De fleste har formodentlig fått med seg at landet i dag ble vedtatt 126 «tjenestesteder», de fleste av dem lensmannskontorer, fattigere, utvilsomt til høylytte protester fra dem som nå må vinke nærpolitiet farvel.
Selv er man så heldig å bebo en kommune som mirakuløst nok ikke mister sitt, men tror nok temperaturen hadde steget, også her omkring, skulle vedtaket vise seg å omfatte oss. Protestene våre pleier å være ganske heftige, nemlig – de gangene det er vi som rammes, vel at bemærke. Det er det imidlertid og for anledningen ikke, om det kan bidra til å forklare tausheten på denne kanten, hvor nærpoliti-reformen ikke har slått ut i full blomst.
Hvor utypisk det enn måtte være, drister man seg likevel til et lite varsku – på hele landets vegne. For visst skal politiet bli mer robust, som det heter i departements- og direktoratkretser, men det er vel ikke så sikkert det er til rare hjelpen, om hjelpen kommer én time à to for sent.
Vi er nemlig, og som alt benevnt, oss selv nærmest. Det må politiet også være.
Oss, altså.
Nærmest.
Tross alt er det ikke alle ting vi, med kjappe pennestrøk, kan «effektivisere» oss bort fra. Kriminalitet, for eksempel, tror jeg muligens er blant dem.
Nedtegnelser 