dag, inklusive mange helger og kvelder, like fra inngangen av mai.
Men i går ettermiddag var jeg i mål! Med selve oversettelsen, vel å merke. Dermed kunne jeg påbegynne korrekturen, alt i går aftes. For lørdagskvelder er intet unntak fra nyss nevnte regel. Jeg vet også at egenkorrektur er korrektur av siste sort. Hva det kommer av, aner jeg virkelig ikke, men enhver journalist, forfatter eller oversetter kan fortelle deg at vi er blindere for bjelken i egne øyne, enn for flisene i andres. Av samme grunn bør vi korrekturlese hverandre, heller enn oss selv.
Men når forlaget vil spare (og som de har spart!), er man henvist til å finne bjelkene (utlagt: korrekturlese seg selv). Skjønt helt nytteløst er det jo ikke. Én fin ting med korrektur, er at du får rettet oppatt alle feil i frå i går, åpenbart. Det er så selvsagt som det kan få blitt, men nå tenker jeg ikke på de mest innlysende feilene, men perfeksjonering av det ikke direkte feilaktige. Når du sitter der, med oversettelser og knappe frister, ender det ofte med ordene som umiddelbart faller deg inn, ikke sant?
To gode eksempler, fra dagens fangst:
Maxim tok en glo fra bålet, som han kastet inn i mørket, så det slo et regn av røde gnister.
klinger bedre enn:
Maxim tok en glo fra bålet, som han kastet inn i mørket, så det slo en dusj av røde gnister.
Huh … Dusj, hæ? Jeg skylder dog å gjera merksam på at originalteksten lyder (min uthevelse):
Maxim pulled out a smouldering ember and hurled it into the darkness, so that it showered red sparks.
Fort gjort i en port. Ja, og så:
Vi vendte hjem med den rikelige fangsten […]
Da blir det bedre med:
Vi vendte hjem med den overdådige fangsten […]
Sant? Jeg husker ikke i farten, men på engelsk stod det nok “abundant” eller “plentiful” eller noe sånt. Skjønt mest sannsynlig “rich”.
Og sånn går nu dagan.
Hvis jeg nå bare kunne lære meg å lese over egne bloggposter, før jeg publiserer dem … Men den dagen kommer nok aldri. Det blir nok korrektur som det er, kan du si.
Foreslår at du går igjennom og ser om du kan fjerne en del småord, slik som “så”. Av og til bruker man ord som kan utelates når det blir skrevet.
(Skjønt en del av de uvesentlige ordene må få bestå, for muntlighetens skyld. Det er jo ingen fagbok, akkurat.)
Jeg begynte å klø meg litt i hodet nå, siden eneste “så” fins i denne passusen:
Der “så” erstatter “slik at”, og anses tvingende nødvendig.
Så var bare et eksempel, andre ord kan være at, og, det/den, fordi. Du ser dem når du leter.
Off, ja. Vær du sikker! På den annen side, er jeg også svært oppmerksom på behovet for fyllord innen skjønnlitteraturen (og biografiene, som just denne boken helst sogner til).
På samme måte er jeg svært var på deres overflødighet innen faglitteraturen.
Ha! Og hva tror du det er jeg holder på med?
De forsvinner nok, ett for ett.
Jeg tror at du holder på med opplesing av teksten, natt og dag
Det går sikkert på rundgang i familien.
Haha! Da tror jeg de hadde kverket meg, John! Nei, far, jeg lider i stillhet!
En skur av gnister er vel det vanligste?
Eventuelt, ja. Men også regn. Det hender det går opp for meg at vi har et rikere språk enn jeg lenge trodde, i min enfoldige villfarelse.