Peace in our time?

Tid om annen kan det være greit å stoppe opp, ta et skritt tilbake, og rekapitulere, gjøre en slags vareopptelling, for anledningen over bloggens eventuelle fokus – eller mangel derpå – de siste månedene.

Det blir mangel derpå, ser jeg nå, med poster om banaliteter, som livet på landsbygda, religiøs hodebekledning, etterretning, overvåkning, lekkasjer og spionasje, klima, ressurs-overforbruk, Gaza, media, kultur, Oslo-OL, politibevæpning og sosiale medier – for å begrense oss til siste måneds bebloggelser.

Vestens tilnærming til Putins trussel mot verdensfreden.
Vestens tilnærming til Putins trussel mot verdensfreden.

Men ikke ett ord om den største bekymringen av dem alle, om Vestens Peace in our time-tilnærming til den gale mannen i Kreml, og det til tross for at det er vanskelig å ofre noe annet en tanke.

Som blogger gjør man imidlertid klokt i å servere betraktninger og observasjoner som opptar leserne, og med en hjemlig opinion som feier århundrets foreløpig største krise under teppet, gjelder det å kjenne sin besøkelsestid, selv om det innebærer at man selv må ignorere sitt viktigste anliggende. Noe som reiser følgende spørsmål:

Neville Chamberlain showing the Anglo-German D...
Neville Chamberlain med München-avtalen i hånd, på Heston flyplass 30. september 1938. (Photo credit: Wikipedia)

Har pressen det likedan? Er publikums likegyldighet bakgrunnen for avisenes nedtoning – eller lever vi i en forestillingsverden inspirert av Arthur Neville Chamberlain, Storbritannias statsminister (1937–1940), som selvsikkert steg ut av flyet på Heston flyplass, omtrent på denne tiden av året, 30. september 1938, med det som formodentlig var en avskrift av Adolf Hitlers forræderiske München-avtale i hånd, tilfreds proklamerende:

Peace in our time.

Hans-Wilhelm Steinfeld hadde helt rett i NRKs Aktuelt i går aftes: Vladimir Putin gir blanke blaffen i Vestens økonomiske sanksjoner. Om noe, kan det bidra til å anspore krigslysten ytterligere. Natos vaklende tilnærming tolkes som den svakheten den vitterlig er, på en måte som forsterker Putins tro på at han kan fortsette ufortrødent, i mer eller mindre berettiget håp om at Kina, Nord-Korea og andre tvilsomme elementer kan fylle tomrommet etter vestlige forretningspartnere.

Dette er farlige tider, som vi holder på det vi anser betryggende avstand, med hissig diskusjon om knulledokker, niqaber, lærerstreiker, netthets, terrorister i Irak – og eventuelle vinterleker i Oslo, åtte eventuelle år frem i tid. Rundt halvannen måned er det gått, siden jeg sist ga uttrykk for min aller største frykt, i en konflikt som hadde sin foreløpige kulminasjon med Russlands Krim-annektering på vårparten – men jeg er stygt redd den var just det: Foreløpig.

Les tidligere poster over temaet.

Dette emnet vil nok prege bloggen igjen, bare vi får summet oss først, og får Lene Marlins betroelser litt på avstand. I mellomtiden nøyer jeg meg med et flerfoldig Leve Ukraina!

Ukrainas riksvåpen

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s