Jeg ser på de snøfylte vintermotivene venner deler i sosiale medier, og må jo medgi at det er vakkert. Problemet er imidlertid at man bebor det vestenfjelske, som ytterst sjelden er velsignet med den slags. Til gjengjeld gjør jeg regning med at vi nok har et og annet de ikke har.
Hvorom allting er, er det ikke fritt for at jeg følte barna som akte på rimfrosten utpå bakken her i dag, snytes for en svært elementær bestanddel av norsk oppvekst, uten at de nødvendigvis tar nevneverdig skade av det. Som oppvokst i Bergen, som hovedsakelig er regntung til alle årstider, husker jeg imidlertid hvor frustrerende det var å sitte på kjelken, ruggende frem og tilbake, i håp om at den skulle rikke seg fire centimeter på rimfrosten, som for en stor del var opprevet av gresstuster hist og pist. Gøy er det jo ikke, skjønt jeg nok mener at vi hadde mer snø ved de leiter.
Men så var jo alt meget bedre før i verden, i alle fall om vi skal tro noen av nostalgikerne blant oss. Selv er jeg ikke så sikker, for erindringen om ubevegelige kjelker er sterk, liksom minnene om villmannskjøringen med rattkjelke i speilglatt veibane, med livet som innsats.
Tross snøfattige vintre ble det da folk av oss også – eller egentlig ikke (men vi er her i det minste).
Ironisk nok oppførte de det helårs innendørs-anlegget for skisport, SNØ, i en av de snørikeste delene av landet. Så send en vennlig tanke til barna i bildet for oven, for når de sier at nordmenn er født med ski på bena, er det strengt tatt en sannhet med svært regionale modifikasjoner.
