Apokalypse-observasjoner langs landevei

I et forsøk på å bli kvitt noen overflødige koronakilo har jeg prøvd å gjøre det til en regel å tilbakelegge seks daglige kilometer på 60 minutter, langs våre svingete og smale landeveier – som jeg anser en akkurat passelig distanse, til akkurat riktig tid, for gamle menn som meg selv. Skjønt jeg fort faller i tanker om dette og hint, i en slik grad at tempoet helt havner i bakgrunnen, og far krysser målstreken fem minutter på overtid.

Og nei, jeg overdriver jo ikke når jeg sier at veien er smal, for det er den jo – til de grader at bilene jeg møter må stoppe om det følger annen trafikk bak meg. Og så har du dem som flakker med blikket, mens de tilsynelatende overveier om de bør kollidere med den møtende trafikken eller kjøre meg ned. Vel, sånn ser de i alle fall ut.

Folk klager selvfølgelig på veistandarden, og jeg er fullt klar over at det jeg nå skal si antageligvis er som å banne i kjerka, men vi er jo så få som bor her ute at vi burde prise oss lykkelig over at vi har vei overhodet. Det er klart at folk ikke vil høre på det øret, men det blir jo ikke mindre sant av den grunn.

En annen landeveis-observasjon som er til stor personlig forlystelse, er innslaget av bærumsregistrerte biler her omkring, i alle fall i helgene og hyttesesonger som denne. For jeg tuller ikke, minst annenhver bil på veiene bærer bærumsskilt.

Bæringer valfarter til Tysnes?

Så kan man saktens spørre seg om årsaken. Jeg burde muligens ha forhørt meg, men skulle jeg finne det opportunt å spørre den lokale handelsstanden, gjør jeg regning med at de vil avkrefte at annenhver kunde er bæring, så hva kommer det av? Min høyst private teori er at det handler om jåleri, for utover å være bærumsregistrert, hører bilene til den dyrere enden av prisskalaen, og har nok en nyrik bergenser bak rattet, heller enn en bæring.

Det er klart jeg måtte smile for meg selv, der jeg gikk i tanker om fenomenet. Enda mer, selvfølgelig, da nok en BS-registrert bil passerte mens jeg grunnet på saken – etterfulgt av enda en.

Som tingene står er det ikke fritt for at jeg tok meg i å undres hvor mange som må gi fra seg doninger, båter, fritidsboliger og primærboliger når den pandemiske apokalypsen når sitt klimaks. Som medlem av prekariatet er jeg naturligvis ikke så engstelig, siden jeg hverken har hus, bil, båt eller hytte, og dermed ingenting å miste. High-flyerne blant oss derimot, bekymrer meg, og jeg er redd vi vil se en del skjebner som minner om dem vi så i kjølvannet av jappetiden, for et par og tredve år siden. Her finner du i alle fall ingen skadefryd.

At flyselskapene forsvinner, er imidlertid kilde til langt mindre bekymring. Hvordan kloden og våre etterkommere skulle ta skade av deres – og oljeselskapenes – sorti, er meg i alle fall et mysterium.

Apokalypse eller ei, tror jeg situasjonen byr på en gylden anledning til å skape en bærekraftig verden, på ruinene av den som var alt annet enn bærekraftig. Det er da også noe.

Denne bloggen er blottet for intensjoner om interaksjon, men man fremstår jo nødig feig, så kommentarfeltet er åpent. In general comments are not encouraged, as I rarely have the time to engage in discussions, but please feel free, if you so desire.

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s