Nomina sunt odiosa, men Doremus

Debatten rundt Fru Hjorth, hvis identitet ble blåst på forsommeren, blåste (igjen) over i løpet av uker, ulikt den som har rast i et par år nå, både om hvem den anonyme mediekritikeren Doremus Schafer mon være, og om hvorvidt anonymiteten er ok. Kanskje i mangel av egne superskurker, som Snowden og Assange.

For å være ærlig, bryr jeg meg hverken om skriveriene, ettersom jeg ganske enkelt ikke leser dem, eller om anonymiteten, men kan si så mye:

Skulle jeg først øse av min bunnløse kunnskap, og tømme mine meninger over offentligheten, ville jeg også sørge for at det er meg de tillegges, med mindre de er ytringer jeg ikke kan vedstå meg – i hvilket fall de rimeligvis ikke ville ha falt. Hva skulle man ellers få ut av å ytre seg inkognito? Noe som selvfølgelig inspirerte tegningen for oven.

Det litt fornøyelige er likevel at noe av stridens kjerne later til å være hvorvidt Doremus er anonym eller pesudonym, noe som umulig kan være stort å diskutere, idet at han eller hun er et pseudonym, for det lille knippet redaksjonsmedarbeidere som, av juridiske årsaker, kjenner identiteten. For alle andre: anonym, men med de juridiske implikasjonene den hemmelige pseudonymiteten måtte ha.

Selvsamme Doremus påberoper seg gode grunner til å la seg anonymisere/pseudonymisere, så vi får vel bare ta hans/hennes ord for det, men at det bidrar til å gjøre det offentlige ordskiftet til en underlig arena, se det kan det umulig herske videre tvil om. Personlig har jeg, tross likegyldigheten, næret en hemmelig drøm om at det er Harald Stanghelle som skjuler seg bak ano-pseudonymet, men blir nok skuffet, skulle identiteten noensinne komme for en dag.

All respekt derimot, for dem som opptrer respektfullt og anonymt i sosiale medier, uten at tjukke slekta nødvendigvis skal ha kjennskap til alt man foretar seg.

Og så, selvfølgelig, har jeg en viss forståelse for denne gjengen:

En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous' bumerke. Tegnet av bloggeren.
En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous’ bumerke. Tegnet av bloggeren.

Det skulle da også bare mangle, kriminelle som de er. Det ville være synd om samfunns- og mediedebatten formes etter deres mal, dog, for det er jo just anonymiteten som gjør dem så uinteressante.

Jeg kunne godt tenke meg å lese Doremus’ uteskelser, jeg, hadde jeg bare visst hvem han eller hun er. Gjør jeg ikke det, kan det i bunn og grunn være det samme.

Det er jo også synd. For Doremus, om ikke nødvendigvis for meg. Tar vi utgangspunkt i at jeg neppe er alene, er det selvfølgelig prisen å betale for anonymitet. Forutsetter vi imidlertid at den anonyme har et mål med skriveriene, ønsker å oppnå noe med dem, hadde det jo vært hyggelig med lesere, får vi tro.

Skrev han, som knapt har lesere overhodet, tross identitetsangivelse in extenso, og likevel med injurierende kraft på høyde med Per Sandberg.

Toppillustrasjon: Yeah, right. Bloggers tegning.

Hjorth og hjorth, @fruhjorth

I forbindelse med siste dagers «avsløringer«, av identiteten til twitterkarakteren @fruhjorth, som for øvrig var meg fullkomment ukjent, har pressen igjen benyttet seg av anledningen til å praktisere navlebeskuelse av verste merke, noe som i bunn og grunn var den anonyme/pseudonyme tvitrerens anliggende.

Det påfølgende og ytterst offentlige rabalderet vi alle måtte bivåne, om vi ville det eller ei, bekreftet selvfølgelig @fruhjorts – AKA Mina Ghabel Lunde – poenger, så det formelig sang bortetter.

Personlig kunne man ikke brydd seg mindre om saken, så mange anonyme og pseudonyme bråkebøtter vi har der ute, mediekritikeren @doremus42/@doremus44 (og gad vite hvor mange pseudonymer pseudonymet har!) inkludert (se opp, nå kommer de etter deg også!), men medgir villig vekk at Lunde har fremstått usedvanlig utroverdig i sine post-avslørte forklaringer.

Med det sagt, fins det ikke ett øyeblikks anledning til å ta anonyme og pseudonyme twitterkonti på alvor. Anonymiteten fratar dem både troverdighet og injurierende kraft, og skulle dermed ikke være verdt å hefte seg ved.

Så kan man selvfølgelig innvende at det blir problematisk, om vedkommende til alt overmål har en dagjobb som tillegges tillit og autoritet. Meg bekjent er det imidlertid ingen grunn til å mene at seriøse mennesker ikke kan sitte på useriøse alter egoer.

Så lenge ingen fjols finner det opportunt å blåse pseudonymene, vel at bemærke.

Selv er man mer enn komfortabel med å si sin ærlige mening under fullt navn, men så har man heller ikke sitt virke i dagspressen lenger. I så måte vil jeg oppfordre Mina Ghabel Lunde til å fortsette som hun stevner, dog under fullt navn.

Skal vi tippe at det medfører en smule moderasjon?

Hvem som har hjorth hva på @fruhjorth-kontoen, er visst også noe uklart, etter hva de forteller. Derav den småtabloide overskriften.

For øvrig er det mye som taler for at den offisielt nedlagte Twitter-kontoen lever i beste velgående:

Tid for å gå under jorden, godtfolk?

Klimaet i norsk samfunnsdebatt og politikk er endret drastisk, bare to–tre år etter Siv Jensens infamøse «Morna, Jens!» (og syv år etter hennes konspirasjonsteoretiserende insinuasjoner om snikislamisering).

De en gang «politisk korrekte» må vokte munnen, skal de unngå angrep og mer eller mindre dulgte trusler fra anonyme nettroll, som later til å ha fått store deler av opinionen på sin side.

Frps justispolitiske talsperson Jan Arild Ellingsen. Fotograf: Bård Gudim/FrPMedia
Frps justispolitiske talsperson Jan Arild Ellingsen. Fotograf: Bård Gudim/FrPMedia

Faktum, slik man opplever det, som frittalende blogger, er at det en gang politisk korrekte nå er ukorrekt, og at klimaet i økende grad innbyr til at anonyme rasister trygt kan la anonymiteten fare, i visshet for hyldest og honnør – i alle fall fra Frps justispolitiske talsmann, og en voksende skare politikere på høyre flanke.

Derimot ser det ut til at vi en gang politisk korrekte kunne være tjent med å operere anonymt, skal vi være trygge for å slippe svartkledde stormtropper på døren.

De anonyme derimot, som «Etnisk nordmann», som de siste månedene later til å ha lagt sin elsk på denne bloggen (men dessverre ikke kan påregne tilsvar), kan åpenbart trygt tone flagg, under de rådende omstendigheter.

Forfatter og oversetter Håvard Syvertsen begår i dag et inserat i Dagsavisen, der han åpenbart deler denne bloggerens bekymring:

Når det dukker opp en gruppe som Odins Soldater, får man unektelig følelsen av å befinne seg i en fiktiv verden. Den følelsen er det viktig å holde fast på samtidig som man spør seg om hvordan en slik fiksjon er mulig. Og da ser vi at den har vært forberedt i mange år.

Odins svartkledde er ikke skremmende i seg selv. Vi har da hatt Boot Boys og allehånde snauskaller tassende gatelangs i uminnelige tider, uten at det har gitt grunn til nevneverdig bekymring. For denne bloggeren er det klimaet og aksepten som skremmer.

Som når justisminister Anders Anundsen (Frp) gir for dagen sin heller lunkne avstand til partifelle Jan Arild Ellingsens Odin-hyldest, med beskjed om at han ikke helt ser at Odins soldater har noen naturlig plass i ordensapparatet. I alle fall ikke under de rådende forhold. Som om han like gjerne kunne ha tilføyd at de dog er gode å ha i bakhånd, i påkommende tilfeller.

Hva så med den tause majoritet, som heller velger jubel over Maaemos tre Michelin-stjerner, enn bestyrtelse over samtidens virkelige beskaffenhet? Samtykker de tause, eller er saken dem egentlig uvekommende? Spørsmålet er interessant, det, all den tid majoriteten virkelig er likegyldig – eller samtykkende i det stille.

I alle høver lever de hittil anonyme endelig i et Norge som bifaller deres hat. Det ser simpelthen ut til at de omsider kan krabbe ut av sine kamuflerende skall, skal de ha mulighet for å motta hyldesten de utvilsomt anser seg fortjent.

Vi andre derimot, burde muligens overveie anonymiteten, for egen sikkerhets skyld.

Jeg velger likevel, naiv som jeg er, å håpe at vinden snur. Det gjorde den tross alt i forna dagers Tyskland, selv om det måtte en verdenskrig til.

La oss håpe det ikke bærer fullt så langt. Og kanskje, kanskje burde man bare holde klokelig kjeft. Men du vet hva de sier:

All that is necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing, og all den jazzen.

Så man gjør det lille man kan (det går ingen tog her ute på bygda, og vi har ingen organisasjoner).

P.S. Og jada: Her kommer nok mange til å innvende at jeg tar litt vel hardt i, og at det tross alt ikke er ille. Som folk har gjort før, i vår ikke altfor fjerne historie. Til hvilket jeg ærlig talt ikke har andre svar enn at: Jo, likhetene, til skremmende organisasjoner i vår fortid, er slående, og det må – ulikt hva man var, den gang da – være lov å være oppmerksom. Alternativet er som da: Å lukke øynene, med de følgene det måtte få.