hsmaiprisene_no01

De seneste ukene har det, foruten vedlikehold av eksisterende nettsteder, blitt lansering av gjennomsnittlig ett nytt nettsted i uken på meg. Slikt gjør noe med bloggefrekvensen (og ens relative fravær i sosiale medier). Til alt hell har jeg også minimalt å melde, noe som utvilsomt også har sammenheng med alt nevnte timeplaner.

Og ennå gjenstår det noen (foruten at nettstedene som i tillegg skal vedlikeholdes, selvfølgelig akkumuleres).

Om det teller som forklaring.

Tid for litt andre verdier?

Vår kulturelle, historiske og religiøse arv tilsier at samtidens dyrking av overdreven selvoppholdelse, burde være gjenstand for megen undring.

Realiteten er imidlertid at det er undringen selv som vekker undring, uten at jeg skal gå nærmere inn på hvordan det betegner oss, som folk – eller det man burde forvente kvalifiserer for benevnelsen («folk», altså).

Det er en erkjennelse som også får meg til å undres hva som til de grader får meg til å forsømme «overflods-bloggen» Pengespor, som igjen leder til erkjennelsen at overforbruk, lønnsbonanza, nummer to-biler, håndholdte flaggskip-modeller, hytter, minst én utenlandsferie per årstid, Louis Vuitton, hummer, kanari, champagne og all fucking inclusive er så normalt, at enhver forsiktig påpekning grenser til kjedsommelighet. Teksten fortsetter under bildet.

200 kroner. Bloggers egen illustrasjon.
200 kroner. Bloggers egen illustrasjon.

Rett på dunken

Det er klart enkelte av oss har sittet måpende på sidelinjen en god stund, allerede. Hva som imidlertid skjer, når 60.000–70.000 ytterligere parkeres på sidelinjen, som følge av de pågående nedbemanningene, derom skal jeg ærlig talt ingenting ha sagt, men det fins en trøst for dem som ikke har fått del i de siste tiårenes halloi:

De vil, i motsetning til de høytflyvende, knappest merke fallet.

Og hvem vet, kanskje kommer lønnen i himmelen? Salig er i alla fulla fall «dere fattige, Guds rike er deres».

Av hvilket det utvilsomt kan utledes at denne bloggeren åpenbart befinner seg nok et hakk nærmere frelsen, som resultat av års eksponering for nitid ateistmisjon (også den et symptom på det evinnelige självförtroendet, förstås).

Nei, pokker om jeg vet. Det som derimot er sikkert, er at behovet for åndelighet er relativt skrikende, og jeg sikter i bunn og grunn ikke til den religiøse. Den smule åndelighet, om vi forstår den som kunnskap, vi har holdt oss med, har nemlig vært av det matnyttige, det egennyttige slaget, som blant annet gir seg utslag i at verdens i materiell forstand rikeste land, overhodet får seg til å diskutere om vi har råd til å ta imot 8000 flyktninger.

Men der andre handler, nøyer vi oss altså med diskusjonen.

Kjenner du harmen dirre i kroppen, du også? Jeg håper det. Teksten fortsetter under bildet.

Oslo børs, malt av bloggeren.
NOEN DIRRER AV HARME, BØRSENE AV FRYKT: Oslo børs, av blogger egenhendig bemalt.

Trold, vær dig selv – nok

Nu som arbeidsledigheten smått begynner å synes galopperende, ser vi likevel tegn til at det er von i hangande snøre, hva sosial bekymring altså betreffer. Vi ser nyledige, og deres truede kolleger i oljebransjen, fremme krav om at det treffes strakstiltak. I tilstøtende næringer, som verftsindustrien, like så.

Men der, som i landbruket, er det nå likevel sin egen syke mor man ber for, og fuck the rest.

Det. Er. Ikke. Bra, og kan tyde på at solidariteten ikke stikker dypere enn tykkelsen på egen lommebok, noe som, i selvransakelsens tegn, også minner denne bloggeren om at det er lett å være samfunnsrefser, når du bor i omgivelser som kun behøver dine ferdigheter som vennetjeneste. Ville tonen vært like refsende, om det ikke var slik? Tja, som det mennesket man granngivelig er, ligger også denne bloggeren under for høyst menneskelige kvaliteter, svakheter innbefattet. Da nøler man også med å besvare spørsmålet.

Vi er oss selv i alle høver nærmest, og behøver antagelig kilevinken.

Vekkelsestid, ohoi

Det står uansett fast at behovet for en åndelig, humanistisk, religiøs, etisk, filosofisk eller kulturell vekkelse, er forholdsvis long overdue, som det heter. Dansen vi begår, rundt Håkon Gullvågs gullkalv, oppi lia her, er like skremmende som da Moses lot seg forfjamse, ved retur fra lange tiders vandring i fjellheimen. Om lag 3200 år senere, er noen av oss fortsatt like bestyrtet, dog.

Og kanskje, bare kanskje, er de økonomiske prøvelsene vi bare så vidt har fått en smak av, just den vekkeren vi behøver?

Skal jeg derimot være dønn ærlig, har jeg imidlertid mine tvil. At en stemme til Miljøpartiet De Grønne eller, for den saks skyld, til KrF, skulle gjøre noen forskjell, tillater jeg meg imidlertid å betvile.

Jeg kan i alle fall si så pass: Nå er det faen meg like før jeg springer i kirken, og hvem vet, kanskje hengir meg til lett og ledig gladblogging.

Toppbilde: Gullkalven, triptykon, 300 x 190 cm, Håkon Gullvåg, 2005

Du skal holde hviledagen hellig?

Det står ikke til å nekte: Jeg liker søndagsåpne butikker, aller helst innen samtlige bransjer, stod det til meg.

Debatten om dem derimot, kunne sant å si ikke bry meg mindre, med ett ørlite forbehold:

Dagligvarebutikkene kunne godt få holde åpent på hviledagen, under den enkle forutsetning at åpningstiden ikke involverer den regulære betjeningen. Klarer de derimot ikke å innfri et så pass enkelt krav, kan det godt bli kroken på søndagsdøren for meg.

Hvorom alt og intet, hindrer det ikke søndagskøer som i bildet over, knipset i vår grisgrendte landhandel nå nyss* – utvilsomt bestående av handlende som er motstandere av søndagsåpne butikker, skal vi tro meningsmålingene.

Men så var det dette med liv og lære igjen …

*Som kun har dispensasjon for søndagsåpning gjennom sommermånedene, men kun benytter seg av juli.

Blodbad og laber empati

Visst er det trist for dem det gjelder, men en bombe var det vel knappast, at oljen ikke er farbar vei, hverken som kortsiktig eller fornybar – og dermed langsiktig – inntektskilde.

Visst har vi vel levd over evne, og nå kommer regningen:

Faksimile av VGs forside mandag 22. juni 2015, smått blodstenkt av bloggeren selv.
Faksimile av VGs forside mandag 22. juni 2015, smått blodstenkt av bloggeren selv.

Blodet flyter angivelig i Stavangers gater – endog Petter Stordalens blod, skal vi tro ham selv. Jobber forsvinner! Butikker stenger! Boligpriser stuper! Just som i disse traktene, så lenge jeg har bebodd dem.

Jeg kan sikkert fortelle siddisene et og annet om å betrakte flommen av eget blod i gatene vi rett nok ikke har i egnen, men essensen er og blir at det ikke er farlig. Det blir ikke din død, selv om du kanskje må droppe en fem–seks årlige utenlandsferier, og selge én av hyttene, men hey, for mange av oss har begge deler fremstått forholdsvis uoppnåelig – høye oljepriser eller ei.

Jeg ville ikke satse penger på det, men det fins altså en mikroskopisk sjanse for at vi ikke sliter med overdreven medynk.

Legg til at hele næringen hadde blitt vår felles bane, fikk den fortsette som den stevnet, og noen kunne sågar fristes til å sprette champagnen vi er blitt så vant til her til lands.

Toppfoto: Lastebøye og supplyfartøy på Gullfaks A. Fotograf: Harald Pettersen/Statoil ASA

Møte

MØTER: Tid medgått til alt du kunne ha utrettet (illustrasjonsfoto fra PhotoAlto™).

Skyhøye lederlønninger?

Det slår ikke feil. Hver gang det stunder mot lønnsoppgjør, setter Jante seg usvikelig i sadelen. Denne gangen er det LO-leder Gerd Kristiansens lønn som settes under lupen, etter at det ble klart at hun tjener om lag 80.000,- mer enn statsminister Erna Solberg – og rundt 1,1 million mer enn den jevne arbeidstager, hvis årslønn angivelig befinner seg rundt 500.000-kronersmerket.

«Kjempelønninger», lyder avisoverskriftene, og har vel mye rett i det. Norske lønninger er i det hele tatt temmelig «kjempe», men det har aldri ligget noe oppsiktsvekkende i at statsministerens inntekt går cirka tre ganger utenpå den jevne arbeidstagers. At LO-pampenes lønn har innhentet statsministerens, tror jeg derimot det kan være noe i.

Men du vet, skulle jeg ramse opp alle bekjente som tjener halvannen mill eller mer, ville jeg neppe fått tid til stort annet – noe som gjør meg desto gladere over at jeg mangler innsikt i mine venners inntekt.

Når alt kommer til alt, er det ikke særskilt oppsiktsvekkende at LO-lederen innkasserer halvannen million i året. Det som er oppsiktsvekkende, er at statsministeren ikke håver inn mer. Komparativt sett, vel å merke.

Ser vi bort fra den innbyrdes lønnsfordelingen, er naturligvis norske lønninger altfor høye, om vi betrakter dem under ett.

Det er det virkelige problemet.

Men det er vel som det må være, alt sammen. Norske lønnsoppgjør handler i mindre grad om hva vi behøver til livets opphold, enn om å holde tritt med – og helst overgå – naboen. I så måte føyer dagens Gerd og Erna-sammenligninger seg inn i stolte norske tradisjoner.

Det beste ville naturligvis være om begge gikk ned i lønn – uten dermed å tjene mindre enn tre ganger gjennomsnittlig arbeidstager-inntekt (jeg håper resonnementet ikke avstedkommer unødig oppheting av hjernevindingene). Men det er det vel ingen som ønsker å diskutere.

For hvem skulle vi vel stå nærmest – om ikke oss selv?

Til den sosiale dumpingens forsvar

Østeuropeiske bygningsarbeidere, som slår i én spiker, blir borte i tre timer, slår i én til, for å forsvinne i timevis – og bruker én uke på å spikre noen plater i to vinduskarmer, mens husholdningen fører en campingtilværelse. De bygningsarbeiderne.

Om arbeidsmoralen motiveres av vår uvilje mot å lønne importert arbeidskraft som nordmenn, eller om den samme uviljen motiveres av arbeidsmoralen, se derom vet jeg overhodet intet. Jeg har aldri brukt importert arbeidskraft.

Om vi ser bort fra den eritreiske vaskehjelpen hin årtusen. Uskyld er en illusjon.

LOL!

English: Fabian Stang ‪Norsk (bokmål)‬: Fabi...Du vet du bor i et overskuddsland, når LO på det nærmeste ivrer for å tariffeste retten til å se OL i arbeidstiden.

LOL!

You go, Fabian!

P.S. Man skal muligens ikke fortenke enkelte i å forveksle OL og LO, som selv sliter med å skille hummer fra kanel (som altså er en tilsiktet forveksling – noe som ikke er til avveksling, hva undertegnede betreffer).

Streik nær løsning

Skole, barnehager og søppelhenting kan vi saktens klare oss uten.

Men når flyene stopper opp, og bensinlagrene går tomme, blir det nok sus i serken.

Sann mine ord.

P.S. Jeg glemte rent, om enn under tvil, at det kanskje fins lesere som anser prioriteringen naturlig.

Massive degraderinger i Forsvaret: Regulært «identitetstyveri»?

Kontreadmiralslue

Få yrkesgrupper er til de grader preget av hierarki, og den enkeltes plass i det, som militærvesenet. Mye ved det militære er endret gjennem århundrene, men hierarkiet og rangene, menige og befal, og graderinger derav, har forblitt, som en av pilarene i det militære vesen.

Admiral SvensholtTil de grader at nettopp graden utgjør en vesentlig del, stundom den vesentligste, av den enkelte offisers identitet, som han eller hun sågar bærer utenpå, til offentlig skue, i arbeid og på vei til og fra det, for det ganske nabolag (som billedet over indikerer). Om de vil det eller ei, hefter graden ved deres identitet, og gir, berettiget eller ikke, en slags autoritet og anseelse i lokalsamfunnet, noe vi ikke minst så i lokalsamfunnet vårt, da pensjonert admiral H.K. Svensholt (t.h.) holdt sin 17. mai-tale i bygda her i fjor.

1300 offiserer degraderes

I dag slapp imidlertid forsvarsledelsen nyheten om at 1300 offiserer, fra majors grad (ev orlogskaptein) og opp, skal rykke ned én grad, som ledd i et lønnsreduserende sparetiltak, skal vi tro Dagbladets nettutgave.

Med tanke på hvor meget som knytter seg til den enkelte offisers grad, forekommer tiltaket meg en uhyrlighet, som bør stanses før de uvegerlige konsekvensene – massiv faneflukt – begynner å gjøre seg gjeldende. Tiltaket, som er lagt frem av offiserer som selv holder seg med anseelige mengder stjerner og striper, møtes rimeligvis med betydelig vantro blant de berørte (sakset fra samme db.no-artikkel):

– Dette er en tariffmessig dumping. Befalet blir radbrukket, tordner Offisersforbundets leder Egil André Aas overfor Dagsavisen.

– Nå har offiserene vært med på omstillinger i over ti år. Nå er det nok, sier Aas.

Og jeg klandrer ham ikke. Men det spørs om ikke Aas i Offisersforbundet, som, lik fagforeninger flest, forregner seg på satser og tariffer, bommer en smule på hva offiserene selv anser viktigst. Skulle jeg gjette, vil jeg tro mange av de berørte offiserene selv heller ville gå ned ett lønnstrinn, med graden i behold – enn å se begge deler fly lukt ut av vinduet.

Foran med godt eksempel

Jeg forventer videre at forsvarsledelsen selv, som bringer dette til torvs, går foran og degraderer seg selv, før tiltaket får effekt for dens underordnede – om den ønsker å beholde snev av troverdighet.

Det gjør jeg da også regning med at den gjør. Det hersker en utstrakt grad av kollegialitet i offiserskorpset, som forsvarsledelsen tross alt inngår i, noe som tyder på at politikerne nu har tøyet strikken til det absolutte bristepunktet.

Straffes for feilslått forsvarspolitikk

A Norwegian Army soldier takes cover behind a ...
Image via Wikipedia

Oppi lia her skrev jeg at en viss anseelse og autoritet automatisk følger militær rang, noe som imidlertid ikke alltid er tilfellet. I mange kretser, hvor militære løpebaner ikke akkurat respekteres, ugleses man også som yrkesmilitær. Men de er mennesker, offiserene også, som med en degradering taper langt mer enn regulær kronasje, slik tilfellet ville vært i yrkeslivet for øvrig. Vi snakker også tap av ansikt, i tillegg til et skadeskutt selvbilde – om det i noe monn kan forklare ordbruken i overskriften (jevnfør «identitetstyveriet»).

Det er et tema jeg kunne skrevet lenge og mye om, dette, men arbeidet venter. Som kjapp og ikke videre gjennemtenkt konklusjon, tror jeg trygt det kan fastslås at tiltaket kommer i kjølvannet av noen tiårs fokus på utenlandsoperasjoner, som har utarmet de norske forsvarsbudsjettene i en slik grad at selve betegnelsen, Forsvaret, simpelthen blir gal. For vi har ingenting igjen å forsvare oss med, skulle forholdene noen gang føre så vidt. Derimot har vi et militærvesen, som strukturelt, operativt og økonomisk er innrettet på å bistå NATO, FN og, i noen grad Vestunionen (EUs militære samarbeid, også omtalt som NATOs europeiske gren).

Burde vi ikke snart overveie gjenopprettelsen av et norsk forsvar – bemannet av menige og befal som har en viss forståelse for og kunnskap om hva begrepet (Forsvaret) innebærer?

Da må de også innvilges arbeidsforhold de kan leve med. Det kan man knappest hevde at forsvarsledelsens siste utspill er. Skjønt ansvaret finner vi på Stortinget.

Men nu må jeg arbeide (utlagt: om noen skulle føle seg kallet til å diskutere emnet i kommentarfeltet, må det dessverre bli uten min delaktighet, inntil videre, iallfall).