Fred for enhver fredspris – for noen Emmy blir det ikke

Så led man seg gjennom syvende og siste episode av helteeposet Nobel, en serie til hvilken man muligens ikke hadde de aller høyeste forventninger – med rette, skulle det altså vise seg.

Nå skal jeg ikke gi meg til å dissekere serien, utover å tilkjennegi misnøye og eventuell tilfredshet, som henges på et knippe vilkårlige knagger.

En ting er at man antagelig har begynt å få nok av norske serier og filmers fremstilling av norsk heltemot, etter kjent og svært så amerikansk mønster, og siden vi først er inne på det:

Når ble det egentlig vanlig at norske embedskvinner og -menn tiltalte hverandre på engelsk – og da mener jeg ikke bare «are we good?».

Og omtaler virkelig norske soldater, like ned til de meniges rekker, landets utenriksminister som «umin» nu om dagen? Definitivt ikke i min tid, men meget kan ha forandret seg. Så som, for eksempel, at norske toppbyråkrater omgås le corps diplomatique, iført aftenkjoler med tribal-tattis på overarmen.

Skjønt det neppe anses diplomatisk kutyme.

Når serien til alt overmål mangler spenningsmomenter, og utelukkende har til hensikt å fortelle verden hvor barske og snappy norske soldater, journalister og diplomater er, skal man kanskje ikke fortenkes i at man henfaller til kjent og kjær mimikk:

Animert Jarle

La oss heller ikke glemme at alle norske embedsmenn (og soldater) er vakre, og utelukkende bebor hjem prydet med det ypperste innen skandinavisk design. Dette er det viktig at verden får vite.

Ja, og så Gutta på haugen, så klart. La oss ikke glemme dem:

Helteepos, hurra

Som jeg har vært inne på for lengst, begynner vi kanskje å få nok av svulstige filmer og serier som skal fortelle verden hvilket usedvanlig heltemodig folkeferd vi nordmenn er.

Men jeg benker meg foran skjermen klokken 21.10 i kveld, jeg, for å se den kritikerroste serien, Nobel – Fred for enhver pris. Dels, selvfølgelig, fordi kritikerne synes så samstemte, men også fordi husets pikebarn kunne ha godt av en hjemlig samfunnsfag-leksjon, og å få med seg at Norge jevnlig befinner seg i krig – og på hvilket grunnlag.

Eller kan vi ha en generasjon som svever i uvitenhet om at vi er en krigførende nasjon?

Det kunne være moro å finne ut hva hun tenker om saken. Men de norske helteberetningene stopper jo ikke der, for ennå har vi ikke sett Harald Zwarts Den tolvte mann! Ikke Kongens nei, heller, om jeg må være så frimodig å snakke for meg selv.

21.10 i kveld, altså, på vår alles høyt elskede:

nrk-logo

Foto: Aksel Hennie som løytnant Erling Riiser, i det norske helteeposet «Nobel». Skjermdump fra NRK.

Hybridkrig eller legitim flyktningstrøm

Jeg postet en impulsiv sak i går, som instinktiv reaksjon på at stenging av norske grenser overhodet var et spørsmål på det rikspolitiske bordet – og la det bare være klart at alt i meg stadig stritter imot, bare ved tanken på slike tiltak.

Nå tok det ikke lange tiden før selv justisminister Anders Anundsen (Frp) forsikret at tiltaket var helt uaktuelt. Likevel er det jo ikke helt utenkelig at denne mannen har noe med rushtrafikken over Storskog grensestasjon å bestille:

Russlands president Vladimir, smått billedmanipulert av blogger.
Russlands president Vladimir, smått billedmanipulert av blogger.

Hør bare hva nettstedet Aldrimer.no forteller:

Før flyktningestrømmen over Storskog grensestasjon i Finnmark begynte, gjorde det russiske føderale sikkerhetspolitiet FSB norske myndigheter oppmerksom på at det befant seg minst 15.000 flyktninger i Murmansk-området.

[…]

– På et møte med FSB Murmansk 24. – 25. september 2014 ble det fra russisk side opplyst at det i Murmansk oblast (fylke, red. anm) befant seg ca totalt 15.000 som ikke var russiske borgere, sier grensekommissær Roger Jakobsen til Aldrimer.no. Han legger til: – Jeg fikk forståelsen av at dette var normal status over lengre tid, og ikke noe nytt eller uventet.

Den tiltagende flyktningstrømmen over Storskog grensestasjon kan med andre ord, og som Aldrimer.no skriver, utmerket godt være «en villet utvikling», styrt fra Moskva:

– Dette er russisk hybridkrigføring mot Norge. Årsaken er at vi er et NATO-land som deler grense med Russland, sier imidlertid en høyt plassert kilde. Hybridkrigføring er et samlebegrep på skjult krigføring og statlige påvirkningsoperasjoner og propaganda.

Skulle det, som Aldrimer.no påberoper seg sikre kilder for, vise seg at dette handler om russisk hybrid-krigføring, organisert av FSB, endrer det imidlertid hele min grunnholdning til eventuell stengning av vår grense mot Russland.

Hardt må tross alt møtes med hardt, ikke med ettergivenhet for aggresjon.

Hva så med flyktningene, kan man selvfølgelig spørre.

  1. Er de i Russland, har de det ventelig bedre enn i Syria eller Afghanistan
  2. Det fins nok grenser [sic] for hvilke kvanta vi kan håndtere – i alle fall når det dreier seg om flyktninger i et land som også er i stand til å ta hånd om problemet
Den fattige statsministeren. Bloggers egen tegning.
Den fattige statsministeren. Bloggers egen tegning.

Med alt det sagt, er jeg prinsipielt tilhenger av at Norge hjelper enhver nødstedt som lander på norsk jord – eller forsøker å komme hit.

Oljefondets verdi har passert 7000-milliarder-merket. Skulle flyktningene koste oss 70 milliarder norske kroner over de neste seks årene, svarer det til én prosent av fondets verdi per i dag. Et fond hvis galopperende verdiøkning neppe stopper opp på dagens nivå, for øvrig.

Jeg har havnet i diskusjon med Frp-ere som hevder at fondet ikke er vårt, men øremerket kommende slekter (med unntak av de gangene de mener vi bør bruke det på oss selv), og er selvfølgelig ikke fremmed for tanken. Til syvende og sist er ikke oljeressursene engang norske, men moder Jords arv til menneskeheten – som det ikke engang var meningen å utnytte, slik vi har. At kommende slekter skulle ha innsigelser mot at vi – i vår tid – hjelper våre medmennesker, og dermed deres kommende slekter, tror jeg våre Frp-venner imidlertid skal få dra mye lenger ut på landet med.

De levner oss nok heller ikke høye tanker, om vi lar Kreml fortsette den hybride krigføringen uforstyrret.

På ett skarve døgn har jeg derfor gått fra instinktiv avsky, til regulær krigsmodus – om utenriksminister Børge Brendes (H) diplomatiske bestrebelser ikke skulle føre frem.

Det bør finnes grenser, nemlig, om De tilgir ordspillet, for vår tålmodighet med den russiske krigsmaskinen. For joda, det er dritskumle tider, men det har fint lite med flyktningene å gjøre.

nu jävlar, i morgen kveld benker jeg meg foran TV 2 – og deres Okkupert, for én times vidunderlig inndoktrinering.

FULL DISCLOSURE: Man er akkurat for gammel til ikke å være preget av den kolde krigens doktriner, og tjenestegjorde til alt overmål i Sjøforsvaret, just da sovjetrussiske ubåter angivelig herjet de norske fjordene (vi stod endog krigsvakt, som er temmelig heavy duty). På hvilket tidspunkt man for øvrig tilhørte det politiske spekterets høire flanke. Man har bestandig ment at norske myndigheter dreit ettertrykkelig på draget i oppløpet til andre verdenskrig – og gjentok stuntet, da Jernteppet falt. Man skal med andre ord ikke fortenkes i visse antipatier mot alt som lukter Kreml – og vår sviktende motstand.

Toppfoto: Festung Europa? Fotograf: Schroeder Alain/Den europeiske union

Så var vi der?

Vi kjenner ikke utfallet av møtet i Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité, men går det som Regjeringen ønsker, bærer det altså mot stenging av Storskog grensestasjon, med støtte i Lov om adgangen til visse områder, vedtatt av Stortinget 7. mars 1940 (som åpenbart ble banket gjennom på bakgrunn av datidens ekvivalent til våre dagers «invasjonstrussel»).

nazi-ungarnMange av oss som reagerte med vantro på ungarernes reising av «forsvarsverk» på sensommeren (se min egen animasjon t.h.), er muligens så lamslått, at det kan bli vanskelig å fravriste oss noenlunde sammenhengende reaksjoner.

Denne bloggeren, som normalt ikke er skåret for tungebåndet, sliter i alle fall med å finne de rette ordene.

Kanskje det hjelper å lage en animasjon av det norske flagget?

SISTE:

– Grensen blir ikke stengt (Aftenposten)

Så ble det ikke nødvendig å animere i rødt, hvitt og blått lell, og jeg er glad jeg utstyrte overskriften med et spørsmålstegn.

De afghanske stridstolkene og vår anstendighet

 

Vi lar oss lett rive med av enkeltskjebner. Straks det er tale om grupper, blir det skummelt. Da blir de fort en trussel, heller enn ofrene de vitterlig er.

Som med stridstolken Faizullah Muradi (bildet).

Jeg aner sant å si ikke hvor mange tolker – og andre afghanere – Forsvaret har hatt i sitt brød, som nå lever med Talibans forræderstempel, og trusselen om en snarlig død, etter noen runder i torturkammeret, vel å merke, men jeg vet at Norge plikter å garantere for deres sikkerhet.

Den eneste konklusjonen vi har å trekke, er den Australia, som har innvilget 500 afghanere opphold, har landet på. Noe annet ville helt enkelt være uhederlig – og uanstendig.

Men vi er oss selv lik. Vi fremstiller norsk behandling av Muradis oppholdssøknad som en seier for anstendigheten, uten hensyn til utfallet derav.

Si meg, ligger vi under for varig svekkede sjelsevner?

Jeg ville muligens hevde det.

Mens vi jubler for en ny Khomeini – eller Taliban 2.0

Ayatollah Rahullah Khomeini i haven sin i Pontcartrain nær Paris i 1978

De pågående urolighetene i Midtøsten, som for øyeblikket utspilles i Egypt, er naturligvis utslag av tiårs undertrykt frustrasjon over det demokratiske underskuddet som lenge har preget store deler av regionen. Men vi som har levd lenge nok, er avventende optimister, som ikke helt våger å slippe jubelen løs ennu – noe jeg også ga tydelig uttrykk for borti hovedbloggen i dag tidlig.

I 1978, da tilsvarende uroligheter preget det sjahstyrte Persia (eller Iran, som vi efterhvert vente oss til å si), var jeg en naiv og ikke nevneverdig meningsberettiget gymnasiast et godt stykke utpå høyresiden i det politiske landskapet. Men jeg var ikke dummere enn at jeg forstod at det var tid for regimeskifte, i et land som så eftertrykkelig undertrykte sine innbyggere.

Gjennem norsk presse ble vi presentert for en godslig bestefar ved navn Ayatollah Rahullah Khomeini (se billedet over), som befant seg i parisisk eksil. Jeg husker at jeg tenkte at han umulig kunne være så ille, der han satt med skjegget sitt, i liberale Paris – og just slik ble han da også fremstilt. Teksten fortsetter efter YouTube-klippet.

An Afghan mujahideen fighter demonstrates the ...
Image via Wikipedia

Jeg husker også hvor grenseløst provosert jeg ble over den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i desember året efter. Nu skal det tilføyes at jeg jevnt over mistenkte alt Sovjetunionen foretok seg, men har aldri hatt høye tanker om okkupasjoner overhodet. Hvorom alt og intet, var det naturligvis selvsagt at USA, via efterretningsorganisasjonen CIA, skulle involveres i bistand til og opplæring og forsyning av den gryende Mujahedin, noe de selv skulle få merke så det sang, noe over tyve år senere.

Her hjemme pågår det for tiden en liten disputt, som har det med å dukke opp med ujevne mellemrum, om høyre- og venstresidens respektive banditter, som just i tilfellet Afghanistan fikk meg til å tenke på et pussig fenomen. I 1979 var det nemlig ikke selvsagt at SV-ere (og så visst ikke NKP-ere!) tok avstand fra den sovjetiske Afghanistan-okkupasjonen. Tvert om var det mange sentrale SV-ere som tok den i forsvar.

Derimot poppet det opp Afghanistan-komiteer over det ganske land, for en stor del befolket av AKP-ere, som ikke hadde for vane å se med blide øyne på det Kinas nordlige kommunistrival foretok seg, og som arbeidet aktivt til støtte for Mujahedin.

Slik skulle det altså gå til at både USA, norsk høyreside og AKP sammen bidro til fremveksten av det som efterhvert skulle bli Taliban.

Vi kan saktens håpe at det ikke er noe slikt som er i ferd med å skje i dagens Midtøsten.

Men jeg velger, for min del, å være litt tilbakeholden med jubelen.

Toppfoto: Ayatollah Rahullah Khomeini i haven sin i Pontcartrain nær Paris i 1978.