Always look on the bright side of life

Stikkord

arbeidsmarkedet, bygdeliv, Distrikts-Norge, Statistikk, Sunnhordland, Tysnes

Jeg har alltid beundret stedets ukuelige optimisme. Eller … beundring er kanskje å ta litt i. La oss nøye oss med undring. Det minste tilbakeslag, den kvartals- og årvisse befolkningsutviklingen, som alltid og uten unntak er negativ (pilene har kun pekt én vei siden 1950-tallet), møtes med en dødsforakt, som ikke er mindre enn imponerende!

Og hvor gode nyheter ikke fins, gjør man de dårlige gode:

La meg like godt presisere, for dem som ikke orker å lese faksimiler (tegnsettingen er avisens egen):

[ … ] Hovudgrunnen til auken er at det vart lyst etter ferievikarer og lærarstillingar i januar og februar.

Sang fra Tysnes: “[ … ] Steinrøys, steinrøys, svelt i hjel”.

Hvis utlyste ferievikar-stillinger er å anse som “Fleire stillingar ledig”, er det jo ikke så rart at alt tilsynelatende går bra. Det er heller ingen grunn til å anta at vi har fått en nettoøkning i antall lærerstillinger. Med den nedleggelsestakten man legger for dagen i den lokale skolesektoren, skulle det da også ha tatt seg ut! Men man har tradisjon for å stirre døden i hvitøyet, og trosse virkeligheten, mens det drives utstrakt lobbyvirksomhet for livsforlengende tiltak, i form av statlige tilskudd (like ned til nordsjøarbeidernes hobbybaserte gårdsdrift).

De siste signalene tyder likevel på at man er i ferd med å resignere, idet at lokalpolitikerne er mer åpne enn noen gang, for en stor kommunesammenslåing, som i praksis betyr overtakelse (just som i næringslivet, hvor den økonomisk sterkeste fusjonspartneren regnes som “overtakende”).

Det var nok på høy tid.

P.S. En liten presisering: Tallene i faksimilen gjelder hele Sunnhordland, som for en stor del har vekst. Tysnes kommune er regionens eneste med “negativ vekst”. Det var kanskje klokt av avisen ikke å gå helt hyperlokalt, for det fins nok grenser for hvor lyst man kan se på tilværelsen, selv for lokalaviser med optimisme som nedfelt statutt.

Svik og tyveri på høylys dag

Stikkord

bygdeliv, plagiat, Tysnes

For noen uker siden fikk lokalavisen ny header (over), etter 60 år med den gamle, i all hovedsak håndtegnede versjonen. Til mye skrik, skrål og hellig vrede.

Men jeg foregriper.

Siden jeg engang har et temmelig løst forhold til bygda, og dermed ikke føler noe eierskap til lokalavisen, kan jeg ikke hevde at det engasjerer nevneverdig. Av samme grunn uteblir også mine harmdirrende leserbrev i avisspaltene. Men noen skuldertrekkende observasjoner har jeg jo gjort meg, så som at headeren – sammen med hangen til å putte ting oppå den – ingenlunde er avisens egen:

Ryktene vil ha det til at det har vært et designbyrå involvert, som har flyttet Dagsavisens røde prikk over i-en, til slutten av Tysnes-navnet, som et orange punktum. Utropstegn! Vi får i det minste håpe de tok seg klekkelig betalt for bondefangeriet. Men at den funker, ikke minst på digitale, enn si mobile plattformer (nettutgaven er også kommet i responsiv drakt), se derom fins det vel ingen tvil.

Nå kan det saktens tenkes at jeg er litt urettferdig, for lokalavisen vår er ikke den eneste i fylket som har rappet Dagsavisen-konseptet – om de enn beholdt sin originale typografi – etter omlegningen fra fullformat:

Men jeg foregrep, skrev jeg. For følelsene koker, spesielt blant arvingene etter kommunens førsteskald, Johannes Heggland, som i sin tid var med på å stifte lokalavisen, og som til alt overmål var opphavsmann til den håndtegnede headeren, som for øvrig så slik ut, etter senere års typografiske brush-up (teksten fortsetter etter bildet):

Heggland-slekta fråder, rimeligvis, over at det tukles med familieklenodiet, som etter min mening absolutt var modent for fornying. Men når alternativet blir så kjønnsløst som det er blitt, og dertil er et simpelt tyveri på høylys dag (noe som sikkert kan klandres “designbyrået”) … Ja, da spørs det kanskje om det beste likevel hadde vært en modernisering av den gamle.

Men hva vet vel jeg om design?

Spurte han. Retorisk.

Fest på lokalet

Stikkord

blues, bygdeliv, frilansliv, ungdomslag, Vinterfest

De er flinke til å feste i bygda jeg bebor, den skal de jommen meg ha. Og hver gang må far selvfølgelig til pers, med bistand til plakater, annonser, billetter, og sådant mere. Pro bono, comme d’habitude.

Med blues som dominerende musikkstil, og min svært begrensede kjennskap til sjangeren, endte jeg selvfølgelig med å bruke bluesbrødrene Jake og Elwood, både på plakater (hvorav ett format, 50×70 cm, vist over – resten trykt i A3), annonser (under) og billetter (som jeg har gitt fra meg, og dermed ikke får fotografert). Sproget er, som man rimeligvis vil forstå, ikke mitt:

Så nu blir det nok boogie woogie, skal De se:

Bildet, bestående av animerte freeze-frames fra Blues Brothers, skal jeg imidlertid ikke ta æren for, men det er bare å øve inn trinnene. Jeg håper De har hvite tennissokker.

Da gjenstår det vel kun å melde seg på, da, eller? Billettutsalgene er behørig oppgitt i trykksakene for oven. Selv skal jeg være vakt, som det sømmer seg en husbond av ungdomslags-lederen selveste.

La de gode tidene rulle.

Imponerende optimisme

Stikkord

avfolkning, barnefødsler, bygdeliv, Distrikts-Norge

Det er tilsynelatende jubelstemning i bygda, som ble åtte kjærkomne og nyfødte rikere i fjor. “Babyboom i Lunde” skriver lokalavisen (på papir – faksimilen over er fra nett), supplert med en mindre notis, som bærer bud om same old, same old:

Mange nyfødde i Lunde er ikkje nok til å unngå ein ny folketalsnedgang i Tysnes. I 4. kvartal i 2012 gjekk folketalet ned med fire personar, til 2.736.

I siste kvartal i 2012 vart fødd fem nye tysnesingar, medan elleve døydde.

På årsbasis er det fødd 25 i Tysnes i 2012, medan 38 har døydd.

Ved utgangen av 2012 var det 2.736 personar i Tysnes. Det er 30 førre [sic] enn 1. januar. Då var folketalet 2.766.

(Tegnsettingen i tallmaterialet, og noen andre konstruksjoner, er avisens egen)

Hvis noen skulle forledes til å tro at overskriften min er ironisk, er den ikke det, for jeg er oppriktig imponert over lokalpressens kulsviertro, tross tallenes ugjendrivelige tale. For at det er nedslående lesning, er det vel ikke så vanskelig å bestride, selv om man jobber i lokalavisen – hvis hovedmisjon later til å være moralsk støtte til et døende lokalsamfunn.

Og så leser jeg Osloby.no:

Der hovedstadspressen svartmaler, holder lokalpressen i distriktene håpets fane høyt.

Jeg kan ikke fordra å si at jeg sa det, men jeg sa det. I denne bloggposten, av 16. novemer 2008.

Kornett, baby

Stikkord

bygdeliv, hornmusikk, kornett, musikk

Vi har en felles arv, vi som har gått i den norske folkeskolen, med enkelte variabler. Men én ting har vi i alle fall felles: blokkfløytetimene. Vel, nesten alle, da. For her omkring spilles det heller i blanke messingen, nærmere bestemt kornett – i dag hjembrakt av husets håpefulle, for første gang.

Slik lyder det (og ja, det er jentungen som er avbildet):

Vi gleder oss alt.

Ein Prosit der Gemütlichkeit

Stikkord

bygdeliv, musikk, Oktoberfest, Tysnes

Man har mekket spilleliste til årets lokale Oktoberfest. Syv samfulle timer med pausemusikk, for avspilling mellom tyrolerorkesterets live-opptredener – og til langt ut i de sene timer, husker jeg fjorårets tildragelser rett.

Festlighetene går av stabelen om en to ukers tid, som det fremgår av denne:

Og teksten går omtrent slik (for dem som vil legge seg i trening):

Ein Prosit, ein Prosit 
Der Gemütlichkeit 
Ein Prosit, ein Prosit 
Der Gemütlichkeit.

OANS, ZWOA, DREI! G’SUFFA!

(Eventuelt Einz, zwei, drei! G’Sufa!)

Entartete Kunst

Stikkord

bygdeliv, bygdestrid, Løvenes konge, motsetninger, Mufasa, Simba, Tysnes, Våge

Det har alltid hersket motsetninger mellom kommunens merkantile kraftsentrum, Våge, og de øvrige bygdene. Om du spør noen, vil de nekte for det – og det skal i alle fall ikke nevnes høyt. Samhold er tingen, selv om alle vet at hestene bites når krybben er tom, som den tross alt er. Siden jeg ikke er innfødt, har jeg imidlertid ingen problemer med å ta bladet fra munnen.

Mufasa-ideen er ikke min. Den er alt brukt i Kristiansand – om Vågsbygd (hva er det med disse stedene som begynner med “Våg”?). Takk til min kristiansandske venn Stein, som delte på Facebook.

Som ved en skjebnens ironi: Løvenes konge i Våge, av alle ting, denne sommeren, btw:

Bygda kaller – wie gewöhnlich

Stikkord

arbeid, bygdeliv, dugnad, Lundegrend, Oktoberfest, Tysnes

Det nærmer seg tid for bygdas Oktoberfest igjen, og det begynner å bli én hel måned siden siste dugnadsøkt for lokalsamfunnet, om vi ser bort fra allehånde oppdateringer av bygdas nettsider – og Facebook-side. Da er det bare å trå til igjen!

Denne ganger er det plakater det gjelder. Jeg laget tre utkast til Oktoberfesten i fjor (hvorav én vist som nummer to under), men det virker som om arrangørene ønsker å beholde det tentative tyrolerpreget i sin egen fjorårsplakat (øverst), så vi lander formodentlig på et kompromiss (begge er klikkbare for detaljert visning):

Alt i et forsøk på en slags visuell helhet, som det fremgår av sommerens brosjyre, om typografien, tillikemed fargene, er smått justert (bak- og forside):

Men oppdragsgiver (eller hva man nå skal kalle bygda) bestemmer. For øyeblikket er konsentrasjonen fokusert på utforming av en tyrolerhatt.

Dermed må de løpende oversettelsene legges på is en liten stund, men det later ikke til å plage forlaget.

Det eksisterer ingen egen nettside for Oktoberfesten, men interesserte kan holde seg oppdatert på bygdeportalen – eller bygdas Facebook-side. Hvis du er usikker på hva du går glipp av, skal du få et raskt utdrag fra fjorårets:

Løpet er kjørt

Stikkord

bygdeliv

KappAhl-butikk, gad vite hvor. (Photo credit: *Kicki*)

Fruen fikk en tekstmelding fra KappAhl i dag. Ikke vet jeg hvordan det er gått til, men hun mottar altså sms-er, med spesialtilbud av ymse slag, dann og vann (ikke at jeg skjønner hvorfor: Innen du er kommet én mil på vei, har reisekostnadene spist opp avslagene, og innen du er fremme, ligger du en halv tusenlapp på minussiden – før du har rukket å handle).

Jeg visste at jeg hadde hørt navnet før, men ba henne friske opp hukommelsen. Og så jeg, som pleide å være noe av en racer på merkevarer og slikt (som hadde det som metier, for svarte).

Tre år på landet, og jeg har mistet all kontakt med de visuelle inntrykkene, skiltene, butikkene og reklamen man bombarderes med som bymenneske. Jeg savner dem (på tross av inntrykket alle Clear Channel- og JCDecaux-motstandere måtte prøve å innprente oss om byreklamens forsøplende effekt) og har, kort fortalt, mistet enhver befatning med sivilisasjonen.

Bright lights, big city? Aner ikke hva du snakker om.

Be for en fortapt sjel, om du er tilbøyelig til slikt.

Du kan for øvrig si hva du vil, men innbilte besparelser er besparelser, de også. Om aldri så innbilte.

Full disclosure: Jeg er gammel kjøper av utendørsreklame, både hos Clear Channel og JCDecaux – uten at det på noen måte påvirker synet på deres innvirkning på gatebildet. Byer skal se ut som byer, og de er det vakreste som fins. Punktum.

Er jeg … gisp … et romvesen?

Stikkord

bygdeliv, journalistikk, lokaljournalistikk, media, Tysnes

Noen ganger slår det meg at jeg umulig ikke kan være av denne verden, med hvilket jeg naturligvis mener mikrouniverset jeg bebor (utlagt: Tysnes kommune her vest).

Som da jeg i ettermiddag leste følgende passus fra lokalavisen på Facebook:

Trailermøte i Holmalia i dag. Dyktige sjåførar og sommarføre hindra trafikk-kaos. Sjå video på www.tysnesbladet.no

Min første innskytelse var at møter om trailere (og sommerføre) er underlig materiale for en lokalavis, men kviknet til da jeg trodde jeg leste “Holmlia”, like etter Hauketo, som vi vet. For Holmalia vet jeg ikke hvor er, enda jeg snart bor her på fjerde året.

Et klikk på saken avslørte imidlertid at det dreide seg om møtende trailere på smal vei, som toppsak i lokalavisens nettutgave, med video (under) og allting:

Konklusjonen får bli at jeg nok ikke er av den lokale verdenen, om noen overhodet. Det siste i så fall en skjebne jeg formodentlig deler med angjeldende avisredaksjon.