Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) er en ok fyr. Det har i alle fall bestandig vært mitt inntrykk, den gangsteraktige kåbbåihatten til tross. Men han inngår i en regjering og et samfunn som setter økonomiske hensyn over alle andre, og lever under konstant press om å levere resultater. I det tvers gjennom überetiske Norge betyr det penger.

Når han i dag truer med å kaste selskaper som bryter menneskerettighetene, eller som gjør seg skyldig i grove miljøødeleggelser, ut av Oljefondet, tenker han nok på dem publikum og verdenssamfunnet med stor sannsynlighet vil bli oppmerksom på.

Som sagt, Johnsen er nok en ok fyr, som innerst inne helst skulle ha kastet hele røkla, men du sitter ikke lenge som finansminister, dersom du ikke leverer.

Min gjetning? De som kastes ut, erstattes av enda mer komplekse og indirekte investeringer i same old same old. Når alt kommer til alt, er det den skitne bisnissen – olje, våpen, barnearbeid, og alt som er blottet for kostbare miljøbesparelser – som gir gevinst. Økonomisk, vel å merke.

For det er det som teller, am I right?

I stedet for å kjøpe påstanden ukritisk, ville du muligens spørre deg om eventuell bitterhet, i kjølvannet av det havarerte forholdet, kan ha vært den faktoren som utløste fremmedhatetfrykten. Om du hadde dine fakulteter i fullt behold, vel å merke.

Ulikt det store gross av oss nordmenn, som slo seg til ro med det.

For helt ærlig: Jeg har i alle fall aldri sett spørsmålet reist.

Og skulle du ikke skjønne hva jeg ymter om, blir hele bloggposten litt Quid erat demonstrandum, for å si det som det er.

Tyskland anno 1934: Gestapo knuser mindreverdige familiers vinduer for nattlig deportasjon, og hatskribenter mottar økonomisk støtte.—
Jarle Petterson (@JarlePetterson) June 14, 2013

Adolf Hitler og Ernst Röhm inspiserer SA- og SS-styrker under feiringen av “Hitler-dagen” – en gang før 2. juli 1934, ettersom det fortsatt er liv i Röhm. (Foto: Wikipedia)

Skrev jeg på Twitter, Facebook og Google+ i går (uten tanke for at det på den tiden primært var SA-styrkene som stod for ruteknusingen), som et apropos til Neda-saken – og Stiftelsen Fritt Ords stipend til Peder Nøstvold “Fjordman” Jensen.

Et malapropos, kanskje?

Mon det.

Betraktningen fikk stå uimotsagt på Twitter, mens enkelte Facebook-brukere, brukere utenfor egen venneliste, vel å merke, uttrykte stor misnøye med sammenligningen, som egentlig ikke var ment som en, med antydninger om at enhver sammenligning er kontraproduktiv.

Virkelig? Ville vi ikke alle tjene på å sammenligne, for så å få fastslå om vi kommer fordelaktig ut eller, som tilfellet er, ei?

Det tjener selvfølgelig ingen hensikt å trekke paralleller mellom Hitler-Tyskland og Stoltenberg-Norge, til det er forskjellene naturligvis altfor store. Samtidig er jeg ingen tilhenger av svarthvitt-fortolkninger, for, liksom gode ting skjer i Norge, skjedde det gode ting i Nazi-Tyskland – som økt sysselsetting, bedret infrastruktur (ta bare Autobahn) og en arkitektonisk oppblomstring, som riktig nok gikk på bekostning av Bauhaus, og andre former for entartete Kunst.

Alt dette til tross, finner jeg en viss grunn til å se nærmere på visse områder der likhetstrekkene sakte er i ferd med å komme til syne. Som at vanlige nordmenn nærer like stor forakt for sigøynere, som den jevne tysker før og under krigen, og at Stoltenberg-Norge deporterer uønskede etniske elementer over lave sko. Det er ingen som har hevdet at de slenges i gasskamre, men ser vi på skjebnen som vederfares dem, kunne vi like gjerne ha gjort det. I mange av tilfellene.

Den siste tiden har jeg brukt sigøynerbetegnelsen retorisk, i “nedsettende” betydning. Til det slo meg at rombetegnelsen muligens er mer belastende enn “sigøyner” noen gang var, som jo er en litt plagsom ironi.

Det ville være galskap å kneble ekstremister, men det er nå likevel et tankekors at både Hitler-Tyskland og Norge (ved Fritt Ord, riktig nok) belønnet og belønner dem. For det er en himmelropende forskjell på å forsvare ytringsfriheten, og på å bane vei for alt vi hevder å være mot.

Det er altså mye som skiller Nazi-Tyskland og dagens Norge. Men det bør ikke hindre oss i å se nærmere på likhetene. Der de finnes.

Eller sagt på en annen måte: Hvis man er nødt til å se brune skjorter og ridestøvler for å dra kjensel på en rasist, tror jeg heller ikke man finner noen.

Jada, jeg vet at vi ønsker oss et uklanderlig politi, men som regel er det ønsket så sterkt, at ønsketenkningen forveksles med realitetene. For hvor ofte stopper politiet hvite syklister, for å fastslå sykkelens egentlige eierskap? Og har vi glemt med hvilken iver norsk politi lot seg bruke av Vidkun Quisling og Josef Terboven?

Så nei, rasismen, fascismen eller nazismen avhenger ingenlunde av taktfast marsj og Horst-Wessel-Lied ljomende gjennom gatene. Den trives utmerket i dagens gevanter. Djevelen kler seg i Prada, om han må (uten at jeg kan påberope meg nærmere kjennskap til Siv Jensens garderobe, riktig nok).

Det tror jeg vi gjør klokt i å huske.

Amerikanske Tesla, som på løpende samlebånd produserer elbiler med ytelse som en fullblods sportsbil, har slått uventet godt an i Norge, hvor teslatettheten snart er større enn noe annet sted i verden. Skjønt uventet og uventet …

I Norge har bilen slått spesielt godt an. Takket være den særnorske elbilpolitikken, som gir både avgifts- og momsfritak, er bilen speisielt gunstig priset her til lands – i alle fall sammenlignet med prisnivået i opprinnelseslandet USA.

At elbiler – i alle fall enn så lenge – fortsatt får kjøre i kollektivfelt og også nyter godt av en rekke andre særordninger,  gjør bilene populære – særlig i urbane strøk.

— Dagbladet 5. juni 2013

Salgssuksessen kan med andre ord ha større rot i særnorsk egoisme enn i et egentlig miljøengasjement, men når enden er god, får vi anta at alt egentlig er godt. Eller sagt på en annen måte:

Noen ganger kan det virke som om myndighetenes middel helliger forbrukernes hensikt – og omvendt.

En tilleggsforklaring til at salget ikke går like strykende i andre land, er rimeligvis også at de overhodet ikke har råd til å kjøpe noe.

I alle høver er det all grunn til å oppmuntre regjeringen til å opprettholde, sågar styrke, denne linjen, skjønt enhver forbruksøkning skjer på klimaet, miljøet og den økonomiske verdensfordelingens bekostning.

Og hybridene gjør det visst ikke så halvgærent, de heller. Det gjelder bare å se seg godt for, når de snikende ullteppene smyger seg lydløst innpå en.

Sidan har eg ikkje fått den gamle slåtten or hovudet:

Jau.

Så vi har vært på huskonsert. Kom bare ikke og si at bygda er en kulturell bakevje, selv om det må medgis at Karen Blixens Babettes gjestebud ramlet ned i hodet.

En dypt urettferdig sammenligning i det 21. århundre, selvfølgelig, men for 100 år siden, kanskje …

Det var i alle høver en på alle måter storartet kveld, som det fremgår av videoen over (tatt opp med mobil fra femte rad).

Apollo 13: Astronaut Jim Lovell (Tom Hanks) klar for et siste oppdrag, en reise til månen. Promo-foto fra Universal Studios (teksten har jeg for anledningen lagt på selv, men slik ble det altså oversatt).

“Bedde du nå?” spurte en TV-karakter den andre. I den norske teksten, vel å merke. Jeg husker ikke lenger hva han egentlig sa, men det var vel noe à la “Did I just see you pray?”

“Bedde”, altså, ikke “ba”.

Sånt skjer nesten hver gang en bergenser, som presumptivt burde vite  bedre, eller en nynorsking, tekster bokmål. Det er rart med det, normalt er det ikke så lett å fastslå TV-teksterens geografiske opphav, men når jeg ser garpegenitiver eller “lyger”, i stedet for normale “lyver”, vet jeg at det er en bergenser på ferde – eller en nynorsking, som har tatt seg vann over hodet. Ikke at “lyger” er feil bokmål, altså. Formen er tillatt, den, av hensyn til dem som måtte grense til det nynorske, noe som også er poenget.

Og så har vi de sedvanlige, geografisk uavhengige tabbene, type:

Tekstet: “Åhh Herre Gud, det er ingenting til venstre!”
Original: “Ohh my god, there’s nothing left!”
(Kaptein Steven Hillers kjæreste i Independence Day, 1996)

Tekstet: “Vi er alle bundet til reglene på denne siden av huset.”
Original: “We are all bound by these ciderhouse-rules.”
(Mr Rose i Siderhusreglene, 1999)

Og sminkesexen (make-up sex) kjenner vi jo alle.

Men det er en annen skål. For her er greia: Fruen har evig rett, når hun, i sine forsøk på å ramme den bergenske stoltheten jeg mangler, påpeker at bergensk egentlig er en landsens dialekt, brukt av mennesker som, av relativt ubegripelige årsaker, sverger til bokmålsk skrift. Som er synd, egentlig, når dialekten er til hinder for rettskrivningen.

Ikke at jeg dermed tillegger dem for større nynorskevner, altså.

Da gjenstår det vel bare for meg å finne et egnet skjulested for de nærmeste tiårene.

P.S. La meg for ordens skyld tilføye at “bedde” hverken er fugl eller fisk (altså hverken nynorsk eller bokmål), men et slags barnespråk, på linje med “skjærte” for “skar”, og “tilbydde” for “tilbød”. Men jeg kjenner “mine” pappenheimere, strilene i forkledning (skjønt jeg nok burde holde klokelig kjeft, med den svenske herkomsten og allting).

P.P.S. I ettertid har en kjenning minnet meg på nok en umiskjennelig geografisk markør udi det TV-tekstlige: “Boss”, som en annen cosa nostra-gudfar, i stedet for “søppel”. Jeg fatter ikke hvordan jeg kunne glemme … Ikke desto mindre: Søppeldynga Springsteen FTW!

Industrigata 15 a–d (i omvendt rekkefølge, hvorav d så vidt synlig til venstre). Nicolai Beer (1855–1950), 1930–1931, knipset i mai 2013.

Bildet er bloggerens (og klikkbart, for større versjon), men lån gjerne. Copyright forbeholdes dem som anser seg så dyktige, at de kunne levd av alt de bedriver.

Munch-museet, slik arkitektene hadde sett det for seg, med sitt Lambda-prosjekt. Bilde fra MIR/Herreros Arquitectos

Jeg tror min santen dette går veien!

Politisk enighet om at Lambda skal bygges – Aftenposten 28. mai 2013 kl 10.00