Hva 22. juli kunne ha vært

Det er alt gått fem år siden grusomhetene, begått i Regjeringskvartalet og på Utøya, 22. juli 2011. Noen ganger, spesielt i dag, selvfølgelig, føles det absolutt ikke slik, når det tilbakevendende, kanskje litt sentimentale omkvedet, «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen», messes på repeat, mens Nordahl Grieg og Arnulf Øverland får sin årvisse renessanse.

Denne bloggeren er ikke blottet for følelser rundt merkedagen, han heller, men må nok medgi at siste novembers Paris-terror er lenger fremme i bevisstheten, tillikemed de langt ferskere Nice- og Istanbul-episodene – i det siste tilfellet, både Atatürk-terroren og Erdoğan-regimets terrorisering av det tyrkiske folk.

"Blomsterhavet" utenfor den franske ambassaden i Praha, etter massedrapene i Nice. Fotografert av denne bloggeren, juli 2016.
«Blomsterhavet» utenfor den franske ambassaden i Praha, etter massedrapene i Nice. Fotografert av denne bloggeren, juli 2016.

Nå er det jo ikke det at vår egen minnedag er upassende, bare fordi terroren rammer annensteds, og gjør det med en helt annen frekvens enn vi evner å forestille oss, skulle den ha forekommet på hjemmebane. Det fins mange som har all grunn til å sørge, selv om fem år er passert, og det er jo ikke direkte galt å vise dem sin sympati. Likevel må jeg medgi en viss klamhet ved den voldsomme oppmerksomheten, som gjør at strømmen i de sosiale mediene, og, sikkert, i trad-mediene (jeg følger ikke så godt med, fra mitt tsjekkiske sommereksil), levner inntrykk av at «nyheten» er dagsfersk.

Misforstå meg likevel rett: 22. juli kan og bør brukes konstruktivt. La for all del de berørte sørge (det skulle bare mangle!), men hva om resten av oss, ja, dem med, rettet oppmerksomheten mot kreftene som inspirerer slike ugjerninger, om de holder hus i moskeer eller kontorene til partier og organisasjoner på ytre høyreflanke? Og, kanskje, viser noe av den samme omsorgen for alle som rammes utenfor riksgrensene? Eller, for å gjøre alt nevnte Øverlands ord til mine:

Du skal ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke rammer deg selv.

Just det Øverland-sitatet havner nemlig langt, langt bak i vår kollektive bevissthet, kanskje nettopp på en dag som denne.

Ikke dermed sagt at det på noe vis bør gå på de pårørendes (og direkte rammedes) bekostning, men om én hjemlig terroraksjon kunne få oss til å vise så mye kjærlighet, tenk hvor mye kjærlighet vi kunne vise for all verdens rammede.

Toppfoto:  Blomsterhavet utenfor Oslo domkirke etter 22. juli 2011. Fotograf: Øyvid Holmstad/Wikipedia

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s