Hvorfor jeg foretrekker importmat?

Det har i mange år ergret meg at annenhver løk jeg handler i nærbutikken er råtten. Og misforstå meg endelig rett: jeg klandrer jo ikke nærbutikken, men kjeden eller grossistleddet, som velger å forsyne den med norske råvarer, som nesten uten unntak er langt under pari, sammenlignet med sine europeiske motstykker.

Løken over, knipset på kjøkkenbenken i går, er et svært typisk eksempel, og det er altså ingen overdrivelse at fenomenet berører annenhver innkjøpte løk. I vår husstand bruker vi mye av den, så for å være sikker på å ha nok, kjøper vi alltid det dobbelte av hva vi trenger – for da har vi akkurat så mye vi trenger.

Det samme gjelder for øvrig salatblader av ymse slag, om omfanget rett nok ikke er fullt så ille.

Det er klart det blir mye penger rett ut vinduet, men så er det også prisen man må betale for å kjøpe norsk, der selv de råtne varene er dyrere enn de lytefrie utenlandske. Ikke at vi har noe valg, akkurat, for av det jeg har sett, er det kun norsk løk å få. I butikken vår, iallfall.

Vi bruker også mye hvitløk, praktisk talt i hvert eneste middagsmåltid, med et par unntak, om vi en sjelden gang hengir oss til tradisjonell norsk mat, men det skjer jo ikke så ofte. Til alt hell er imidlertid ikke hvitløken norsk (pakket på Toten, men dyrket i Kina). Til gjengjeld er den heller aldri råtten.

Tro hva det kommer av?

Og få meg nå endelig ikke i gang om jordbærene (klikk for større gjengivelse) …

Eller lutefisken vi skulle ha i julen.

Lutet – og mugnet (solgt i ugjennomsiktig emballasje, for spenningens skyld).

Enda godt vi hadde pinnekjøtt igjen fra julaften, si (og rett skal være rett: det var faktisk godt!).

Samtlige bilder er for øvrig av egne innkjøp, så tilgi at jeg ler litt når landbrukssamvirket skryter av norsk mat og den norske bonden (uten at jeg dermed finner det bevist at ansvaret ligger der, så klart). For all del, jeg skjønner jo at det faktum alene at maten er norsk, er en slags «verdi» for enkelte. For meg derimot, handler det mer om at den er spiselig – og aller helst god (at det som smaker «norsk» er godt, er en tankegang jeg nok aldri helt vil forstå).

Da velger du ikke norsk, vet du.

Utsøkte nytelser

Hahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahaha

Etter denne harangen bør jeg kanskje holde meg unna Sp-velgere en stund, men om meningsmålingene er noe å gå etter, regner jeg med at det kan bli vanskelig. For å være på den sikre siden, i fall alt sammen ikke ergrer dem nok:

Parti-høvding.

Kong vinter er en svikefull monark

Jeg ser på de snøfylte vintermotivene venner deler i sosiale medier, og må jo medgi at det er vakkert. Problemet er imidlertid at man bebor det vestenfjelske, som ytterst sjelden er velsignet med den slags. Til gjengjeld gjør jeg regning med at vi nok har et og annet de ikke har.

Hvorom allting er, er det ikke fritt for at jeg følte barna som akte på rimfrosten utpå bakken her i dag, snytes for en svært elementær bestanddel av norsk oppvekst, uten at de nødvendigvis tar nevneverdig skade av det. Som oppvokst i Bergen, som hovedsakelig er regntung til alle årstider, husker jeg imidlertid hvor frustrerende det var å sitte på kjelken, ruggende frem og tilbake, i håp om at den skulle rikke seg fire centimeter på rimfrosten, som for en stor del var opprevet av gresstuster hist og pist. Gøy er det jo ikke, skjønt jeg nok mener at vi hadde mer snø ved de leiter.

Men så var jo alt meget bedre før i verden, i alle fall om vi skal tro noen av nostalgikerne blant oss. Selv er jeg ikke så sikker, for erindringen om ubevegelige kjelker er sterk, liksom minnene om villmannskjøringen med rattkjelke i speilglatt veibane, med livet som innsats.

Tross snøfattige vintre ble det da folk av oss også – eller egentlig ikke (men vi er her i det minste).

Ironisk nok oppførte de det helårs innendørs-anlegget for skisport, SNØ, i en av de snørikeste delene av landet. Så send en vennlig tanke til barna i bildet for oven, for når de sier at nordmenn er født med ski på bena, er det strengt tatt en sannhet med svært regionale modifikasjoner.

Ytringsfrihet: 1 – Anstendighet: 0

Det er, som vi alle vet, for lengst opplest og vedtatt at ingen er berettiget krenkelse – eller for å si det enkelt: å føle seg krenket. For det har nå engang den kongelige norske majoritet bestemt, for størst av alt er ytringsfriheten (jada, boomer, det pleide å være kjærligheten, men følg nå litt med, da!).

Jeg skal ikke gi meg til å polemisere over temaet, for det skal gudene pinadø vite at jeg har gjort ofte nok. Derimot fastslår jeg, resignert, riktig nok, men ikke desto mindre, at anstendigheten har tapt, på ytringsfrihetens alter.

Ytringsansvar, på den annen side, er det ingen som vil snakke om.

Velkommen til 2020.

Ap og Høyre: Get a room!

Jeg har bekjent mine synder før, men gjentar villig vekk ungdommelig dårskap, som at jeg for en 40 års tid siden ønsket både Reagan og Thatcher velkommen, i kjølvannet av et 1970-tall som, i alle fall på hjemmefronten, vel var i det sosialdemokratiskeste laget. Etter denne bloggerens smak, i ethvert fall (gudene vet, kanskje jeg den gangen billet meg inn at det skulle bli noe av meg her i verden?).

Men Willoch skulle redde oss fra miseren, og skjønt jeg i løpet av det kommende tiåret skulle bli et noe mer nyansert syn til del, slik årene gjerne har for vane, savnet jeg ingenlunde 1970-tallets idealer.

Imidlertid skulle årene ubønnhørlig vise seg å fortsette, med dertil hørende vidsyn – til man i dag sitter og forbanner at ens ungdoms bønner omsider ble hørt. For det ble de, så det forslo.

Jada, vi ynder å kalle landet vårt sosialdemokratisk, skjønt det helst er av gammel vane. For hva skjedde egentlig med idealene? Ingen skal fortelle meg at det er Ernas skyld at Arbeiderpartiet erstattet statsapparatet, slik vi kjente det, til fordel for New Public Management, som faktisk var partiets verk – eller at Jens slettet «velferdsstaten» fra vokabularet, til fordel for «velferdssamfunnet».

Noe hadde skjedd. Kanskje var de blendet av cool Britannia og Tony Blairs New Labour, eller så så de på høyresidens brede appell, og sluttet at if you can’t beat them, join them?

Mitt svar er like godt som ditt, men jeg vet at både konservatismen og sosialdemokratiet er erstattet, og at det er én ting de gamle kamphanene har til felles. For tilbake står dette ene, som jeg i min ungdoms vår higet etter: monetarismen, der partene kjemper for hver sine interessegrupper, enten de går i kjeledress eller blådress. Sku bare ikke hunden på hårene, for de er begge høytlønte, så vi skal ikke fortenke noen av dem i å stemme på sin gamle motpart.

Oppfordringen går derfor både til Ap og til Høyre:

Get a room!

Eventuelt: ta dere sammen. Jeg kommer i farten nemlig ikke på noen ideologer som ville ha applaudert Norge anno 2020, utenom Milton Friedman. Men han er, ulik sine ideer, død.

Montasje: blogger. Foto: Daniel78/Wikimedia commons.

Adjøss, Norwegian!

Jeg er sannelig ikke så sikker på om jeg ville ha booket en Norwegian-flight nå. På den annen side er jeg heller ikke troende til å booke flights noensteds, til noen tid (skjønt det vel kan hende, år om annet) – og applauderer hvert minste tegn til reduksjon i flytrafikken.

Det betyr ingenlunde at jeg mangler sympati for flyselskapenes ansatte, men vi er vel kommet til et punkt hvor vi må velge mellom arbeidsplassene og klodens fremtid, og gjett hva jeg velger!

Jada, Norwegian lever ennå, så vidt det er. Men hei …

P.S. Om selskapets fortsatte overlevelse er av så avgjørende betydning, vil salg være en løsning som er mer i tråd med næringslivets mekanismer – enn statlige redningpakker i fleng.

Podkast kler av maktspråket

Nå er det jo ikke slik at vi går uvitende omkring om at språket som føres i maktens korridorer er av en helt spesiell beskaffenhet, og så er det jo heller ikke slik at jeg ikke har luftet dette før, men det kan jo være greit å eksemplifisere, som er nettopp hva jeg gjør, med disse opptakene fra Dagsnytt 18-sendingen tirsdag 20. oktober.

Det er klart jeg kunne ha gått lenger, for dette fenomenet preger hele det offentlige ordskiftet, men én time med Dagsnytt 18 rekker plenty for meg, så vi går rett til dagens fangst, som vil bli innlemmet i neste episode av podkasten Gretne gamle gubber (husk lyd!):

Huff, det ble mye juling på Knut Arild denne gangen, men de er jo stort sett like ille, alle mann. I rettferdighetens navn bør det dog anføres at hverken SVs Arne Nevra, biologen Dag O. Hessen, Venstres Sveinung Rotevatn eller Frps Jon Georg Dale gikk i fella. Denne gangen. For gudene skal vite at de var heldige.

Men du skjønner hva jeg sikter til, sant?

Følg med Trippel G – eller Gretne gamle gubber – der du hører podkast.

Apokalypse-observasjoner langs landevei

I et forsøk på å bli kvitt noen overflødige koronakilo har jeg prøvd å gjøre det til en regel å tilbakelegge seks daglige kilometer på 60 minutter, langs våre svingete og smale landeveier – som jeg anser en akkurat passelig distanse, til akkurat riktig tid, for gamle menn som meg selv. Skjønt jeg fort faller i tanker om dette og hint, i en slik grad at tempoet helt havner i bakgrunnen, og far krysser målstreken fem minutter på overtid.

Og nei, jeg overdriver jo ikke når jeg sier at veien er smal, for det er den jo – til de grader at bilene jeg møter må stoppe om det følger annen trafikk bak meg. Og så har du dem som flakker med blikket, mens de tilsynelatende overveier om de bør kollidere med den møtende trafikken eller kjøre meg ned. Vel, sånn ser de i alle fall ut.

Folk klager selvfølgelig på veistandarden, og jeg er fullt klar over at det jeg nå skal si antageligvis er som å banne i kjerka, men vi er jo så få som bor her ute at vi burde prise oss lykkelig over at vi har vei overhodet. Det er klart at folk ikke vil høre på det øret, men det blir jo ikke mindre sant av den grunn.

En annen landeveis-observasjon som er til stor personlig forlystelse, er innslaget av bærumsregistrerte biler her omkring, i alle fall i helgene og hyttesesonger som denne. For jeg tuller ikke, minst annenhver bil på veiene bærer bærumsskilt.

Bæringer valfarter til Tysnes?

Så kan man saktens spørre seg om årsaken. Jeg burde muligens ha forhørt meg, men skulle jeg finne det opportunt å spørre den lokale handelsstanden, gjør jeg regning med at de vil avkrefte at annenhver kunde er bæring, så hva kommer det av? Min høyst private teori er at det handler om jåleri, for utover å være bærumsregistrert, hører bilene til den dyrere enden av prisskalaen, og har nok en nyrik bergenser bak rattet, heller enn en bæring.

Det er klart jeg måtte smile for meg selv, der jeg gikk i tanker om fenomenet. Enda mer, selvfølgelig, da nok en BS-registrert bil passerte mens jeg grunnet på saken – etterfulgt av enda en.

Som tingene står er det ikke fritt for at jeg tok meg i å undres hvor mange som må gi fra seg doninger, båter, fritidsboliger og primærboliger når den pandemiske apokalypsen når sitt klimaks. Som medlem av prekariatet er jeg naturligvis ikke så engstelig, siden jeg hverken har hus, bil, båt eller hytte, og dermed ingenting å miste. High-flyerne blant oss derimot, bekymrer meg, og jeg er redd vi vil se en del skjebner som minner om dem vi så i kjølvannet av jappetiden, for et par og tredve år siden. Her finner du i alle fall ingen skadefryd.

At flyselskapene forsvinner, er imidlertid kilde til langt mindre bekymring. Hvordan kloden og våre etterkommere skulle ta skade av deres – og oljeselskapenes – sorti, er meg i alle fall et mysterium.

Apokalypse eller ei, tror jeg situasjonen byr på en gylden anledning til å skape en bærekraftig verden, på ruinene av den som var alt annet enn bærekraftig. Det er da også noe.

Han har jo rett, Carl I. Hagen. Det er ham, som person, som er problemet, ikke Stortingets regelverk.

Det han derimot ikke forstår, er at det fins så mange gode grunner for at det er slik.

Jeg har en jobb som innebærer en viss bejubling av «den digitale transformasjon», men skal jeg først være ærlig, får den meg i all hovedsak til å le.

Lenge og hjertelig.

Evenementer, bygninger og lokaler, innhyllet i lilla belysning. Det kunne sågar ha vært vakkert, var det ikke så grenseløst uoppfinnsomt.