Jeg vil flytte tilbake til Høvik!

— Datter (8), da det i kveld var klart at kommunestyret vedtok å legge ned den lokale barneskolen.

Foreløpig familieavstemning, der to, av i alt tre stemmer, foreløpig er avgitt, tyder på to tredjedels flertall.

I anledning av at kvinnedagen er relativt nært forestående, må jeg nesten bryte sammen og tilstå: Tross en relativt langvarig feide med den moderne feminismens fanebærere for noen år tilbake, er det nemlig begynt å demre for meg at feminismen har én mark som ennå står upløyd, og som effektivt eliminerer menns kreative påskudd for å unnslippe huslige sysler.

La meg forklare:

Jeg er en relativt høy mann. Ingenting utover det ordinære, altså, men med mine 190 centimeter likevel for høy for det angjeldende problem. Det har seg nemlig slik at matlagingen og oppvasken tilligger mitt gebet, med den uunngåelige konsekvens at sterke ryggsmerter tidvis hører til dagsordenen – som de uvegerlig må, når tidsrom av variabel varighet tilbringes over kjøkkenbenken, bøyd i en 120° vinkel, om vi gir og tar én grad eller to.

Det er derfor med en viss undring man noterer at kjøkkenbenken, en av det gamle kjønnsrollemønsterets siste bastioner, har fått stå, urørt og for lav, i en feminismedebatt som for øvrig later til å ha dabbet kraftig av de seneste årene. Men om det fins noen igjen blant feministene (det kan ha vært en motegreie, for alt jeg vet), skal de få dette tipset gratis – som en effektiv hindring av høye menns evige ryggpåskudd:

Få høye kjøkkenbenker på parolene 8. mars 2012.

Hansken er kastet.

I mellomtiden priser man seg lykkelig over dobbeltdoserte smerteknekkere, av ovenfor avbildet slag. Og misforstå meg endelig rett: kvinnene har sitt å stri med, de også (den månedlige, ikke minst – ikke å forglemme disse evinnelige fødslene). Forslaget er derfor ikke å oppfatte som selvmedlidende jammer, men som entusiastisk og oppriktig forslag til et tiltak som i sannhet kan revolusjonere hjemmenes daglige oppgavefordeling.

Ok, én post til. Fordi den sier alt. Postet av en dame, på ordførerens Facebook-vegg lørdag morgen, med et svar som åpenbart fordrer en viss betenkningstid.

Responsen uteble også på denne meningsmålingen, som ble lagt ut på bygdeportalens egen Facebook-side, fulgt av 431 Facebook-brukere, i dag (én/min stemme etter seks timer):

Jeg lar den bli stående, som bevis for sambygdingenes øredøvende likegyldighet resignasjon, men tror nok ethvert videre engasjement herfra er fåfengt.

Hvem tror jeg dessforuten egentlig jeg er, som tror jeg kan nekte livstrette bygder en verdig død? Nåja, død, iallfall.

Jeg lover, dyrt og hellig, ikke å heve røst mot bygdeselvmordet igjen (noe som ingenlunde er ensbetydende med at jeg begriper meg på det).

I hate to say I told you so.

. . .

But I told you so:

Om man må få uttrykke en smule oppgitthet.

Kilde: SSB, grafikk: Jarle Petterson

Når kommunen dekker en samlet flate på om lag 255 km², som svarer til Oslo kommune, inkludert byens egen del av Marka, og innbyggertallet lyder 2756 (per 31.12.2011), skjønner man at det kommunale servicetilbudet blir kostbart. Så kostbart at lokalpolitikerne ikke ser andre utveier enn å iverksette sparetiltak, som gjør det mer umulig å besørge tilflytting enn det allerede var. Men la meg ikke foregripe.

Markant forgubbing

Dramatikken i situasjonen kommer ikke først og fremst til syne i den samlede befolkningsutviklingen, men i den innbyrdes alderfordelingen av den gjenværende befolkningen. Per 31.12.2012 bodde det 1217 innbyggere mellom 0 og 39 år i kommunen, og 1539 mellom 40 og 90+. Altså en “gubbeovervekt” på 322. Det virker kanskje ikke så avskrekkende, men demonstrerer med all tydelighet hva som er problemet. For av de 1217 mellom 0 og 39 år, skal hovedvekten av dem mellom 0 og 19 forlate kommunen for videregående eller høyere utdannelse, siden kommunen selv ikke har noen av delene. Vi kan med andre ord trekke 665 mellom 0 og 19 fra de 1217 mellom 0 og 39.

Og da er vi kommet til kjernen av alle utkantkommuners evige problem:

Hvordan får vi den ressurssterke ungdommen, boblende av pågangsmot og kompetanse, til å vende hjem igjen, produsere nye generasjoner og, på andre vis, bidra til lokalsamfunnets videre vekst?

Den grunnleggende forutsetningen er at de møter et tilbud de føler de kan leve med. Lokale arbeidsplasser er ingen forutsetning, så lenge forholdene ligger til rette for dagpendling. Men bo må man uansett, om man leier eller eier, og her er det enkelte minstekrav, som alltid benyttes i boligannonser – om minstekravene fins på stedet, vel å merke (i motsatt fall finner den aktuelle målgruppen noe annet). La oss sakse noen eksempler fra Finn.no:

I umiddelbar nærhet ligger også ICA Supermarked, Kaffebrenneriet, SATS Treningssenter, flotte grønne parker, turveier, serveringssteder, samt flere skoler og barnehager. Det er også gåavstand til et av Oslos flotteste klatre- og golfsentre, samt barnas favoritt “Hopp i havet”.

[…]

Kort vei til det meste av forretninger og servicetilbud på Holmlia senter. Barnehager, skoler, idrettsanlegg, svømmehall, samt flotte turområder og rekreasjonsmuligheter i nærområdet.

[…]

Tilhører Kastellet skolekrets, og skolen ligger innenfor kort gangavstand. Kort vei til turområdet på Ekebergsletta, nærbutikk på Kastellet, barnehager, idrettsanlegg samt badeplasser langs Bundefjorden.

Å gjengi flere, blir bare altfor rått parti, og jeg kan høre innvendingene: “Ja, men du kan jo ikke sammenligne med Oslo”, som selvfølgelig er en berettiget protest, men den ene faktoren går igjen alle steder: Kort vei til skole er et av de mest brukte (og mestselgende) salgsargumentene. At jeg endte med et knippe osloeiendommer, beror utelukkende på ren og skjær latskap.

Finner de ikke den korte skoleavstanden her, finner de den der – som er just hva vi prøver å forhindre.

Slutt å gi ungdommen flere grunner til å bli i byen

Det er en grunn til at avkommet vårt blir i Oslo eller andre større byer, nemlig, når de først har fått smaken på det. Men vi kan overtale dem, i alle fall om vi sørger for det ene minstekravet, om kort vei til skole og barnehage – og dermed noen ekstraytelser, som gjerne følger med (som nærbutikk, et nærmiljø som trives, osv osv osv).

Kommunen skal imidlertid ha honnør for at den har lagt så mange attraktive tomter ut for salg. Markedsføringen derimot, har bygdefolket selv måttet forestå – som disse to halvsidene, som jeg laget til regionavisen Bergens Tidende sist sommer (klikk på bildet for leselig faksimile i fullt format):

Merk gjerne salgs-pitchen:

Eg [bygda] kan lokke med nydelige tomter, ny butikk, skule, barnehage…

Og salget er i full sving, det. Denne boligen stod klar i det annonserte byggefeltet på nyåret:

Straks etter påbegynte Tysnes Bolig arbeidet på denne firemannsboligen samme sted, der samtlige leiligheter er solgt:

Byggherren er selvfølgelig strålende fornøyd, og har, etter hva jeg forstår, bestemt seg for å selge nok et tilsvarende kompleks samme sted.

Men det var før ordførerens utspill for noen uker siden, om å legge ned skolen i bygda.

Katta i sekken

Man skal ikke se bort fra at det nå sitter fire – hittil forventningsfulle – familier rundt om, som begynner å få en vemmelig følelse av katta i sekken-kjøp, etter forlokkende løfter om “nydelige tomter, ny butikk, skule, barnehage…” og sådant mere. De har i alle fall ikke fått hva de ble forespeilet. Man skal rett og slett ikke fortenke dem i at de lar seg inspirere av huskjøperen på Vinstra, som ville omgjøre kjøpet, da det ble kjent at boligen angivelig var hjemsøkt.

Rett nok kjenner vi ikke til noen gjenferd, men vi har politikere som kan ha minst like avskrekkende effekt. Med mindre de da tror at Tysnes Bolig har håp om å få solgt enda fire – uten et lokalt skoletilbud.

Heh… Særlig.

For om vi ikke har spøkelser, ser det nå ut til at lokalpolitikerne kommende tirsdag samles for å skape en spøkelsesbygd, i et forsøk på å spare noen få millioner. Her er en video, som i svært grove trekk viser hvilket lokalsamfunn de vurderer å avvikle:

Jeg beklager kvaliteten og den slappe regien (filmsnutten ble rasket sammen i all hast)

Økte inntekter heller enn sparing

Som jeg påpeker i YouTube-klippet, er det mange inntektsbringende veksttiltak som kan iverksettes, fremfor å spare seg til fant. For når krybben er tom, kan det være bedre å fylle den, enn å la hestene bites. Ett av dem er såre enkelt:

— Aftenposten 9. februar 2012

Vi sakser igjen:

For å overbevise Oslo-beboere om at livet på landet er bra, tilbyr Tun Eiendom AS i samarbeid med den svenske modulhusbyggeren Älvsbyhus å låne ut en enebolig gratis til en Oslo-familie som er villige til å prøve noe annet.

- Vi ønsker å finne en ung familie som bor trangt i Oslo, som trenger større plass og som har virkelig lyst til å prøve ut livet utenfor sentrale Oslo, sier Syver A. Oliver, daglig leder i Tun Eiendom.

Boligen som skal «gis bort» i ett år, er på 165 kvadratmeter, med fire soverom, to stuer, to bad, varmepumpe, og har en verdi på i underkant av tre millioner kroner.

Familien betaler kun forbruk og strøm mens de bor i huset.

[…]

For å ville gi opp fordelene ved å bo i Oslo lokker Oliver med blant annet 300 meter strandlinje på boligfeltet, barnehageplass på dagen, flott natur og ikke uoverkommerlig reisevei til Oslo.

[…]

Og for de som lurer på hvordan det er å bo der ute – familien skal blogge om livet i huset på landet, slik at det blir mulig å følge dem.

De virkelige vinnerne

Men vi kan bedre enn som så. Vi kan lodde ut de fire leilighetene i den neste firemannsboligen (som utvilsomt vil bli oppført, om skolen får bestå), til fri disposisjon i ett år – men inklusive strøm (se punktlisten under). Kun til barnefamilier, naturligvis. Kampanjen vil rimeligvis nå langt flere enn vinnerne (skjønt fire vinnerfamilier alene ikke er til å kimse av), og utvilsomt avstedkomme reportasjer, både i regionaviser og televiserte distriktssendinger. Gevinsten kan egentlig ikke måles i penger, men for anledningen bør den kanskje nettopp det.

Og det skal bekostes av en alt bunnskrapt kommunekasse?

Nikspiks. Kommunens eneste befatning med dette, blir en økning i inntektene. Dette gildet betales av aktører som ikke lenger vil være tjent med at kundemassen rømmer bygda, og finner nye leverandører på sine respektive områder. Aktører som vil profittere big time på en markant befolkningsvekst. Jeg snakker om aktører som:

1. Tysnes Sparebank (som er behjelpelig med lån, når familiene overtar leilighetene etter årets utløp)
2. Tysnes kraftlag (som også besørger ett års fri strømforbruk til vinnerne)
3. Tysnes breiband (som også tilbyr ett års fri bruk av bredbånd, TV og fasttelefoni – kablene er allerede lagt)
4. Andersland bygg
5. Tysnes Bolig
6. Lien Trelast
7. Tiko

Og en rekke andre aktører (av hvilke noen større enn de ovenfornevnte), som ikke nødvendigvis har en direkte gevinst av tilflyttingen, utover at den sikrer fremtidig arbeidskraft.

Sommeren 2008 bidro jeg med en rekke artikler til en temaavis om distriktsutvikling, utgitt av NHO, i anledning den årlige konferansen for SMB-foretak: Småtinget. Én av sakene jeg skrev, handlet om fiskeværet Lovund (som Lundegrend, med cirka 400 innbyggere) i Lurøy kommune i Nordland:

Lovund: Suksess mot alle odds

Suksessformelen mot fraflytting er å utvikle sted og næring samtidig, sier forsker Knut Bjørn Stokke ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

På 70-tallet var det gamle fiskeværet Lovund (bildet til høyre) i Lurøy kommune, i likhet med mange andre øysamfunn langs nordlandskysten, truet med avfolkning.

– Eksemplet Lovund viser at også avsidesliggende strøk kan fremstå som attraktive bosteder, når man samtidig med å etablere interessante arbeidsplasser, også legger til rette for et godt lokalsamfunn å bo i, hevder Stokke.

NIBR står bak rapporten Steds- og næringsutvikling på Lovund – fra krise til suksess, som viser hvordan det lille lokalsamfunnet har snudd en negativ utvikling til vekst og optimisme.

Dobbelt  så  mange  innbyggere

– Lovund er et helt spesielt kasus, forteller Stokke.

– Alt peker oppover på Lovund, som, med sine 390 beboere, aldri før har hatt flere innbyggere. I dag bor nesten dobbelt så mange som på 70-tallet på øya.

– Vi peker på tre forhold i rapporten vår, som kan forklare Lovunds vekst. For det første er gründere og ildsjeler en klar forutsetning for å oppnå slike resultater. Det lokale næringslivet har hatt gode støttespillere, både i lokalsamfunnet, i myndighetene og i bankene, og har vært svært flinke til å etablere sosiale relasjoner, fortsetter han.

Samspill mellom sted og næring

– På et lite sted som Lovund, er også samspillet mellom sted og næring helt avgjørende. De næringsdrivende behøver arbeidskraft for å lykkes. Derfor har de vært aktive pådrivere for å utvikle lokalsamfunnet, med ny svømmehall, squashhall og så videre. Det er nettopp dette engasjementet fra de næringsdrivende selv som mangler mange steder. I stedet forventes det at det offentlige har kapasitet til å legge til rette for alt, noe som ofte ikke er tilfellet, sier Stokke, som berømmer også det lokale næringslivet for å ha trukket offentlige instanser aktivt med i utviklingen. Det at næringslivet har stilt opp med midler, har blant annet gjort det lettere å få kommunale midler til ulike tiltak.

Næringslivet har vært drivkraften

Den første oppdrettslaksen i Nord-Norge ble fraktet med sjøfly i plastposer til Lovund tidlig på 1970-tallet. I dag er oppdrettsselskapet Nova Sea ett av landets største.

– Det som har vært situasjonen på Lovund, er at kommunen ikke har evnet å legge til rette for næringsutvikling, sier administrerende direktør Karsten Nestvold i Nova Sea.

– Det har næringslivet gjort selv. Men én ting skal kommunen ha ros for: den gode havneutbyggingen, som  er svært viktig for lokalsamfunnet, mener Nestvold.

– Etter press fra næringslivet, ble det etter hvert satset på barnehage, skole, eldretilbud og så videre. Det har kostet mye, men igjen: Også her har næringslivet vært drivkraften.

Lovund skiller seg markant ut fra de øvrige kretsene i kommunen, og er ifølge Nestvold gjenstand for en smule misunnelse:

– Kommunen har en vanskelig balansegang her, som ikke tør å satse der hvor man lykkes, av frykt for kritikk fra kretsene hvor det ikke går fullt så bra, men vi har vist at det er mulig å nå langt, selv uten kommunal tilrettelegging!

Med klar adresse til lokalpolitikerne, som samles for å berede grunnen for fortsatt avfolkning kommende tirsdag: Jeg har kun nevnt ett konkret eksempel på inntekts- og befolkningsøkende tiltak, helt uten å legge hodet mer i bløt enn jeg normalt gjør, når jeg tar en dusj. Vi er nok mange som mener at vi bør kunne forvente minst det samme av dere.

• Slutt å stirre på skotuppene!
• La være med alt snakk om at folketallshemmende innsparinger er eneste vei ut av uføret!
• Se bortenfor kommunekassen når dere diskuterer tilflyttingstiltak (jfr eksempelet over)!
• Det er ingen som har gitt dere mandat til å gjøre Tysnes-samfunnet til en spøkelseskommune

Tro på bygda – eller legg den ned

Det er en kjent sak at de som tror på en sak også satser på den. Det fins mengder av eksempler på lokalsamfunn som har satset, i stedet for å spare seg til styrt avvikling – og lykkes med det.

Har man derimot ingen tro på lokalsamfunnet (utlagt: ikke vil ta den risikoen det vitterlig er å satse), medgir man også at kommunen altså ikke har livets rett, og at videre seigpining kun gjør vondt verre.

Men for all del: Om man, som en kommune i det geografiske skjæringspunktet mellom arbeidskraftpressede Bergen, Haugesund, Os og Stord, ønsker å etablere inntrykk av den absolutte handlingslammelse…

Be my guest.

Det var i grunn bare det jeg hadde på hjertet. Ikke småtteri, bare det, kanskje. Men det måtte ut. For så oppgitt tror jeg aldri jeg har vært over noen, i mitt snart 50-årige liv.

(Og la oss pynte litt på brura, mens vi først er igang, hæ?)

Viktig tilføyelse:

I lokalavisen Bladet Tysnes sist torsdag, leverte ordføreren følgende misvisende uttalelse (min uthevelse):

– Viss me skal leggja ned Lunde skule frå hausten av, må det gjerast vedtak i kommunestyret i februar. No brukar me meir pengar enn me har. I tillegg går elevtalsutviklinga ned.

Dette medfører ikke riktighet. Dersom vi ser bort fra en eventuell tilflytting (de solgte leilighetene i ovenfornevnte firemannsbolig inkludert), viser fødselstallene for Lundegrend følgende elevtallsprognose for Lunde skule (med en videre stigning til 30 elever per skoleåret 2026/27):

Hva den reelle utviklingen blir, om man får solgt tomtene, som tross alt er lagt ut for salg, er en helt annen sak. Det stemmer imidlertid at man står foran en nedgang ved skolene som ikke er foreslått nedlagt (forstå det, den som kan).

Kommunen forutsetter videre at man får 19 nye boliger i bygda frem mot år 2020. Når det er oppført fem nye, bare de senere månedene, kan man spørre seg om prognosens etterrettelighet. Det opereres for øvrig med et potensial på 75 nye boliger.

I forrige uke handlet plutselig lederdiskusjonen i SV om varm drikke. Den nye SV-ledelsen fikk kritikk fra noen trøndere for å bli «en kaffe latte-drikkende, urban klikk fra Grünerløkka».

Der var den altså igjen. Latten. Det fremste symbolet på alt folk hater med Oslo.

via Kaffe latterlig – Aftenposten.

Off, ja. Den møter vi ofte, vi som mer eller mindre uforvarende er kommet til å stifte bo i periferien. Spot on osv.

Det gikk brått opp for meg, her en dag forleden måned, at det kun er uker til jeg fyller de fryktede big five-o (eller 50, som vi strengt tatt sier her omkring) – og at år med stillesittende arbeid foran skjermen, har bidratt til at det muligens er mer å ta i, og betydelig mer å være glad i, enn hva godt egentlig er, om vi skal ta den vordende femtiåringens helsetilstand i betraktning.

Med foraktfulle fnys for lavkarbo-farsotten, konkluderte far at rådyrene egentlig ikke var så gode, og at det strengt tatt bare var å ta bena fatt. Og med slike føreforhold som vi har for tiden, har de gamle feltstøvlene (for oven) virkelig fått ben å gå på.

Til formålet har jeg hatt stor glede av Endomondo-appen (t.v.) på mobilen, som elegant summerer resultatene av min samlede innsats, som en motiverende faktor, tross alt.

De tre siste ukenes spaserturer har avstedkommet følgende, ifølge selvsamme app:

• Samlet antall turer: 23
• Samlet varighet: 1 dag, 7 timer, 13 minutter
• Samlet distanse: 178,84 km
• Runder rundt jorden: 0,004
• Turer til månen: 0
• Gjennomsnittlig hastighet: 5,73 km/t
• Gjennomsnittstid per kilometer: 10 minutter, 29 sekunder
• Forbrente kalorier: 12.840 kcal
• Antall forbrente hamburgere: 23

Siden jeg ikke har inntatt én eneste hamburger i løpet av de tre angjeldende ukene, finner jeg naturligvis den siste opplysningen spesielt oppmuntrende. Å forbrenne noe man ikke har fortært, har alltid forekommet meg langt mer tiltalende enn å innta ting man ikke forbrenner. Men hvordan det er gått til, se det er mer enn en enkel vestlending evner å forklare. Men tallene står der, svart på ugjendrivelig hvitt: Én hamburger per tur. Det er rent så man kunne fått lyst på en, om ikke annet, så som visshet for at jovisst, den er fortært, altså lar den seg forbrenne. Da er det godt å vite at hverken Beach Club, TGI Friday’s, Burger King eller Mickey D – eller andre tegn på sivilisasjon – har funnet veien til oss grisgrendte.

Alt i alt er jeg med andre ord usedvanlig fornøyd med applikasjonen, som, tross at den tar distanse, hastighet, høydeforskjeller, så vel som min høyde (og vekt), i betraktning, når den beregner mitt formidable kalori- og hamburgerforbruk, altså ikke inkluderer vind- og føreforhold. Og tro meg: Her kommer det vind og føreforhold fra absolutt alle kanter, som dette lydklippet så smukt illustrerer (om du evner å begripe det skvatt av det, da):

Sånn. Får jeg jobb i TV 2-nyhetene nå (med full oljehyre og dramatiske geberder, seff)?

Som de fleste vil vite, profilerer Venstre seg som ett av våre fremste miljøpartier, sammen med SV og Miljøpartiet De Grønne (Sp er det vel ingen som anser grønt, om vi et øyeblikk ignorerer partifargen, Felleskjøpet og medlemmenes fortrinnsvis grønne, landlige element) – en erkjennelse som brått må ha demret for samferdselsbyråd Ola Elvestuen (V), da han nektet Ruter (selv foretrekker jeg fortsatt Sporveien, jeg, da) de økte bevilgningene selskapet sårt trengte, for å opprettholde et godt kollektivtilbud i hovedstaden.

Både Ruter og Elvestuen (t.h.) er nok enig om at en økning i kollektivtrafikken er det som trengs, om man vil den kvelende privatbilismen til livs, hvilket naturligvis er Elvestuens viktigste beveggrunn for å trumfe gjennom en prisøkning på enkeltbilletter, til 50 fete kroner, om man, fra og med 1. februar 2012, kjøper billetten ombord – samtidig som man ser til at billettautomatene gjøres så utilgjengelig som overhodet mulig. Det gjør kollektivbillettene i Oslo til verdens dyreste, med en prisøkning på 66 prosent, siden 2003.

I Bergen koster enkeltbillettene kr 27,- (i sone 1 og 2), i Trondheim kr 30,-

Det er mulig jeg tar feil, men så vidt jeg husker, kostet enkeltbillettene noe mellom 15 og 18 kroner, da jeg begynte å bruke Oslos kollektivtilbud på permanent basis, på midten av 1980-tallet.

Redusert privatbilisme og økt bruk av kollektivtilbudet? Yessireebaba, slik skal det gjøres!

Jeg vet at jeg muligens kan ha gitt inntrykk av kommunalpolitisk idioti er noe som er forbeholdt landsbygda, men byrådets logikk i denne saken må vel kunne betegnes tilnærmet uslåelig, eller hva?

P.S. Flexikortet for oven, som etter mitt syn var en glimrende oppfinnelse, den gang det ble introdusert (og i mange påfølgende år), er angivelig forsvunnet fra billettutvalget.

Slikt blir det selvfølgelig minner av. 37-bussen er en buss med sjel, nemlig. Til de grader at den sågar holder seg med egen Twitter-profil, med følgende beskrivelse:

Jeg er 37-bussen i Oslo. Kjører 24/7. Lang og slank, tidligere 17-bussen. Passasjerene mine er det viktigste i livet mitt. Tvitrer privat, ikke som #ruter.

… hvorfra følgende, temmelig betegnende, senere dagers utdrag er hentet:

God morgen Oslo! I dag snør det. Ta deg en tur ut i marka eller bli med meg på tur. Alltid hyggelig på @37bussen —
37Bussen (@37bussen) February 05, 2012

Det begynner å bli sent. Sier som i går: følg hverandre hjem til døren så godt det lar seg gjøre. Sov godt, osloborgere—
37Bussen (@37bussen) February 05, 2012

Jeg blir så glad når jeg ser smilende ansikter og folk som faktisk snakker med hverandre på bussen. Skjer aldri på dagtid dessverre.—
37Bussen (@37bussen) February 05, 2012

kjære @37bussen.. Hvordan kunne jeg finne på å flytte fra ruta di? 45 og 46 does not do it for me.—
KaisaGrimsbyLeskinen (@kaisles) February 05, 2012

[tiltredes, for øvrig, om alternativene enn er helt andre]

@kaisles Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg savner deg! <3—
37Bussen (@37bussen) February 05, 2012

Jenta som måtte kjøpe billett hos meg på St.hanshaugen nå nettopp må ha slukt en kilo ostepopp. Stinket.—
37Bussen (@37bussen) February 04, 2012

Får heller ikke med meg #hgvm på TV2. Sendes det i reprise mon tro? Bertine kjørte forresten med meg her en dag..:)—
37Bussen (@37bussen) February 04, 2012

@okvalnes @idaamin Haha. Mine elskede passasjerer <3—
37Bussen (@37bussen) February 04, 2012

Morgenstemning. Lukt av sur øl. Kaffe, anyone?—
37Bussen (@37bussen) February 04, 2012

Roligere enn normalt nå. Kanskje kulden og stive brystvorter har lokket folk hjem litt tidligere i kveld.—
37Bussen (@37bussen) February 04, 2012

Passasjer hevder det er en katt inne på bussen. Mye latter. Tror kanskje det ble fortalt en vits jeg ikke fikk med meg. Begynner å bli sent.—
37Bussen (@37bussen) February 04, 2012

Syns at mannen med dresskoffert og dama som kommer rett fra charterferie med stor trillekoffert kunne blitt et pent par. #jernbanetorget—
37Bussen (@37bussen) February 04, 2012

I kveld det skjer. Kjærestepar krangler heftig. Må be dem om å roe seg.—
37Bussen (@37bussen) February 04, 2012

Lystig gutt deler ut gratis halspastiller til medpassasjerer på Sagene. Festlig. Alltid hyggelig på @37bussen—
37Bussen (@37bussen) February 04, 2012

var førstemann inn på @37bussen i morges. fikk selvsagt favorittsetet mitt.—
Alexander Nilssen (@alxnilssen) February 03, 2012

Det er alltid noen som smiler underfundig på @37bussen.—
Øyvind Kvalnes (@okvalnes) February 03, 2012

Aldri sett at folk bader i / ved Badebakken. Om noen skulle lure.—
37Bussen (@37bussen) February 02, 2012

[Me neither. Om noen skulle lure. Og jeg har vært der ofte.]

Og så videre og så videre.

Sånt ser vi ikke mye til her omkring.

Er det rart man blir litt eksaltert? Et kjærkomment tilskudd til twitterfloaren, som naturligvis følges med interesse (det er nesten som å være hjemme igjen). Du også!

Jeg skulle gjerne visst hvor mange av mine mednynorskelever fra barneskolen som fremdeles skriver nynorsk. Tipper null. Uten at jeg kan si det sikkert. Det som imidlertid ER sikkert er at det finnes mange som meg. Folk med nynorskbakgrunn som, sikkert av ulike årsaker (som oftest praktiske) har valgt bokmål som skriftspråk. Og vi har det helt fint. Det går bra med oss.

Nå viser all statistikk at nynorskoppslutningen er daler ned i skjul. Ifølge VG hadde 15 prosent av avgangselevene i grunnskolen nynorsk som hovedmål i 1999. I dag er tallet 12,1 prosent. Blant fjorårets avgangskull på videregående hadde kun 6,7 posent av elevene nynorsk som hovedmål. Man trenger ikke være hjernekirurg for å skjønne at dette er en naturlig utvikling.

Word. Øh, ord.