Siste trettidøgn?

Stikkord

kubbelys, nedbør, regn, vær

Niks piks. Vi er på Vestlandet nå. Siste døgn, tenker jeg vi sier.

En midtsommernatts mareritt

Stikkord

sankthans, sommer, Tysnes, vær

Og så var sankthansværet her igjen.

The heat is on

Stikkord

arbeid, oversettelser, vær

Utetemperaturen er granngivelig 22° C klokken 11.24 på formiddagen – og stigende, utvilsomt.

Hvor jeg sitter, foran stasjonær maskin, under den sorte taksteinen – direkte eksponert for den stekende himmelskiva – derimot, er det all grunn til å forvente at gradestokken befinner seg adskillige hakk høyere. Laptoper (og tilhørende mulighet for arbeid i det fri) er bannlyst, etter denne tildragelsen.

Men oversettelsen kan ikke vente. Dødlinjer er dødlinjer.

Om kveldene gir jeg meg imidlertid annen krigslitteratur i vold – som om arbeidet ikke bidrar nok: den høyst tvilsomme Sven Hazels SS-generalen, som helt åpenbart er oversatt fra dansk, dog neppe av en oversetter (om den da ikke er like grusomt skrevet på originalspråket). Jeg piner meg likevel gjennom den, siden det meste av handlingen er lagt til slaget om Stalingrad, om enn betraktet fra den andre siden. Ikke for å sette handlingen i perspektiv, men som hjelp til å få en del transkriberinger på det rene – uten at jeg automatisk fester lit til dem.

Her kryssjekkes i hytt og gevær – som det sømmer seg en bok om snikskyttere. The heat is on – i mer enn én forstand, med andre ord.

Men hva skulle jeg ikke gitt for en kold pils lige nu. Det er ellers stor skam at det ikke byr seg anledning til å nyte dette.

P.S. I anledning oversettelsen, har gjennomgang av en rekke kilder vist at det er begått historieforfalskning over lave sko noensteds. Mer om det ved lempelig høve.

Sol i hjertet, sol i sinnet

Stikkord

Østlandet, vær, Vestlandet

Været har vært strålende så langt, til Vestlandet å være. Ikke heft deg ved solen (værvarslings-appen er ikke videre pålitelig), som forsvant for et par timer siden, men legg merke til temperaturene – over og under.

 

Intet uten arbeid

Stikkord

1. mai, arbeid, arbeidets dag, Lundegrend, vær

Været er strålende på arbeidets dag, og det lauvast i li. Men det fins få alternativer til å hedre dagen med annet enn just arbeid (noe annet skulle da også ha tatt seg ut).

De gode ønskene for dagen er like fullt ektefølte. For dem som kan feire den.

Hipp hipp og sådant mere. Nihil sine labore!

Meteorologiske anomalier

Stikkord

bygdeliv, Oslo, Tysnes, vær

Hahahahahahahahaha. Ha.

Kort presisering påfølgende dag: Den hysteriske latteren kom i kjølvannet av 14 timers intensiv korrekturlesing, og er dermed utelukkende utslag av midlertidig utilregnelighet, som avstedkom et ytterst akutt, men kortvarig, anfall av skadefryd. I ettertid kan det trygt fastslås at posten ikke er å anse som annet enn frydefull undring over naturens tidvis svært avvikende luner.

Godvær – til Vestlandet å være

Stikkord

vær, Vestlandet

Datter: Når skal vi dra?

Jeg: Om 29 minutter.

Datter: Men båten går jo om 50 minutter…

Jeg: Sant, men da får vi litt god tid på kaien. Det er jo så fint vær (sa han, ødelagt av 2½ år vestpå).

Datter: Det er det vel ikke!

Jeg: Nei… Men det regner i alle fall ikke.

Brenner ufortærte burgere i fleng

Stikkord

slankekur, trim, vær, Vestlandet, vind

Det gikk brått opp for meg, her en dag forleden måned, at det kun er uker til jeg fyller de fryktede big five-o (eller 50, som vi strengt tatt sier her omkring) – og at år med stillesittende arbeid foran skjermen, har bidratt til at det muligens er mer å ta i, og betydelig mer å være glad i, enn hva godt egentlig er, om vi skal ta den vordende femtiåringens helsetilstand i betraktning.

Med foraktfulle fnys for lavkarbo-farsotten, konkluderte far at rådyrene egentlig ikke var så gode, og at det strengt tatt bare var å ta bena fatt. Og med slike føreforhold som vi har for tiden, har de gamle feltstøvlene (for oven) virkelig fått ben å gå på.

Til formålet har jeg hatt stor glede av Endomondo-appen (t.v.) på mobilen, som elegant summerer resultatene av min samlede innsats, som en motiverende faktor, tross alt.

De tre siste ukenes spaserturer har avstedkommet følgende, ifølge selvsamme app:

• Samlet antall turer: 23
• Samlet varighet: 1 dag, 7 timer, 13 minutter
• Samlet distanse: 178,84 km
• Runder rundt jorden: 0,004
• Turer til månen: 0
• Gjennomsnittlig hastighet: 5,73 km/t
• Gjennomsnittstid per kilometer: 10 minutter, 29 sekunder
• Forbrente kalorier: 12.840 kcal
• Antall forbrente hamburgere: 23

Siden jeg ikke har inntatt én eneste hamburger i løpet av de tre angjeldende ukene, finner jeg naturligvis den siste opplysningen spesielt oppmuntrende. Å forbrenne noe man ikke har fortært, har alltid forekommet meg langt mer tiltalende enn å innta ting man ikke forbrenner. Men hvordan det er gått til, se det er mer enn en enkel vestlending evner å forklare. Men tallene står der, svart på ugjendrivelig hvitt: Én hamburger per tur. Det er rent så man kunne fått lyst på en, om ikke annet, så som visshet for at jovisst, den er fortært, altså lar den seg forbrenne. Da er det godt å vite at hverken Beach Club, TGI Friday’s, Burger King eller Mickey D – eller andre tegn på sivilisasjon – har funnet veien til oss grisgrendte.

Alt i alt er jeg med andre ord usedvanlig fornøyd med applikasjonen, som, tross at den tar distanse, hastighet, høydeforskjeller, så vel som min høyde (og vekt), i betraktning, når den beregner mitt formidable kalori- og hamburgerforbruk, altså ikke inkluderer vind- og føreforhold. Og tro meg: Her kommer det vind og føreforhold fra absolutt alle kanter, som dette lydklippet så smukt illustrerer (om du evner å begripe det skvatt av det, da):

Sånn. Får jeg jobb i TV 2-nyhetene nå (med full oljehyre og dramatiske geberder, seff)?

Å vestland, vestland

Stikkord

vær, Vestlandet

På tampen av juli 2009 flyttet familien fra Bærum til Tysnes, i den vestnorske skjærgården, for egen del etter 22 år i osloegnen. Stort var derfor sjokket, da jeg kort etter var vitne til uværet over. Så stort at jeg anså det verdig et videoopptak.

I ettertid innser jeg hvor bortskjemt jeg må ha vært, som anså det spektakulært. Spesielt med tanke på at det tross alt var normalen (bedre vær har siden vært tilnærmede unntak).

I går derimot, blåste det så kraftig at katten holdt seg under sofaen, fra tidlig morgen til sent på kveld. Det var selvfølgelig det uværet, som gjør videoklippet over til en flau bris, jeg skulle ha filmet. Men det er rart med det: Man blir vant til alt.

Det hele minner meg for øvrig om et knippe fordums bloggposter:

• Pinglete østlendinger (30.07.2009)
• Home sweet home (28.07.2009)
• Mot normalt (14.09.2009)

En liten rettelse, helt på tampen, kun: “Man blir vant til alt”, skrev jeg oppi her, men det stemmer vel ikke helt. Resignasjon derimot…

Til skjels år og alder

Stikkord

aldring, regn, vær, Vestlandet

Etter et kvart århundre østpå, lærte jeg å sette pris på regnværsdager, som utmerkede påskudd for innendørssysler. Så var det da også langt mellom dem.

Her i vest derimot, har vi som kjent nesten utelukkende slike dager. Det gjør noe med trangen til utendørsliv – eller mangel derpå, som tilfellet vil ha det til. Men innen det er gått nok et kvart århundre, har jeg nok lært å verdsette turer i ruskevær også.

Ulempen, naturligvis, er at også gåstoler legger visse bånd på friluftslivet.