En nødvendig krise

Det er full krise i to av de livsfarligste, for kloden aller skadeligste, næringene vi noen gang har hatt – luftfarten og oljebransjen.

Nå er det ikke vanskelig å se selvmotsigelsen i å hevde at vi, som noen av verdens rikeste, kan klare oss uten, og i alle fall har råd til dyrere flybilletter – når rikdommen tross alt beror på førstnevnte næring. Men har vi ærlig talt råd til overhodet å skjele til økonomi?

Selvfølgelig har vi ikke det.

5000 arbeidsplasser kan gå åt skogen i Norwegian, men la oss håpe det ikke fører så vidt. Det beste som kan skje oss, er at selskapet reduserer flyparken og bemanningen, og øker billettprisene – til hva de egentlig koster, slik at driften faktisk blir regningssvarende. Med alt hva det innebærer av utslippsreduksjon. Det er en prosess selskapet rimeligvis ikke må bli alene om. Vi snakker strukturelle endringer for luftfarten under ett, som muligens vil bane vei for en drabelig Ryanair-konkurs. Men hey, good riddance.

Forurensning
Forurensing. Bloggers egen collage.

Bedre er det vel strengt tatt ikke stilt i oljebransjen, som, om mulig, er hakket farligere, ettersom den skaper grobunn for langt flere farlige næringer enn luftfarten alene – og dertil påfører kloden ubotelig skade, helt for og på egen hånd. Det må medgis at man ikke har holdt seg oppdatert på den senere utviklingen, men en fem år gammel SSB-rapport konkluderte med at åtte prosent av den norske sysselsettingen per 2009 skyldtes «etterspørsel fra petroleumsnæringen» – omregnet til 206.000 individer.

I det som for tiden er mitt eget fylke, Hordaland, er hvert femte voksne individ ansatt i oljerelaterte virksomheter. Og hodene har tatt til å rulle. Det er klart det virker brutalt å slippe jubelen løs, men for Moder Jord er det faktisk godt nytt, selv om vi både kan og bør ha medfølelse for dem som rammes. De lokale politikerne begynner, som resten av dem som er seg selv nærmest, å bli bekymret.

Skulle nå likevel Norwegian bukke under, er det selvfølgelig trist for dem det gjelder. Resten av oss kan derimot glede oss over at kloden muligens har en sjanse likevel. Særlig dersom det i samme momangen fører med seg drastiske kutt i vårt øvrige forbruk – noe svekkelsen av vår ufordragelige økonomi utvilsomt vil.

Hva betyr vel tapet av en Dreamliner eller to, i slike regnestykker?

Vinn-vinn, som de så fyndig uttrykker det, i kvartalsresultat-jagende kretser.

Jada, det er klart det er lett å sitte på sin høye hest, med inntekt så lav, at den umulig kan berøres av konjunkturfallet, men skuer man likevel – og uavhengig av egen økonomi – hinsides egeninteressen, er det mulig man får øye på Det store bildet™ – og det lyver altså ikke.

Når alt kommer til alt, handler disse streikene om at ingen ønsker å bli naboen økonomisk underlegen. Alle, arbeidsgivere, så vel som -tagere, vil ha mer – og det må jo før eller siden ta slutt, for veiene fører jo, samme hvilke blår de har kastet oss i fleisen, ikke lukt inn i himmelen, med mindre du flyr Dreamliner.

Hvor deilig hadde det dessforuten ikke vært, med et samfunn som ikke primært egnet seg til meling av egne kaker?

Toppillustrasjon: Norwegian-maskin i lufta. Bloggerens eget bilde (utsnitt).

20140723-124613-45973296.jpg

«Kan jeg gå hjem når det er 30 grader på jobb», spør Aftenposten (under varemerket Osloby), og får til svar at arbeidsmiljøloven ikke byr på slike grenser, men at Arbeidstilsynet anbefaler en minimumstemperatur på 19° C, og 26° C som maks. Termometeret for oven derimot, viser at tempen bikker 34 lunkne i min ringe skrivehule – som foranlediger hyppig lufting og væskeinntak. Verst er det likevel for PC’n, som truer med å knele hvert 15. minutt (skjønt jeg rakk denne bloggposten, før den kollapset innenfor dette intervallet).

Og kan hende er det vel ikke bare bare å gå hjem, når man arbeider fra hjemmet? You may run, but you cannot hide, and all that jazz.

God sommer, da, De!