Wollt ihr den totalen Krieg?

Vladimir Putin med 3D-briller (eget bilde).
Vladimir Putin med 3D-briller (eget bilde).

Vi lever i farlige tider denne sommeren, temmelig nøyaktig 100 år etter første verdenskrigs utbrudd, og det er ingen gitt å spå utfallet. I dag, to dager etter nedskytingen av Malaysia Airs flight MH17, fins det vel knapt noen som tror at Russlands president Vladimir Putin, og hans våpendragere i Ukraina, ikke hadde noe med saken å gjøre. Men verden vegrer seg for å ta affære.

Denne nølingen, som vi også ser hos vår egen regjering, har satt sinnene i kok hos de verste Putin-skeptikerne. Jeg regner meg til dem selv, men mangler nok noe av iveren etter å iverksette et ragnarok verden neppe har sett maken til, skjønt jeg senest i mars, i affekt over det som utspilte seg på Krim, tok til orde for vestlige reaksjoner. Men det er klart, når det verste sjokket har lagt seg, betenker man seg jo.

Om et par skudd i Sarajevo, 28. juni 1914, kunne tjene som startskudd (om du tilgir ordspillet) for første verdenskrig, kan du jo tenke deg hvilket potensial drapet på cirka 300 uskyldige flypassasjerer 17. juli 2014 bærer i seg. Spesielt når massedrapet utspiller seg i en så labil situasjon, orkestrert av en minst like ustadig krigshisser – hvis navn jeg antar det skulle være unødvendig å nevne.

Selv ble jeg nylig invitert som medlem av en norsk Facebook-gruppe for informasjon om situasjonen i Ukraina, driftet av nordmenn med forbindelser til landet, eksilukrainere og andre spesielt interesserte – formodentlig fordi jeg har markert meg som aktiv Putin-kritiker gjennom en årrekke, og fordi jeg hele tiden har plassert ansvaret for den ukrainske uroen hos den russiske presidenten. Jeg aksepterte medlemskapet, men har siden starten vegret meg for å formidle det som fremkommer i gruppen, hovedsakelig fordi både ordlyd, kilder og intensjoner med all tydelighet viser at det for en stor del dreier seg om propaganda, fabrikkerte påstander og intensjoner som overhodet ikke står tilbake for motpartens.

I prosessen har jeg også fått noen nye «venner», hvis iver etter vestlig handling – med hvilket selvfølgelig menes militær handling – er så sterk, at man som «venn» ikke kan unngå å bli preget. Selv kidnappingene og drapene i Gaza tilskrives FSB, og konspirasjonsteoriene florerer! De er jo ellers hyggelige mennesker, så det stikker overhodet ikke noe personlig under, når jeg nå ser meg nødsaget til å terminere både gruppemedlemskap og «vennskap», men jeg ser ingen annen utvei, for egen helbreds skyld.

Atom-Age Combat #3

Men de er mange. Twitter renner over av svært hissige ukrainavenner, eller individer og organisasjoner som, liksom jeg, vil Putin til livs. Etter MH17-nedskytingen har de britiske tabloidene, med rette, for all del, stemplet Putin som barnemorder, og opinionen er i spill, mens våre ledere altså vegrer seg. Og helt ærlig, det gjør pinadø også jeg.

For vel er det ille, det som for øyeblikket utspiller seg, både i Ukraina og i Gaza, men hvem ønsker vel en tredje verdenskrig på samvittigheten, med alt hva en slik måtte innebære? Feigt, javisst, for anklagene har jo en viss berettigelse, men krig, spesielt av slike dimensjoner, skal, kan og får aldri bli en beslutning man treffer lett.

Så i dag går min sympati til alle statsledere, som vet at en militær reaksjon er berettiget, men som unngår et globalt ragnarok, så lenge det lar seg gjøre.

Wollt ihr den totalen Krieg?

Det var spørsmålet Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels stilte folkemassen på nazimøtet i Berlin Sportspalast 18. februar 1943. Et spørsmål som ble besvart med et rungende «Ja!», fra en folkemasse som var minst like teppebombet av propaganda som vi er i dag. Og bakgrunnen var, interessant nok, tyskernes nederlag i Stalingrad to–tre uker før, 2. februar 1943.

Hvilken lærdom vi burde trekke av det? At Goebbels var en uovertruffen taktiker, retoriker og propagandist, selvfølgelig. Og at mange av dem som i dag forsøker å farge våre meninger, har lært av metodene hans, i erkjennelse av at de vitterlig funker.

Så Wollt ihr den totalen Krieg, Kinder?

Før du svarer, er det én ting du gjør klokt i å huske: Forrige gang spørsmålet ble stilt, endte det som det selvfølgelig måtte. Riktignok gjorde det ende på Hitler og hans diktatur. Men det knuste nok ikke nazismen, og et sted mellom 50 og 85 millioner individer skulle bøte med livet.

Hva dagens våpenkraft er i stand til, trenger vi ikke engang spekulere i.

Så jeg spør igjen: Wollt ihr den totalen Krieg?

P.S. Jeg er ingen pasifist. Snarere tvert om! Derimot regner jeg meg til dem som anser militærvesenet et verktøy til fredens disposisjon, og det er klart at det kan komme til et punkt der ingen andre midler gjenstår. Denne bloggposten er imidlertid en påminnelse om at de midlene langt fra er oppbrukt. Jeg er også av den oppfatning at situasjonen påkaller en omseggripende styrking av eget forsvar.

Toppillustrasjonen er hentet fra dataspillet Wargame: AirLand Battle.

Vassili Zaitsev: En sniksskytters dagbok

Lesere med eksepsjonell hukommelse, vil huske at jeg for en halvannet års tid siden la siste hånd på oversettelsen av Vassili Zaitsevs (han som ble spilt av Jude Law i Fiende ved porten, De vet) Za Volgoi zemli dli a nas ne bylo, via Notes of a Russian Sniper. Siden har det, som bekjent, gått både vinter, både vår, og atter både vinter, mens forlaget pakket sammen, og overdro rettighetene til et nytt – som angivelig først skulle utgi boken våren 2014. Den skulle med andre ord være like om hjørnet.

Det var i alle fall hva jeg trodde, til jeg, ved en regulær inkurie, bet meg merke i noe umiskjennelig kjent, borte hos Norli i dag. For sannelig var det ikke den, utgitt i fjor, intet mindre. Fruktene av mitt ansikts sved, lest av utallige, helt, absolutt og holdent uten min kjennskap, hverken til lesing eller hverken utgivelse.

Litt betutta må jeg rett nok medgi at jeg er, over fraværet av stive permer, men den er i det minste kommet på prent, og det er jo også noe.

Forlaget er kontaktet, med stille bønn om to postale eksemplarer (som, ser jeg nu, er e-postalt bekreftet).