Jeg kan ingenting med det utemmede og ville, hverken i menneskene eller i naturen. Skal jeg forholde meg til noe, må det være temperert, dannet og behersket. Hvis ikke, stenger jeg det ganske enkelt ute – som jeg gjør med de uregjerlige omgivelsene jeg befinner meg i, så vel som med sinte «kommentatorer» i sosiale medier.
Flyr du over det europeiske kontinentet derimot, hviler blikket på et lappeteppe av temmede jordstykker, tatt i menneskelig besittelse, om de er parker, annen dyrket mark, landsbyer eller byer. Menneskets triumf over villskapen, både i naturen og i seg selv.
Naturen selv er imidlertid død, som et stilleben. Nature morte!
Søker du definisjoner på kulturbegrepet, presenteres du for synonymer som åndsliv, dannelse, avl og foredling – som en sammenfatning av alt som vitner om menneskelig involvering, om planmessighet, rette linjer, planerte flater, høye hus, organisering og menneskets streben mot stratosfæren, og alt du finner ditenfor. Alt for våre sanseinntrykks skyld, og, i motsetning til den grimme naturen, for å behage menneskets øyne.
Med alt det nedfelt, som et personlig raison d’être, kan du ikke klandre en stakkars jævel for å hengi seg til svermeriene:
Her har jeg nok flertallet mot meg, men det er mitt inderligste håp at verden – den delen av den vi skal ferdes i, vel å merke – vil dekkes av bygninger, kultiverte parker, state-of-the-art ferdselsårer og mennesker. Et myldrende osean av dem!
Jeg vet ikke … Kanskje er det bare de fem årene i ødemarken, men seriøst: Er en anelse sivilisasjon å be om for meget?
Nedtegnelser 