Rekordmange tvangsreturer før nyttår – NRK Norge – Oversikt over nyheter fra ulike deler av landet

Pressens bruk av føleri og enkeltskjebner, skruppelløst brukt for å appellere til lesernes empati på mikronivå, kan være egnet til å vekke avsmak blant noen av oss som mener det fjerner oppmerksomheten fra helhetsbildet, men det kan, uavhengig av foreldrenes oppholdsberettigelse, ikke være riktig å deportere barn (og deres foreldre) som er født i landet, snakker språket, og har sine eneste venner her.

Flere utlendinger blir tvangsutsendt fra Norge enn noen gang tidligere, men Politiet kommer ikke til å nå regjeringens mål om 9000 utsendelser. Adina (5) er én av flere tusen som ble sendt ut av Norge før nyttår.

Julekalenderen har fortsatt fire luker igjen.

Adina på fem og Davian ni år har vokst opp i Norge og lært at de ikke skal åpne lukene før tiden, selv om det frister.

Det er fire dager til jul og den trange leiligheten på 12 kvadratmeter er pyntet for niende år på rad.

Den natten kommer seks politimenn. Familien skulle tvangsreturnes til Sri Lanka.

Kilde: Rekordmange tvangsreturer før nyttår – NRK Norge – Oversikt over nyheter fra ulike deler av landet

Opp med hånden, alle som mener dette minner mistenkelig om noe skuespillere pleier å snekre over frokostbordet.

Man fikk nylig beskjed om at man ikke er videre flink til å lytte til argumenter for økonomisk fortjeneste på menneskelig ulykke (som privatdrevne asylmottak, alders- og sykehjem osv), og må bare medgi at vedkommende har helt rett.

Så pass selvinnsikt bør man ha.

Men alle er vi barnebarn

Norsk asylpolitikk omfatter tilsynelatende bare barn. Det er ikke akseptabelt.

De afghanske stridstolkene og vår anstendighet

 

Vi lar oss lett rive med av enkeltskjebner. Straks det er tale om grupper, blir det skummelt. Da blir de fort en trussel, heller enn ofrene de vitterlig er.

Som med stridstolken Faizullah Muradi (bildet).

Jeg aner sant å si ikke hvor mange tolker – og andre afghanere – Forsvaret har hatt i sitt brød, som nå lever med Talibans forræderstempel, og trusselen om en snarlig død, etter noen runder i torturkammeret, vel å merke, men jeg vet at Norge plikter å garantere for deres sikkerhet.

Den eneste konklusjonen vi har å trekke, er den Australia, som har innvilget 500 afghanere opphold, har landet på. Noe annet ville helt enkelt være uhederlig – og uanstendig.

Men vi er oss selv lik. Vi fremstiller norsk behandling av Muradis oppholdssøknad som en seier for anstendigheten, uten hensyn til utfallet derav.

Si meg, ligger vi under for varig svekkede sjelsevner?

Jeg ville muligens hevde det.

Utkastelsene: Handler de på våre vegne?

 

Jeg vet ikke om du husker den, tiden da våre regjeringer måtte forsvare seg mot anklager om overdreven utvisningsiver – og inhuman innvandringsstopp.

Den kan være vanskelig å huske, fordi overgangen ikke kom over natten, men gradvis eskalerende – fra det, til en samtid der regjeringen kan skryte av de rekordartede utvisningstallene.

Og det er oss, velgerne, de vil tekkes når de skryter. Det må bety at regjeringen antar at vi liker det vi hører.

Da melder spørsmålet seg:

Er det fordi de har forstått eller misforstått oss?

Det skulle jeg veldig gjerne ha visst.

Foto med tillatelse fra Den europeiske unions multimedia-arkiv.

20131107-214926.jpg