Podkast: Gretne gamle gubber

Du finner flere episoder der du hører podkast.

Hvorfor jeg foretrekker importmat?

Det har i mange år ergret meg at annenhver løk jeg handler i nærbutikken er råtten. Og misforstå meg endelig rett: jeg klandrer jo ikke nærbutikken, men kjeden eller grossistleddet, som velger å forsyne den med norske råvarer, som nesten uten unntak er langt under pari, sammenlignet med sine europeiske motstykker.

Løken over, knipset på kjøkkenbenken i går, er et svært typisk eksempel, og det er altså ingen overdrivelse at fenomenet berører annenhver innkjøpte løk. I vår husstand bruker vi mye av den, så for å være sikker på å ha nok, kjøper vi alltid det dobbelte av hva vi trenger – for da har vi akkurat så mye vi trenger.

Det samme gjelder for øvrig salatblader av ymse slag, om omfanget rett nok ikke er fullt så ille.

Det er klart det blir mye penger rett ut vinduet, men så er det også prisen man må betale for å kjøpe norsk, der selv de råtne varene er dyrere enn de lytefrie utenlandske. Ikke at vi har noe valg, akkurat, for av det jeg har sett, er det kun norsk løk å få. I butikken vår, iallfall.

Vi bruker også mye hvitløk, praktisk talt i hvert eneste middagsmåltid, med et par unntak, om vi en sjelden gang hengir oss til tradisjonell norsk mat, men det skjer jo ikke så ofte. Til alt hell er imidlertid ikke hvitløken norsk (pakket på Toten, men dyrket i Kina). Til gjengjeld er den heller aldri råtten.

Tro hva det kommer av?

Og få meg nå endelig ikke i gang om jordbærene (klikk for større gjengivelse) …

Eller lutefisken vi skulle ha i julen.

Lutet – og mugnet (solgt i ugjennomsiktig emballasje, for spenningens skyld).

Enda godt vi hadde pinnekjøtt igjen fra julaften, si (og rett skal være rett: det var faktisk godt!).

Samtlige bilder er for øvrig av egne innkjøp, så tilgi at jeg ler litt når landbrukssamvirket skryter av norsk mat og den norske bonden (uten at jeg dermed finner det bevist at ansvaret ligger der, så klart). For all del, jeg skjønner jo at det faktum alene at maten er norsk, er en slags «verdi» for enkelte. For meg derimot, handler det mer om at den er spiselig – og aller helst god (at det som smaker «norsk» er godt, er en tankegang jeg nok aldri helt vil forstå).

Da velger du ikke norsk, vet du.

Utsøkte nytelser

Hahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahaha

Etter denne harangen bør jeg kanskje holde meg unna Sp-velgere en stund, men om meningsmålingene er noe å gå etter, regner jeg med at det kan bli vanskelig. For å være på den sikre siden, i fall alt sammen ikke ergrer dem nok:

Parti-høvding.

Kong vinter er en svikefull monark

Jeg ser på de snøfylte vintermotivene venner deler i sosiale medier, og må jo medgi at det er vakkert. Problemet er imidlertid at man bebor det vestenfjelske, som ytterst sjelden er velsignet med den slags. Til gjengjeld gjør jeg regning med at vi nok har et og annet de ikke har.

Hvorom allting er, er det ikke fritt for at jeg følte barna som akte på rimfrosten utpå bakken her i dag, snytes for en svært elementær bestanddel av norsk oppvekst, uten at de nødvendigvis tar nevneverdig skade av det. Som oppvokst i Bergen, som hovedsakelig er regntung til alle årstider, husker jeg imidlertid hvor frustrerende det var å sitte på kjelken, ruggende frem og tilbake, i håp om at den skulle rikke seg fire centimeter på rimfrosten, som for en stor del var opprevet av gresstuster hist og pist. Gøy er det jo ikke, skjønt jeg nok mener at vi hadde mer snø ved de leiter.

Men så var jo alt meget bedre før i verden, i alle fall om vi skal tro noen av nostalgikerne blant oss. Selv er jeg ikke så sikker, for erindringen om ubevegelige kjelker er sterk, liksom minnene om villmannskjøringen med rattkjelke i speilglatt veibane, med livet som innsats.

Tross snøfattige vintre ble det da folk av oss også – eller egentlig ikke (men vi er her i det minste).

Ironisk nok oppførte de det helårs innendørs-anlegget for skisport, SNØ, i en av de snørikeste delene av landet. Så send en vennlig tanke til barna i bildet for oven, for når de sier at nordmenn er født med ski på bena, er det strengt tatt en sannhet med svært regionale modifikasjoner.

Vi fikser dette også

Vel, det var jo også et slags år. Nå må det medgis at jeg ikke nærer de aller største forventninger til det vi nyss har entret, men nå vet vi i det minste mer om hva det er vi har med å gjøre, og hvordan det bør håndteres – selv om vi ikke nødvendigvis tar lærdommen til følge.

Men nå skal jeg ikke la det hindre meg i å ønske bloggens lesere det aller beste for årets 365 dager, vel vitende om at viruser ikke uten videre forgår. Derimot er det jo fullt mulig å lære hvordan man lever med farene. Strengt tatt er det ikke mer enn menneskeheten til enhver tid har gjort, og vi er her jo ennå, så vi fikser nok dette med.

Med det ønskes du et uforlignelig nytt og smittefritt år, med megen agtelse og så videre.

Ytringsfrihet: 1 – Anstendighet: 0

Det er, som vi alle vet, for lengst opplest og vedtatt at ingen er berettiget krenkelse – eller for å si det enkelt: å føle seg krenket. For det har nå engang den kongelige norske majoritet bestemt, for størst av alt er ytringsfriheten (jada, boomer, det pleide å være kjærligheten, men følg nå litt med, da!).

Jeg skal ikke gi meg til å polemisere over temaet, for det skal gudene pinadø vite at jeg har gjort ofte nok. Derimot fastslår jeg, resignert, riktig nok, men ikke desto mindre, at anstendigheten har tapt, på ytringsfrihetens alter.

Ytringsansvar, på den annen side, er det ingen som vil snakke om.

Velkommen til 2020.

Stillstand

Når jeg ser hva jeg poster på Instagram (og ellers), er det ikke fritt for at jeg føler jeg har stått på stedet hvil i 30 år, for denne grafikken er ærlig talt kliss lik den jeg begikk på 1980-tallet og et stykke inn på 1990-tallet – skjønt vi selvfølgelig ikke hadde iPhoner ved de leiter.

Sett bort fra slike detaljer, får man utvilsomt fornemmelsen av å stå litt i stampe, enten det innebærer at jeg er frøktelig bakpå nå – eller veldig før min tid da.

Stillstand er det nå lell (eventuelt lojalitet mot en stil), og kanskje er det tid for å innse at dette ikke lenger holder mål – skal en dømme etter fraværet av likes og respons hos lokalt næringsliv.

Ap og Høyre: Get a room!

Jeg har bekjent mine synder før, men gjentar villig vekk ungdommelig dårskap, som at jeg for en 40 års tid siden ønsket både Reagan og Thatcher velkommen, i kjølvannet av et 1970-tall som, i alle fall på hjemmefronten, vel var i det sosialdemokratiskeste laget. Etter denne bloggerens smak, i ethvert fall (gudene vet, kanskje jeg den gangen billet meg inn at det skulle bli noe av meg her i verden?).

Men Willoch skulle redde oss fra miseren, og skjønt jeg i løpet av det kommende tiåret skulle bli et noe mer nyansert syn til del, slik årene gjerne har for vane, savnet jeg ingenlunde 1970-tallets idealer.

Imidlertid skulle årene ubønnhørlig vise seg å fortsette, med dertil hørende vidsyn – til man i dag sitter og forbanner at ens ungdoms bønner omsider ble hørt. For det ble de, så det forslo.

Jada, vi ynder å kalle landet vårt sosialdemokratisk, skjønt det helst er av gammel vane. For hva skjedde egentlig med idealene? Ingen skal fortelle meg at det er Ernas skyld at Arbeiderpartiet erstattet statsapparatet, slik vi kjente det, til fordel for New Public Management, som faktisk var partiets verk – eller at Jens slettet «velferdsstaten» fra vokabularet, til fordel for «velferdssamfunnet».

Noe hadde skjedd. Kanskje var de blendet av cool Britannia og Tony Blairs New Labour, eller så så de på høyresidens brede appell, og sluttet at if you can’t beat them, join them?

Mitt svar er like godt som ditt, men jeg vet at både konservatismen og sosialdemokratiet er erstattet, og at det er én ting de gamle kamphanene har til felles. For tilbake står dette ene, som jeg i min ungdoms vår higet etter: monetarismen, der partene kjemper for hver sine interessegrupper, enten de går i kjeledress eller blådress. Sku bare ikke hunden på hårene, for de er begge høytlønte, så vi skal ikke fortenke noen av dem i å stemme på sin gamle motpart.

Oppfordringen går derfor både til Ap og til Høyre:

Get a room!

Eventuelt: ta dere sammen. Jeg kommer i farten nemlig ikke på noen ideologer som ville ha applaudert Norge anno 2020, utenom Milton Friedman. Men han er, ulik sine ideer, død.

Montasje: blogger. Foto: Daniel78/Wikimedia commons.

Adjøss, Norwegian!

Jeg er sannelig ikke så sikker på om jeg ville ha booket en Norwegian-flight nå. På den annen side er jeg heller ikke troende til å booke flights noensteds, til noen tid (skjønt det vel kan hende, år om annet) – og applauderer hvert minste tegn til reduksjon i flytrafikken.

Det betyr ingenlunde at jeg mangler sympati for flyselskapenes ansatte, men vi er vel kommet til et punkt hvor vi må velge mellom arbeidsplassene og klodens fremtid, og gjett hva jeg velger!

Jada, Norwegian lever ennå, så vidt det er. Men hei …

P.S. Om selskapets fortsatte overlevelse er av så avgjørende betydning, vil salg være en løsning som er mer i tråd med næringslivets mekanismer – enn statlige redningpakker i fleng.

Back to business nå, ok?

Herregud så godt å få det amerikanske valget overstått, og herregud så deilig at villmannen ikke fikk fire nye år, skjønt det pinadø var på hengende håret! Etter den norske deltagelsen i sosiale medier å dømme derimot, er det visst alt annet enn overstått. For all del, jeg er selv ikke helt uten skyld, men klarer jo ikke å fri meg fra følelsen at det er nok Amerika nå. Vi bor da for svingende på denne siden av Atlanteren!

Så ja, i det alt vesentligste har jeg ramlet fullstendig av lasset, blottet for enhver evne til å engasjere meg i den vedvarende harselasen over avtroppende presidents åpenbare mangler. Det skulle da også bare mangle, for hans varig svekkede sjelsevner var viden kjent flere årtier før han ble valgt. At det skulle ta oss fire år å komme over sjokket, sier muligens like mye om oss.

Jeg regner meg uansett ferdig med det, mett, om ikke av dage, så i alle fall av Amerika. Skjønt skulle det gå som jeg prediket i podkast-episoden jeg slapp to dager etter valget, kan det nok tenkes at jeg hever øyenbryn igjen. Sjekk gjerne ut, om du gikk glipp av den:

For øvrig: «Det holder det», sa Gundersen. «Det klarer seg med det».

(Og så gjør vi kanskje klokt i å huske på at halvparten av amerikanerne er like koko bananas som ved forrige valg, om pilen denne gangen tippet marginalt i Demokratenes favør.)

Tight Fit: The Lion Sleeps Tonight

Ich bin ein Berliner

Tyske serieskapere har virkelig svingt seg i senere år, som jeg var inne på i en bepostelse for innpå to år siden, og herligheten ser ut til ingen ende å ta, som vi nylig fikk bekreftet med den tredje sesongen av Babylon Berlin, som har gått på Krinken i senere uker, og stadig er tilgjengelig her, om du skulle være blant de ulykksalige, hvis hus serien gikk helt forbi.

La meg først presisere at dette ikke er en serie som levner seeren i åndeløs spenning, skjønt den jo er bygget som en thriller, breddfull av mord, narkotikamisbruk og usedelighet, men nei … Her er det tidsbildet serien tegner, som holder deg klistret til skjermen, så ubeskrivelig vakkert malt, i all sin sosiale nød og grimhet, der vi bæres tilbake til 1920-tallets frivole Berlin, som på én og samme tid var den mest liberale byen i Europa – og en sydende pøl av voldelige sammenstøt, mellom brunskjorter og kommunister.

På mange måter er Weimarrepublikkens siste krampetrekninger bakteppet for hele serien, og i den siste sesongen: opptakten til børskrakket på Wall Street i slutten av oktober 1929, og det er jo ikke fritt for at man lett forledes til å trekke paralleller til vår egen tids tumulter.

Javel, så må jeg bryte sammen og bekjenne min livslange fascinasjon for tysk estetikk anno dazumal (si «Bauhaus» til meg, så har du det gående), men la ikke det hindre deg i å stifte bekjentskap med en verden som skulle farge ettertiden, på flere måter enn vi er klar over.

Soundtracket er heller ikke å forakte, her ved Severija Janušauskaitės fremføring av kjenningslåta Zu Asche, zu Staub, fra seriens første sesong for tre år siden:

Jeg kunne intellektualisere, utbrodere og sette tingene mer i kontekst, men nøyer meg med å fastslå at dette er noe du ikke vil gå glipp av. Etter denne opplevelsen kan jeg i alle fall istemme salig JFKs etter hvert ganske forslitte tilståelse: Ich bin ein Berliner (enda godt han ikke var i Hamburg, si!).

P.S. Skulle du være blant stakkarene som deler min fascinasjon for epoken, kan jeg på det varmeste også anbefale en svipptur bortom 「 FLOMM 」 THE BATTLE For MODeRN 1923. Just sayin’.