Fredag ettermiddag gikk den andre sesongen av trippel G, podkasten for gretne gamle gubber av alle kjønn og aldre, på lufta – under mottoet Grey pride:
Jeg skremmer vannet av meg selv – hver gang jeg slumper til å støte på meg selv i baderoms-speilet. Resten av familien føler seg visst ikke helt trygg, den heller.
Bakgrunnen er at far i huset gjorde kort prosess, heller enn å fikse koronasveisen, med det til følge at han fullkomment sveisfri er blitt, med sine åpenbare fordeler, som at sovesveisen jeg hver morgen drar på badet for å fikse, helt enkelt ikke er der – og overhodet ingen fiksing fordrer.
Men jeg spretter jo litt, det er klart.
En annen fordel, selvfølgelig, er at alle tilløp til uønskede kilo raste sammen med den fyldige manken. Neida …
Redd blir jeg imidlertid.
I et forsøk på å bli kvitt noen overflødige koronakilo har jeg prøvd å gjøre det til en regel å tilbakelegge seks daglige kilometer på 60 minutter, langs våre svingete og smale landeveier – som jeg anser en akkurat passelig distanse, til akkurat riktig tid, for gamle menn som meg selv. Skjønt jeg fort faller i tanker om dette og hint, i en slik grad at tempoet helt havner i bakgrunnen, og far krysser målstreken fem minutter på overtid.
Og nei, jeg overdriver jo ikke når jeg sier at veien er smal, for det er den jo – til de grader at bilene jeg møter må stoppe om det følger annen trafikk bak meg. Og så har du dem som flakker med blikket, mens de tilsynelatende overveier om de bør kollidere med den møtende trafikken eller kjøre meg ned. Vel, sånn ser de i alle fall ut.
Folk klager selvfølgelig på veistandarden, og jeg er fullt klar over at det jeg nå skal si antageligvis er som å banne i kjerka, men vi er jo så få som bor her ute at vi burde prise oss lykkelig over at vi har vei overhodet. Det er klart at folk ikke vil høre på det øret, men det blir jo ikke mindre sant av den grunn.
En annen landeveis-observasjon som er til stor personlig forlystelse, er innslaget av bærumsregistrerte biler her omkring, i alle fall i helgene og hyttesesonger som denne. For jeg tuller ikke, minst annenhver bil på veiene bærer bærumsskilt.
Så kan man saktens spørre seg om årsaken. Jeg burde muligens ha forhørt meg, men skulle jeg finne det opportunt å spørre den lokale handelsstanden, gjør jeg regning med at de vil avkrefte at annenhver kunde er bæring, så hva kommer det av? Min høyst private teori er at det handler om jåleri, for utover å være bærumsregistrert, hører bilene til den dyrere enden av prisskalaen, og har nok en nyrik bergenser bak rattet, heller enn en bæring.
Det er klart jeg måtte smile for meg selv, der jeg gikk i tanker om fenomenet. Enda mer, selvfølgelig, da nok en BS-registrert bil passerte mens jeg grunnet på saken – etterfulgt av enda en.
Som tingene står er det ikke fritt for at jeg tok meg i å undres hvor mange som må gi fra seg doninger, båter, fritidsboliger og primærboliger når den pandemiske apokalypsen når sitt klimaks. Som medlem av prekariatet er jeg naturligvis ikke så engstelig, siden jeg hverken har hus, bil, båt eller hytte, og dermed ingenting å miste. High-flyerne blant oss derimot, bekymrer meg, og jeg er redd vi vil se en del skjebner som minner om dem vi så i kjølvannet av jappetiden, for et par og tredve år siden. Her finner du i alle fall ingen skadefryd.
At flyselskapene forsvinner, er imidlertid kilde til langt mindre bekymring. Hvordan kloden og våre etterkommere skulle ta skade av deres – og oljeselskapenes – sorti, er meg i alle fall et mysterium.
Apokalypse eller ei, tror jeg situasjonen byr på en gylden anledning til å skape en bærekraftig verden, på ruinene av den som var alt annet enn bærekraftig. Det er da også noe.
Blogging har unektelig sin sjarm, selv 15 år etter sin storhetstid, men har også sine begrensninger. Legger du til at du kanskje har fått skriftlig formidling litt opp i halsen, uten at gleden over å formidle er forsvunnet helt, kan andre formidlingsformer utvilsomt ha noe for seg.
Det er årsaken til at jeg her om dagen åpnet min høyst personlige podkast, På stående fot (både fordi den tar tingene litt på sparket – og er spilt inn til fots), med observasjoner og betraktninger fra en gretten gammel gubbes synsvinkel. Og tro meg, jeg stortrives i rollen, men kan heller ikke fortenkes i grettenskapen når samfunnet utelukkende tillegger gubber – og man kan jo ikke nekte for å være en – negativ konnotasjon. Følgelig er det muligens ikke så underlig at man blåser en lang marsj i det aller meste – som jeg tror det vil fremgå av podkasten.
Den første episoden, som ble sluppet sist lørdag, kan høres her (eller her, om den av en eller annen grunn ikke laster på denne siden):
NB! Husk at du kan sende inn talemeldinger (formodentlig enklest på mobil), som fortløpende inkluderes i podkasten!
Etter knapt å ha fordøyd mesterverket Babylon Berlin, sendt på NRK før jul (og i skrivende stund fortsatt tilgjengelig på NRK TV, som det nå heter), tro sannelig Krinken til med nok et tysk Meisterstück: Das Boot, som fortsetter der Wolfgang Petersens 1981-epos slapp.
Også denne serien tilgjengelig på nett – idet dette publiseres. Det er bare å gå hen og se.
Og hva svarer vi da?
«Jawohl, Herr Kaleun!»
As mentioned on several occasions (for instance about a year ago), NATO’s mere existence may very well be approaching its end, initiated by an American president determined to tear it apart, by all means at his disposal.
I know I promised to shut down this blog, but every now and then an instance occurs, excusing me from that pledge, and I dare claim this to be one.
Perhaps it is time for Europe to bid America farewell and forge a European alliance, based on the WEU (Western Europe Union) and EUFOR (as suggested in the afore-mentioned blog post)? In which case I hope my own country, i.e. Norway, joins the European Union at last, pulling our weight in the defence against Russia, Turkey and terrorism – of all perceivable kinds.
In any event I think it is safe to say that NATO finds itself in a deep crisis – and that Europe would be wise not to let a deranged American president dictate its terms.
With that said, I expect it will be yet another six or seven months until I blog again, but I had to get this off my chest.
As announced in my last post 16 December, I have decided to discontinue this blog, for now anyway.
Also, within weeks it will cease to exist at nedtegnelser.com, but will be found at nedtegnelser.wordpress.com, for future reference.
A happy new year to one and all, once it arrives.
Det er blitt litt blogging på meg de 15 siste årene, siden 2003, inkludert Nedtegnelser, som jeg har hatt de snart åtte siste av dem (foruten de ikke-bloggbaserte nettstedene jeg ellers har holdt meg med, i alle fall siden 1995) – og sannelig begynner det ikke også å bli innpå ti år siden de seriøse bloggerne begynte å gi slipp på plattformen, til fordel for Twitter, i all hovedsak – mens Facebook ble overlatt lettvekterne, og bloggene det narsissistiske segmentet av de mote-, status- og sminkebefengte millennianerne.
Alt mens herværende blogger blogget ufortrødent, om dette, hint og alt imellom, men alt godt må en gang ta slutt, og definitivt når det altså ikke lenger er godt. Som er en av årsakene til at Nedtegnelser.com-domenet i går ble oppsagt. Innholdet vil fortsatt bli å finne på nedtegnelser.wordpress.com, når oppsigelsen for alvor trer i kraft, men jeg tror nok dette blir den siste bloggposten her omkring.
Jeg har sagt det som er å si – om Erna, Jonas, Vladimir, Donald og verden i all sin grelle alminnelighet, og er stygt redd jeg simpelthen er gått tom, og De vet hva jeg tenker om tomsnakk.
Følgelig takkes det for følget, med forsikringer om at oppgulp utvilsomt vil følge. Bare ikke her. Muligens, dog, blant de andre lettvekterne på Face.
Med ønsker om en uforlignelig jul – og et 2018 uten sidestykke.
Vyrde helsingar
Jarle Petterson
A fake world marked by fake news calls for a fake Christmas tree, methinks, and so be it, for the first time ever (decorated by one’s wife, as per usual). And in all honesty I’m hard pressed to see the difference.
Bilutleie-selskapet Hertz har i dag utstedt pressemelding om at selskapet ble valgt til å levere leiebilene ved innspillingen av Den 12. mann i Tromsø – og for produksjonsselskapets filmer de tre neste årene.
Vi venter i spenning på hvilke medier som velger å spre det glade budskapet.
Og husk:
Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lære deg elske de nære ting.
