Tungtutvannet tidsfordriv og beskjemmelse

Etter seks episoder, preget av stor kollektiv halloi om historisk etterrettelighet versus dramaturgiske grep, skal det bli deilig å slippe de sure oppstøtene, fra alle som finner det forkastelig å gjøre underholdning av andre verdenskrig, i kjent Hollywood-stil.

Denne bloggen har vel ikke vært helt upåvirket, den heller, men har ikke riktig klart å mobilisere videre forurettethet, utover å gjøre seg noen fornøyelige observasjoner, som de tidsreisende i venstrekant av det ovenforstående bildet – i en scene fra første episode.

Til norsk produksjon å være, var den ikke så aller verst, nemlig, sannsynligvis det beste jeg noen gang har sett fra norsk filmindustri – uten at det dermed gjør den god (med hvilket vel det meste skulle være sagt om norsk film). Greit tidsfordriv må jeg likevel si at den har vært, om ikke primært for handlingens skyld, hallo, den var tross alt kjent, men en viktig forutsetning lell, for å forstå hva den kollektive oppstandelsen har dreid seg om. Teksten fortsetter etter bildet.

Kampen om tungtvannet

Samtidig har den tjent som en viktig påminnelse om Norges betydning for utfallet av krigen, og, ikke minst, hva nasjonen måtte ofre.

For det må medgis at jeg kjente rødmen stige i kinnene, da Leif Tronstad (Espen Klouman-Høiner) geberdet seg over det mulige tapet av Claus Helberg (Christian Rubeck), og det ble ikke stort bedre av at fiktive Julie Smith (Anna Friel) i nest siste episode satte ham ettertrykkelig på plass, med denne irettesettelsen:

Hundretusener kommer til å dø.

London ble … bombet hver natt i ni måneder. 200 bomber hver natt. 43.381 døde hittil. 50.856 personer alvorlig skadet. 1.150.000 hjem ødelagt, bare i London.

Og nå skal vi altså bombe Tyskland igjen. Vi har skapt ødeleggelse uten sidestykke i historien. Og selv om jeg jubler for hver bombe vi slipper, er jeg klar over at vi dreper mange.

Slike små ting, som setter den norske krigsinnsatsen – og våre tap – i et slags perspektiv.

Misforstå meg endelig rett: For alle individer og familier som rammes, er tapet det samme. Som nasjon derimot, har vi vel ikke stort mer enn denne ene greia, aksjonen på Vemork, som skulle stoppe tungtvanns-tilførselen til Tyskland – hva den nå egentlig skulle være godt for (ekspertisen strides visst fortsatt).

La oss nå likevel sette alt sammen i et slags perspektiv, skal vi?

I alt døde 9500 nordmenn i løpet av andre verdenskrig – hvorav 5800 sivile. Med en befolkning på nær tre millioner, er det klart det merkes, men la oss nå ikke glemme hva det kostet et lite utvalg andre land, i alfabetisk orden.

  • Belgia: 86.100 omkomne
  • Burma: 272.000 omkomne
  • Etiopia: 100.000 omkomne
  • Filippinene: 147.000 omkomne
  • Finland: 97.000 omkomne
  • Frankrike: 862.000 omkomne
  • Fransk Indokina: 1.000.000 omkomne
  • Hellas: 311.300 omkomne
  • India: 1.587.000 omkomne
  • Indonesia: 4.000.000 omkomne
  • Italia: 654.500 omkomne
  • Japan: 3.080.000 omkomne
  • Jugoslavia: 1.527.000 omkomne
  • Kina: 20.000.000 omkomne
  • Latvia: 227.000 omkomne
  • Litauen: 353.000 omkomne
  • Nederland: 282.800 omkomne
  • Polen: 7.100.000 omkomne
  • Romania: 833.000 omkomne
  • Sovjetunionen: 27.100.000 omkomne
  • Storbritannia: 550.400 omkomne
  • Tsjekkoslovakia: 345.000 omkomne
  • Tyskland: 10.293.000 omkomne
  • Ungarn: 880.000 omkomne
  • USA: 518.500 omkomne
  • Østerrike: 105.500 omkomne

I alt omkom 82.689.700 mennesker i løpet av krigsårene. Det reduserer ingenlunde våre 9500s betydning, men det hender jeg føler behov for å sette våre ofre i sitt rette perspektiv – og det hjelper ikke å peke på at de fleste av landene over er større enn oss, som prosentfordelingen vil vise.

Vertskap og herskap … Erresånøyea?
Vertskap og herskap … Ærresånøyea? Ærru fra Herøya, ell?

Denne serien har likevel bidratt til å konsolidere myten om vår betydning for krigsutfallet. Som sådan medvirker den definitivt til å holde liv i livsløgnen, men just det hjelper det neppe å bitche over. Jeg kan banne i kjerka og hevde vår ubetydelighet til jeg antar en usunn kulør, uten at det vil endre offentlighetens syn på saken, og må vel innse at slik vil det forbli.

Og publikum er fornøyd, denne bloggeren inkludert. For den viker ikke én tomme tilbake for en middelmådig hollywoodproduksjon, bare så det er sagt. I norsk målestokk blir det eksepsjonelt.

Men nå syns jeg Krinken har fått unngjelde nok for en stund, så jeg innvilger Thor Gjermund Eriksen en midlertidig fredning.

Vel blåst, Thor Gjermund. Alt tatt i betraktning. Og takk skal du ha.

For øvrig:

Welcome to Rookan!

P.S. Man er i efterkant kommet under vær med Erling Fossens eminente inserat over samme tema, som i høyeste grad er verdt Deres dyrebare tid.

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s