Gretne gamle gubber slår tilbake

Blogging har unektelig sin sjarm, selv 15 år etter sin storhetstid, men har også sine begrensninger. Legger du til at du kanskje har fått skriftlig formidling litt opp i halsen, uten at gleden over å formidle er forsvunnet helt, kan andre formidlingsformer utvilsomt ha noe for seg.

Det er årsaken til at jeg her om dagen åpnet min høyst personlige podkast, På stående fot (både fordi den tar tingene litt på sparket – og er spilt inn til fots), med observasjoner og betraktninger fra en gretten gammel gubbes synsvinkel. Og tro meg, jeg stortrives i rollen, men kan heller ikke fortenkes i grettenskapen når samfunnet utelukkende tillegger gubber – og man kan jo ikke nekte for å være en – negativ konnotasjon. Følgelig er det muligens ikke så underlig at man blåser en lang marsj i det aller meste – som jeg tror det vil fremgå av podkasten.

Den første episoden, som ble sluppet sist lørdag, kan høres her (eller her, om den av en eller annen grunn ikke laster på denne siden):

NB! Husk at du kan sende inn talemeldinger (formodentlig enklest på mobil), som fortløpende inkluderes i podkasten!

Etter knapt å ha fordøyd mesterverket Babylon Berlin, sendt på NRK før jul (og i skrivende stund fortsatt tilgjengelig på NRK TV, som det nå heter), tro sannelig Krinken til med nok et tysk MeisterstückDas Boot, som fortsetter der Wolfgang Petersens 1981-epos slapp.

Også denne serien tilgjengelig på nett – idet dette publiseres. Det er bare å gå hen og se.

Og hva svarer vi da?

«Jawohl, Herr Kaleun!»

Blogg-exit

Det er blitt litt blogging på meg de 15 siste årene, siden 2003, inkludert Nedtegnelser, som jeg har hatt de snart åtte siste av dem (foruten de ikke-bloggbaserte nettstedene jeg ellers har holdt meg med, i alle fall siden 1995) – og sannelig begynner det ikke også å bli innpå ti år siden de seriøse bloggerne begynte å gi slipp på plattformen, til fordel for Twitter, i all hovedsak – mens Facebook ble overlatt lettvekterne, og bloggene det narsissistiske segmentet av de mote-, status- og sminkebefengte millennianerne.

Alt mens herværende blogger blogget ufortrødent, om dette, hint og alt imellom, men alt godt må en gang ta slutt, og definitivt når det altså ikke lenger er godt. Som er en av årsakene til at Nedtegnelser.com-domenet i går ble oppsagt. Innholdet vil fortsatt bli å finne på nedtegnelser.wordpress.com, når oppsigelsen for alvor trer i kraft, men jeg tror nok dette blir den siste bloggposten her omkring.

Jeg har sagt det som er å si – om Erna, Jonas, Vladimir, Donald og verden i all sin grelle alminnelighet, og er stygt redd jeg simpelthen er gått tom, og De vet hva jeg tenker om tomsnakk.

Følgelig takkes det for følget, med forsikringer om at oppgulp utvilsomt vil følge. Bare ikke her. Muligens, dog, blant de andre lettvekterne på Face.

Med ønsker om en uforlignelig jul – og et 2018 uten sidestykke.

Vyrde helsingar
Jarle Petterson

Jarle jul
Soon-to-be ex blogger in the mood.

Bilutleie-selskapet Hertz har i dag utstedt pressemelding om at selskapet ble valgt til å levere leiebilene ved innspillingen av Den 12. mann i Tromsø – og for produksjonsselskapets filmer de tre neste årene.

Vi venter i spenning på hvilke medier som velger å spre det glade budskapet.

Og husk:

Du skal ikke jage i hvileløs ring,
men lære deg elske de nære ting.

Han har jo rett, Carl I. Hagen. Det er ham, som person, som er problemet, ikke Stortingets regelverk.

Det han derimot ikke forstår, er at det fins så mange gode grunner for at det er slik.

Jeg har en jobb som innebærer en viss bejubling av «den digitale transformasjon», men skal jeg først være ærlig, får den meg i all hovedsak til å le.

Lenge og hjertelig.

En beklagelse til vestlendinger alle vegne

Man bebor både Vestlandet, og det som er tenkt å bli den kunstige konstruksjonen «Vestlandet», utgått av en gang forna da’rs Hordaland og Sogn og Fjordane – noe man også har gjort de åtte siste årene.

Rett som det er, kan praten blant de lokale, eller i svigerfamilien, gå om en vestnorsk eller verre, bergensk, notabilitet eller andre fenomener, mens Deres ydmyke blogger, med påtatt interesse, later som han forstår hvem eller hva de diskuterer. For skjønt man altså både er født og oppvokst mellem de syv fjellene, som engang omkranser Bergen, eier man hverken interesse for det eller dem som rører seg der – eller på Vestlandet for øvrig.

Ikke desto mindre er det ikke fritt for at min manglende interesse for Vestlandet og det vestnorske, ikke gjør meg mindre vestnorsk – hvor mye jeg enn distanserer meg fra landsdelen og dens vesen. Det står med andre ord ikke til å nekte at jeg er født i Bergen, som den gang riktig nok ikke inngikk i Hordaland, og dermed kjenner på en trang til å overbringe sunnmøringer og rogalendinger de dypeste beklagelser, for mine fylkesfrenders grenseløse imbesilitet.

Det hjelper så lite at jeg, i all min gjøren og mitt vesen, har distansert meg fra alt som er vestnorsk, hordalandsk inkludert, når utenforstående tar meg for en av dem.

Som forebyggende tiltak utstedes herved min uforbeholdne beklagelse, til vestlendinger nord og syd for de to fylkene, på vegne av en skokk regionpolitiske dilettanter jeg ikke representerer – hvor mye de enn måtte tro de representerer meg.

Skjønt jeg nok i virkeligheten toer mine lanker.

Stopp statsstøtten til alle tvilsomme organisasjoner, Erna!

At Erna Solberg nå fjerner statsstøtten til Mehtab Afsars Islamsk Råd Norge, er ærlig talt helt på sin plass – og på høy tid. At hun samtidig nekter å diskutere bortfall av det samme for Hege Storhaugs Human Rights Service, er tilsynelatende tilsvarende ubegripelig.

Når jeg skriver «tilsynelatende», er det ikke fordi jeg ville drømme om å tillegge statsministeren sympatier for HRS og deres rasistiske tankegods, men fordi det for Erna Solberg handler om såkalt realpolitikk – om det enkle faktum at hele hennes tilværelse som statsminister, avhenger av støtten fra regjeringspartner Frp, hvis HRS-sympati ingen må finne på å betvile.

Som sjef for en de facto rasistisk regjering, har ikke-rasistiske Erna Solberg få andre valg.

Der har du én av grunnene til at jeg avstår fra å involvere meg i partipolitikken. Jeg vil ha mine meninger i fred – og dertil kunne stå for dem.

Det er en luksus statsministeren (eller lojale partimedlemmer som sådan) ikke kan unne seg – med mindre hun hadde hatt sine meningers mot, selvfølgelig, og tok sin hatt og gikk.

Og der var plakaten man har mekket for gjenforenings-evenementet til svigerfars 1980-tallskor, Fjordablæst, ferdig – i liggende A3-format (svigerfar: Barte-Sam i midten).

Tenna i taket og hæla i tapetet, formoder man.

Følg med på oppslag i et landlig busskur nær Dem.

Nynorsk? Pøh, easy breezy!