Jentungen (9) så en russ i forgårs, med russebukser på(!), og har knapt snakket om annet siden.
Hun savner russen, hevder hun, som rundhåndet øste av sine russekort-bunker, slik at hun etter hvert besatt en respektabel kolleksjon. Den ble borte noensteds, før, etter eller under forflytningen fra det østenfjellske hin år (i 2009, for å være presis).
Og det er rart med det, jeg savner spetakkelet deres på sene maikvelder, jeg med. Det hører liksom måneden til, den dundrende musikken fra passerende russebusser nattestid, som en feiring av våren, ja selve livet, men antar at det hele er en vanesak (skjønt denne, som så mye annet, skal bli vond å vende). For dem som er oppvokst på landet derimot, er det sikkert stikk motsatt. Det vil si: Jeg er temmelig sikker på at det er motsatt, som en ung kvinne herfra, og som nå – pussig nok – bor i kommunen vi flyttet fra, skriver:
Det er heilt ufatteleg at småbarnsfamiliar synest det er ok at russen spelar umenneskeleg høgt i nabolaget. Ingen ber dei dempe seg.—
Helen Frøyseth (@HelenFroyseth) May 15, 2012
Som sagt: Det må være en vanesak. Som hun skriver, er det ingen av “urinnvånerne” som later til å reagere. Quad erat demonstrandum.
En liten russehilsen til bondestanden, i anledning nasjonaldagen, syns jeg dog vi skal koste på oss:
Julekake, julekake, hjemmebakt brød!
For jaggu blir det ikke pølsebrød på nasjonaldagen lell.
