Hva 22. juli kunne ha vært

Det er alt gått fem år siden grusomhetene, begått i Regjeringskvartalet og på Utøya, 22. juli 2011. Noen ganger, spesielt i dag, selvfølgelig, føles det absolutt ikke slik, når det tilbakevendende, kanskje litt sentimentale omkvedet, «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen», messes på repeat, mens Nordahl Grieg og Arnulf Øverland får sin årvisse renessanse.

Denne bloggeren er ikke blottet for følelser rundt merkedagen, han heller, men må nok medgi at siste novembers Paris-terror er lenger fremme i bevisstheten, tillikemed de langt ferskere Nice- og Istanbul-episodene – i det siste tilfellet, både Atatürk-terroren og Erdoğan-regimets terrorisering av det tyrkiske folk.

"Blomsterhavet" utenfor den franske ambassaden i Praha, etter massedrapene i Nice. Fotografert av denne bloggeren, juli 2016.
«Blomsterhavet» utenfor den franske ambassaden i Praha, etter massedrapene i Nice. Fotografert av denne bloggeren, juli 2016.

Nå er det jo ikke det at vår egen minnedag er upassende, bare fordi terroren rammer annensteds, og gjør det med en helt annen frekvens enn vi evner å forestille oss, skulle den ha forekommet på hjemmebane. Det fins mange som har all grunn til å sørge, selv om fem år er passert, og det er jo ikke direkte galt å vise dem sin sympati. Likevel må jeg medgi en viss klamhet ved den voldsomme oppmerksomheten, som gjør at strømmen i de sosiale mediene, og, sikkert, i trad-mediene (jeg følger ikke så godt med, fra mitt tsjekkiske sommereksil), levner inntrykk av at «nyheten» er dagsfersk.

Misforstå meg likevel rett: 22. juli kan og bør brukes konstruktivt. La for all del de berørte sørge (det skulle bare mangle!), men hva om resten av oss, ja, dem med, rettet oppmerksomheten mot kreftene som inspirerer slike ugjerninger, om de holder hus i moskeer eller kontorene til partier og organisasjoner på ytre høyreflanke? Og, kanskje, viser noe av den samme omsorgen for alle som rammes utenfor riksgrensene? Eller, for å gjøre alt nevnte Øverlands ord til mine:

Du skal ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke rammer deg selv.

Just det Øverland-sitatet havner nemlig langt, langt bak i vår kollektive bevissthet, kanskje nettopp på en dag som denne.

Ikke dermed sagt at det på noe vis bør gå på de pårørendes (og direkte rammedes) bekostning, men om én hjemlig terroraksjon kunne få oss til å vise så mye kjærlighet, tenk hvor mye kjærlighet vi kunne vise for all verdens rammede.

Toppfoto:  Blomsterhavet utenfor Oslo domkirke etter 22. juli 2011. Fotograf: Øyvid Holmstad/Wikipedia

Sett endelig barnemorderen fri

Barnemorderen Anders Behring Breivik under domsavsigelsen i Oslo tinghus fredag 24. august 2012. Bloggers eget foto (fra TV-skjerm)
Barnemorderen Anders Behring Breivik under domsavsigelsen i Oslo tinghus fredag 24. august 2012. Bloggers eget foto (fra TV-skjerm)

Hun har forsåvidt et poeng, ny-varaordføreren i Oslo, Khamshajiny Gunaratnam (Ap), som selv overlevde Utøya 22. juli 2011, når hun foreslår å la barnemorder Anders Behring Breivik sone som medarbeider ved et flyktningmottak.

Vi snakket om noe lignende i heimen, for en ukes tid siden, skjønt våre slutninger nok var av enklere slag, idet vi konkluderte at han neppe kunne fått strengere straff enn frigang, ute blant folket han engang rammet. Jeg tror, med rimelig grad av sikkerhet, vi trygt kan fastslå at soning i isolat fremstår som en svært mild straff, til sammenligning.

Men bevares, det hadde sikkert ikke gjort noe om han samtidig gjorde nytte for seg, slik Kamzy antyder.

Jeg hadde antagelig stemt for, var det ikke for at jeg nok heller mot at vi fortsatt bør holde oss med en human rettsstat, skjønt tanken altså er interessant, og burde få barnemorderen til å tenke seg om, både én og to ganger, før han ymter om sultestreik igjen. Livet i det fri hadde neppe blitt en dans på et sånt hav, iallfall:

Blomsterhavet utenfor Oslo domkirke etter 22. juli 2011. Fotograf: Øyvind Holmstad/Wikipedia
Blomsterhavet utenfor Oslo domkirke etter 22. juli 2011. Fotograf: Øyvind Holmstad/Wikipedia

Hvorom allting er, burde det uansett være gjerningsmannen et tankekors at frihet, i hans tilfelle, antagelig er den verste straffen han kunne fått – og at han skal prise seg lykkelig over at Kriminalomsorgen beskytter ham, i isolatet han utvilsomt hører hjemme i, om han har livet noenlunde kjært.

Toppillustrasjonen er bloggers egen.

Vestenfjelske bygdeanfektelser

Et totalskadet bilvrak fjernes etter eksplosjonen i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Foto fra Statsbygg
Et totalskadet bilvrak fjernes etter eksplosjonen i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Foto fra Statsbygg

Nei, skulle vi svinge nedom 22. juli-senteret?

22.7.12

Det faktum at jeg ikke gjør masse leven av dagens mørke fireårs-markering, er ingenlunde ensbetydende med at dagen er glemt, men det er arbeidsdag, og det fins så mange som uttrykker sorgen – og minnet om ofrene – langt mer elegant enn meg. Ikke å forglemme i hvilket omfang. Med rette, selvfølgelig, men jeg bringer ikke nytt til torgs, og ingen vil være tjent med mine betraktninger, utover at jeg slutter meg til rekken av dem som minnes. I det stille.

Stille forstillelse

Et totalskadet bilvrak fjernes etter eksplosjonen i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Foto fra Statsbygg
Et totalskadet bilvrak fjernes etter eksplosjonen i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Foto fra Statsbygg

Det er jo ingen tvil om at det er en skrekkelig trist dag, tenkte han, og gjenoppfrisket minnet om den totale lammelsen han selv følte, den julidagen for tre år siden. Men årene hadde jo gått, en viss distanse var opparbeidet – manifestert ved det blotte faktum at han skrev om egne tanker i tredjeperson.

«Er det bare et utslag av den allnorske prektigheten, alt sammen», spurte han seg selv – og nå sa han det høyt. Så høyt at han kjente at han kunne ha bitt tungen av seg, straks spørsmålet var stilt.

For man tenker jo ikke slikt.

Hvordan skulle det gå med den nasjonale konsensusen, om folk ga seg til å ytre renspikket kjetteri?

Men han var ikke villig til å la det hindre ham i å sende de etterlatte medfølende tanker, på 22. juli selveste. Han var bare ikke blant dem, og ville ikke late som det heller.

Jeg vet ikke. Kanskje er det bare det at det drepes så mange flere nedi Midtøsten, med den forskjellen at det er business as usual.

Det gjør noe med perspektivene.

Bloggpostene blir automatisk distribuert til mine konti hos Twitter, Facebook, LinkedIn og Google +, noe som vil bidra til at kommentarer levert der, spres for alle vinder, for å si det mildt. For ikke å nevne hvor umulig det blir å følge dem opp, ettersom jeg ikke tilbringer mye tid noen av stedene. Legger du derimot igjen en kommentar her, blir det stående i en kontekst, og dessuten langt enklere å håndtere, både for andre lesere og for meg. På forhånd tusen takk!

These posts are automatically fed to my accounts on Twitter, Facebook, LinkedIn and Google +, which would render comments highly disrupted, to say the least, if left in those social media outlets. Not to mention hard to follow up, as I rarely spend time in either. By leaving your responses here, you leave it in a context, and make it an awful lot easier for me – and other readers – to respond. Thank you so much in advance.

22. juli og den destruktive toleransen

Et totalskadet bilvrak fjernes etter eksplosjonen i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Foto fra Statsbygg
Et totalskadet bilvrak fjernes etter eksplosjonen i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Foto fra Statsbygg

I dag, mandag 22. juli 2013, er det ikke mulig å åpne en avis, langt mindre sette på en TV eller radio, eller ferdes i de sosiale mediene, uten å merke sorgen over den skjebnesvangre fredagen for to år siden – og strømmen av varme tanker, som sendes rammede og etterlatte. Man kan fristes til å hevde det et av de sjarmerende trekkene ved det lille landet vårt, selv om det nok ikke er så unikt som vi liker å tro – som med det meste vi anser godt ved Norge. Men en god ting er det nå lell, og helt på sin plass.

Jeg slutter helhjertet opp om landesorgen, mens jeg sender mine tanker til dem som fikk livene rasert 22. juli 2011, som direkte rammet, etterlatt – eller pårørende på annet vis.

Misforstått toleranse

I ettertid har vi imidlertid sett at tragedien har preget samfunnet på mange andre vis. Var det ikke for frykten for gjentagelser, ville vi for eksempel aldri hatt så lav terskel for å akseptere overvåkning. Likevel utviser storsamfunnet en imponerende toleranse, som lar tvilsomme aktører, som Document.no, SIAN og Norwegian Defence League, ufortrødent fortsette spredningen av sitt hatbudskap, selv om toleransen ingenlunde stopper der:

Ytringsfriheten tolkes så liberalt (eller ekstremt, om man vil), at selv Stiftelsen Fritt Ord på forsommeren fant det opportunt å innvilge Anders Behring Breiviks fremste inspirator, Peder «Fjordman» Nøstvold, et stipend på kr 75.000,-, til å sluttføre og publisere sin nedtegnede forsvarstale.

Det var ytringsfriheten sin! Men som jeg skrev, da tildelingen ble gjort kjent, er det en himmelropende forskjell på å forsvare ytringsfriheten, og på å bane vei for alt vi hevder å være mot.

Vi skal akseptere deres eksistens, la dem ytre seg fritt i sine fora, så lenge det skjer innenfor lovens rammer, på allmenninger og torg – og i avisspaltene, når de en sjelden gang evner å fremføre sitt budskap noenlunde sammenhengende.

Men å belønne dem for strevet, det er jaggu meg å ta ytringsfriheten til ukjente høyder!

Regjeringsbygg i stampe

English: Regjeringskvartalet Nygaardsvolds pla...
Nygaardsvolds plass, med Y-blokka til venstre og Høyblokka til høyre. (Photo credit: Wikipedia)

Nå er ikke aksepten for rabiate hatbudskap, som for alvor skjøt fart etter karikaturstriden hin år, ytre høyres eneste seier over liberale Norge. For seirene er, med skam å melde, mange  – om vi et stakket øyeblikk tillater oss å reflektere over behandlingen av asylsøkerne og romfolket, som to vilkårlige eksempler (for vi er pinlig oppmerksom på hva vi kunne kalt oss, om vi hadde erstattet de to benevnelsene med «jøde», sant?).

Overvåkning, ekstremistisk frislepp (og honorering), frie deportasjonstøyler til UDI, steilere fronter, drastisk høyredreining og statlig lammelse. Alt sammen fenomener man trolig ikke forbinder med et land – muligens verdensdelens eneste – som flyter over av melk og honning og hevder seg liberalt. Men på disse områdene er vi en pussig anomali, her oppe i det høye nord.

For når en høyreekstrem bombemanns ugjerninger skal få avgjøre regjeringens fremtidige utsikter til effektiv håndtering av sine oppgaver – og bidra til viktige avgjørelser om hovedstadens forskjønnelse, eller mangel derpå, kan man i sannhet fastslå at det har båret for vidt.

Til tross for at alle kan enes om at Høyblokka i regjeringskvartalet var lite hensiktsmessig for regjeringens arbeid, og dertil en arkitektonisk skjønnhetsfeil på hovedstadens ellers vakre ytre, går debatten høyt om riktigheten av å rive monstrøsiteten.

Motargumentene preges først og fremst av tre faktorer:

  1. At rivning nærmest er en fullbyrdelse av Anders Behring Breiviks ugjerning
  2. At det ikke fins en bedre måte å ære og minnes de berørte på, enn ved å trosse gjerningsmannen med det bestående, halvt funksjonerende og grimme minnesmerket
  3. At bevaring er den beste form for historisk dokumentasjon – fra Høyblokkas oppføring i 1958, til den skjebnesvangre fredagen i 2011

Til hvilket, om du tillater, det bare er å si (med korresponderende nummerering):

  1. Fortsatt bruk av et uhensiktsmessig regjeringsbygg (tross begrensede forbedringer), kan i sannhet anses enhver terrorists våte drøm. At bygget til alt overmål bidrar til arkitektonisk forsuring av omgivelsene, ville sikkert heller ikke være terroristene imot.
  2. Et minnesmerke over dagen og de omkomne, og et sted å oppsøke, for berørte, etterlatte, skoleklasser og allmennheten, oppnås best ved å etablere et sted det faktisk er mulig å oppsøke – ulikt regjeringskontorer, som av ytterst gode grunner (!) ikke kan tilby slikt
  3. Det fins så mange tegninger, fotografisk og audiovisuelt materiale fra Høyblokka, at man knappest kan forestille seg bedre grunnlag for en virtuell 3D-gjennomgang, med montere, plaketter, skulpturinstallasjoner og tablåer eller faktiske gjengivelser av utsmykningen – i en minnepark eller et museum, som gjerne kan koste tre–fire Lambda-bygg, og likevel bli rimeligere for samfunnet – enn ytterligere forhaling og et dysfunksjonelt regjeringskvartal

Vi kan minnes dagen. Vi kan minnes ofrene. Vi kan bidra til å la det stå som påminnelse om hvor galt det det kan gå, om ekstremistene får opererere uhindret (mens vi gjør alt vi kan for at de kan det).

Men vi må aldri la de hensynene være til hinder for at samfunnet går videre. Gjør vi det, medgir vi at massemorderens ugjerninger er kronet med hell.

Så, med all respekt – og varme tanker – til etterlatte, overlevende og berørte:

Se for helvete til å få ut finger’n. Vi har hatt månelandinger nok, og denne saken hører definitivt ikke hjemme blant stjernene.