På halvannet år har Schibsted fått tre ganger så mange digitale avisabonnenter – Medier24.com

Jeg tror jeg kan ha funnet forklaringen på Schibsteds voldsomme nedbemanninger.

Det går simpelthen altfor godt:

Veksten er størst blant de unge, og Netflix og Spotify får deler av æren.

Source: På halvannet år har Schibsted fått tre ganger så mange digitale avisabonnenter – Medier24.com

Gir bort blogg med gratisversjoner av nettavisenes betalingsartikler – gratis, selvfølgelig

Man er flyvende forbannet på nettavisenes betalingsmur-praksis, når de skamløst planker andre mediers gratisartikler, for så å resirkulere dem på egne plattformer – mot betaling. Og, ikke minst, hvilke vanvittige uvesentligheter de tar betalt for.

Det er også årsaken til at jeg i våres etablerte bloggen Fripluss på impuls. Navnet, og løsningen, kunne ha vært bedre, selvfølgelig, men den ble altså rigget til in the spur of the moment, som de sier, og helt uten tanke for at den kunne ha vært betydelig bedre. For det kunne den, om den hadde vært drevet av noen som la litt sjel og kjærlighet i arbeidet. Det har jeg ikke gjort. Ikke fordi jeg ikke brenner for det, men fordi jeg altså er familiefar, og dertil yrkesaktiv, med for mange øvrige jern i ilden.

Av samme grunn har jeg også for lengst bestemt meg for å gi den bort, om noen skulle føle seg kallet til å følge opp intensjonen om å dele de kostnadsfrie originalene av nettavisenes videresolgte tyvegods.

Pluss-journalistikken betalingsmurer journalistikk nettaviser aviser
Er det sånn vi vil ha det? Og, ikke minst, vil vi betale for det? Bloggers montasje.

Jobben, om man kan kalle den det, er gresselig enkel. Kopier noen innledende linjer fra det skamløst betalingsbetingede tyvegodset, google noen av de avgjørende stikkordene, og kopier noen linjer fra originalsak, på engelsk eller norsk, og verden er en gratis, ofte langt bedre, gjengivelse rikere. Med lenke, selvfølgelig. Lenken er og gir alt!

Et slikt alternativ kan fort vise seg et go to-sted, for dem som måtte dele vårt syn på nettavisenes skamløse frekkhet. Derfor overdrar jeg den gladelig, helt gratis, selvfølgelig (noe annet ville være i strid mot bloggens grunntanke, om at information wants to be free) i håp om at noen, gjerne et kollektiv at bidragsytere, finner utfordringen fristende. Forutgående kjennskap til WordPress, som er bloggens publiseringsplattform, er muligens en liten forutsetning.

Send meg bare noen linjer via dette kontaktskjemaet (eller en melding på Twitter eller noe), så begynner vi å snakke:

Går det ikke som jeg håper, får den bare fortsette sin mistrøstige tilværelse, stemoderlig behandlet, som den engang er.

P.S. Og fortsatt fins det dem som klør seg i hodet over avisenes fallitt.

Skulle vi ikke bare selge avisene til Zuckerberg?

Det har vært noen underlige dager, der et 44-årig bilde, av Vietnamkrigens ubeskrivelige gru, helt har dominert det norske nyhetsbildet, og innvilget landet en dags berømmelse i internasjonal presse. Vi var, kort sagt, i fyr og flamme, og denne bloggen var antagelig intet unntak, selv om utgangspunktet mitt muligens var motsatsen til norsk offentlighets.

Det er, som jeg må ha gjentatt inntil det kjedsommelige, Facebooks soleklare rett å avgjøre hva som skal formidles på plattformen deres, just som Espen Egil Hansen og Gunnar Stavrum har en selvskreven rett til å avvise bilder og budskap i sine respektive aviser. En rett Aftenposten for øvrig påberopte seg, da avisen nektet å trykke bildet av napalmpiken, sommeren 1972 – til også de, etter vedvarende påtrykk (mye lenger enn Facebook), ble tvunget til å sette det på prent, mandag 13. november – om enn bare i den svært lokale aftenutgaven:

Aftenposten, aftenutgaven mandag 13. november 1972.
Aftenposten, aftenutgaven mandag 13. november 1972, med napalmpiken, fotografert innpå et halvår i forveien.

Så er det også en kjent sak at avisen, tillikemed Erna Solbergs parti, stod på napalmbombernes side i konflikten.

Skjønt det har liten hensikt å dvele ved fortiden. Som forhenværende journalist i selvsamme avis, så vel som nok en dagsavis med tvilsom track record forbundet med siste verdenskrig, skal jeg være varsom med å trekke paralleller mellom samtidsutgavene og deres forgangenhet.

Aftenposten, onsdag 17. juli 1935.
Aftenposten, onsdag 17. juli 1935.

Begge de her gjengitte faksimilene stammer imidlertid fra en tid da Aftenposten hadde en mening med det de bedrev, utover å tjene penger, vel å merke. Abonnements-, løssalgs- og annonseintekter var til for journalistikkens skyld, mens dagens journalistikk – eller det lille som fins igjen av den – er til for inntektenes. På mange måter ikke ulikt Facebook og Mark Zuckerbergs motivasjon.

Den store avisdøden

De har den interessen til felles, og mangler antagelig andre interesser helt. Selv om vi nok krever at avisene i det minste må opprettholde et skinn av journalistisk integritet, er de henvist til å strømlinjeforme sine virksomheter, dels fordi nyheter for lengst gratis er blitt, og fordi deres griske eiere fjernet nok et av inntektsgrunnlagene, rubrikkannonsene, som behendig ble flyttet til en separat, forbrukermelkende tjeneste ved navn Finn.

På mange måter kan vi kanskje hevde ringen sluttet, idet at våre aller første papiravisers spede begynnelse var som renspikkede annonsepamfletter, ispedd religiøst oppbyggelige ord, hvis videre overlevelse fordret leseverdig informasjon mellom avertissementene.

Til vi i dag sitter tilbake med aviser som i økende grad baserer seg på betalt content marketing og fallerte betalingsmurer, hvis innholds kvaliteter nok kan diskuteres.

Walls tumbling down

Vent, jeg kalte betalingsmurene fallerte? Jeg gjorde jo det, selv om landets samlede redaktørkollegium vil hevde dem en ubetinget sukess. At suksessen vanskeliggjør bortforklaringer av fortsatte nedbemanninger i stor stil, tror jeg ikke plager dem nevneverdig. Underholdning, ikke troverdighet, er nå engang hva vi forventer av pressen anno nå omkring.

For alt jeg vet, ligger forklaringen i at noen bare er blitt for glad i å svinge øksen. Det fordrer uansett ikke så voldsomme redaksjonsressurser, om krig med de sosiale mediene defineres som pressens fremtidige raison d’être.

Om alt dette ser jeg for øvrig at medblogger Sven Henriksen i dag gjør seg noen interessante tanker.

De sosiale overtar

Det er klart jeg forstår frykten. Vi leser jo ikke avisartiklene lenger, knapt nok forsidene deres, men snippets av dette og hint, sporadisk innflettet mellom venners statusoppdateringer. Det er på den måten vi skaper oss en noenlunde helhetlig oversikt (om ikke akkurat innblikk), uten at det dermed gir klirrende mynt i redaksjonskassene, med desperasjonen vi så komme til uttrykk på Aftenpostens forside i går til følge:

Symptomatisk nok gjort kjent på Facebook. Seriøst. Butikkene fører ikke Facebook, unnskyld … Aftenposten hvor jeg bor. Likevel fikk jeg forsiden med meg, timer før den fantes i avisstativene (der den føres, vel å merke).

Kampen om oppmerksomhet

Det har vært noen underlige dager, skrev jeg innledningsvis, for det har det virkelig. Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansens ansikt har vært smurt utover avissider og TV-skjermer verden over.

Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.
Nettavisen og Aftenposten måler krefter med Facebook. Bloggers tegning.

Men han var jo, som denne tegningen av i går viser, langt fra alene om å ta æren for forfatter Tom Egelands ensomme kamp mot Facebook. Også kollega Gunnar Stavrum prøvde så godt han kunne, sammen med statsminister Erna Solberg (H). Blant de mer absurde innslagene, finner fant vi dette oppslaget:

Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen (faksimile fra A-magasinets mobilutgave).
Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen (faksimile fra A-magasinets mobilutgave).

Siden det engang blir stadig vanskeligere å skjelne mellom de sosiale og de tradisjonelle mediene, og begge parter likevel lefler med algoritmer og robotisert journalistikk, hadde det kanskje ikke vært så dumt om Zuckerberg bare kjøpte Aftenposten, og andre blekker som er blitt ofre for hans voldsomme suksess, såvel som for egne feiltrinn?

Er ikke det en naturlig slutning av at pressen avkrever Facebook løsninger den, ikke Facebook selv, kan leve av?

Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje. Facebook
Har Mark Zuckerberg alt overtatt avisenes redaktøransvar? Bloggers egen montasje.

Jeg vet ikke. Det jeg derimot vet, er at avisene umulig kan bli dårligere.

Skrev han, blant annet under henvisning til en gammel bebloggelse.

Mer enn noe står likevel dette spørsmålet tilbake: Herregud, hva er det vi holdet på med?

Toppillustrasjon: WHAT THE FACE: Statsminister Erna Solberg (H) tok opp kampen med Facebook. Bloggers tegning og montasje.

Pressen priser seg ut, som virkemiddel mot avisdød

I løpet av den siste uken er det blitt kjent at du slipper å abonnere – eller kjøpe en hel digitalavis – for å lese betalartiklene hos Morgenbladet og Kommunal Rapport, som begge har innført mikrobetaling pålydende kr 19,- per artikkel.

Det er klart det får oss gamle penneknekter til å steile, som billet oss inn at det var prisen for en hel avis nu om dagen. Ikke så rart, kanskje, for da man for 35 år siden trådte sine journalistiske barnesko, kostet en hel papiravis den nette sum av kr 2,50 i løssalg, var det ikke det, da? Noe sånt.

Visst har det siden funnet sted en viss lønnsøkning, men visseligen ikke mer enn tre-firegangen, slik at papiravisene koster 15–20 kroner over disk, om vi tar høyde for at mediehusenes multiplikasjonsferdigheter ikke er av de ypperste?

Så feil skulle man imidlertid ta. Morrabla, for eksempel, koster 49 norske penger i løssalg, har jeg latt meg fortelle, tross pressens formidable kostnadskutt, som skulle, skulle, borge for ditto prisreduksjoner. Skulle man jo tro.

Når de nå krever like mye for én artikkel, som man forestilte seg prisen for en hel avis, skal man heller ikke besitte altfor stor resonneringsevne, for å begripe at det kanskje er mer enn papirutgavene som synger på siste verset.

Mikrobetaling er en god idé, det, men hva som er mikro ved 19 kroner, må jo gudene alene vite.

Selv om man rett som det er savner tempoet, halloien og følelsen av å befinne seg i begivenhetenes sentrum, må det medgis en viss lettelse over ikke lenger å inngå i en bransje på full fart mot avgrunnen. For at det er den veien det bærer, kan det umulig herske tvil om (og takke fanden for det).

Trist, selvfølgelig, men ytterst selvforskyldt, som siste ukes tiltak bekrefter.

P.S. Ikke bare er de blitt dyrere, avisene, men tynnere. Less is more, må de ha tenkt:

Aftenposten
Et syltynt eksemplar av avisen som en gang tjente gode penger på fire fete seksjoner – i fullformat (for to kroner og femti øre).

Ynnskyld, men WTF!?

Toppillustrasjon: Aftenposten i alle kanaler. Bloggers montasje.

Internett og journalistisk paranoia

Det fins en evig kjensgjerning, som uavlatelig ser ut til å bekrefte seg selv. Den at hestene bites, når krybben er tom, selvfølgelig, slik vi nå ser påstanden bekreftes, i et tilnærmet samlet Medie-Norge – med unntak, kanskje, av avisene som, med viten, vilje og vidåpne øyne, har sluttet seg til Facebooks instant articles.

«Facebook, Google og algoritmene overtar redaktøransvaret!», roper de, som om de ikke har noe valg. Men her er alt de trenger å gjøre:

  1. Se for helv … til å slutte med delingen i sosiale medier
  2. Sørg for at avisen Deres ikke indekseres av søkemotorene

Det er så enkelt at jeg kunne ha gjort det selv, som vi ser av instillingene for denne bloggen:

Nettavisene kam, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).
Nettavisene kan, som jeg, selv velge om søkemotorene skal indeksere sakene deres (skjermdump fra denne bloggens administrasjons-grensesnitt).

Verre er det jo ikke.

Den økonomiske desperasjonen har imidlertid drevet norske mediers paranoia til ubegripelige høyder. Betalingsmurene, som tross alt skulle redde dem, funker jo ikke (som jeg for øvrig forutså for ti år siden), så hva nå?

Skyt budbringeren

Men her er greia. Posten Norge skal leve, de også. Derfor tar de betalt for å distribuere publikasjoner. Facebook skal også leve, men tar seg ikke betalt for distribusjonen. I stedet velger de den langt mer sympatiske annonsemodellen, som nettavisene selv sverget til, før de reiste de vederstyggelige murene rundt annenrangs-materialet sitt.

De flyr med andre ord i strupen på dem som aller velvilligst distribuerer sakene deres, og mener at Facebook er i ferd med å snappe redaktøransvaret fra dem!

I så fall bør vi kanskje tilkjenne Posten Norge redaktøransvar for det de distribuerer. Eller?

Kjære redaktører, noen trenger å ta seg en bolle. Vi snakker om vinn-vinn-løsninger her, som dere bare kan prøve å fortelle at dere ikke tjener på. Eller hvorfor deler dere egentlig sakene deres?

Dette handler om at mye vil ha mer. Facebook, Google og andre instanser har gitt dere lillefingeren, og nå er dere ute etter hele armen.

Spør De meg, finner jeg det intet mindre enn vemmelig.

Dropp heller fordyrende Nett-TV, podkaster og kostbare, multimediale løsninger, og se om dere igjen klarer å finne tilbake til kvalitetsjournalistikken, så kanskje, skal dere bare se at betalingsviljen kommer tilbake.

Men nå? Nå er dere på tidenes sykkeltur.

Toppillustrasjon: Har Mark Zuckerberg overtatt Aftenposten? Bloggers egen montasje.

Papiravisen er død, leve papiravisen!

Avisene sliter nå, og det har de gjort lenge, med sluttpakke på sluttpakke, år etter år, til vi sitter tilbake med det vi nå har. Til å være en som overhodet ikke leser papiraviser, skal man selvfølgelig vokte seg for å trekke konklusjoner. Det er nemlig mange år siden man sist åpnet et eksemplar av Verdens Gang. Det er det selvfølgelig gode grunner til, for det er ingen tvil om at avisen var elendig, den gang da, med unntak av de første par sidene etter forsiden, selvfølgelig.

Det som møtte meg, da jeg åpnet gårsdagens utgave derimot, skulle bli en åpenbaring. Ikke bare var stoffet like dårlig, det var også mye mindre av det. Mye mindre. Selv tradisjonelle VG-lesere, som foretrekker trashy lektyre, får lite igjen for pengene. Bortsett fra det meningsfylte intervjuet med Kjendisfarmen-aktuelle Kari Jaquesson, da (bildet over), som kan fortelle VG at hun ikke er «noen camping-babe, akkurat».

Nå er ikke VG alene om slankehysteriet, som det fremgår av den tynne lefsa under, avbildet i en nesten tre år gammel bloggpost om kuttene.

Aftenposten
En syltynn lefse.

Jeg vet ikke … Det er jo dyrt å trykke papiraviser, så klart. Mye dyrere enn nettutgavene. Papir-, trykk- og distribusjonskostnadene er mildest talt formidable, så man skal jo ikke fortenke avisene i å skjele til Internett. Problemet er bare at betalingsmurene fort kan vise seg å bli også nettavisenes endelikt. Eller som en Facebook-venn uttrykker det, i all offentlighet (hvilket betyr at jeg neppe løper videre risiko ved å gjengi det her):

Jada, vi vet at mikrobetalings-løsningene er på vei, at eksperimenter alt har lykkes, til de grader at de eksperimenterende ser ut til å beholde dem. Men de kommer etter at de redaksjonelle ressursene er helt utarmet, skrellet til benet, slik at nyhetsforbrukerne ikke har andre valg enn å betale for sekunda vare, skjønt det er kvaliteten som er mangelvare. Og er det noe vi vet, er det at udekkede behov gir gyldne anledninger, for dem som måtte kjenne sin besøkelsestid.

Nå har jeg selvfølgelig prøvd før, men skulle jeg forsøke meg igjen, hadde det antagelig blitt på papir – og det skulle ha sett sånn ut:

Bare Tidender.
Bare Tidender – en tenkt papiravis, med ugjennomtenkt navn.

(Her bør det kanskje anføres at Senterpartiet for tiden ikke sitter i landsmøte, men overskriften er noe av en våt drøm, som jeg håper De tilgir.)

Den skulle ha vært gratis, selvfølgelig, i staffasjefritt, sorthvitt fullformat – og helt annonsefinansiert, dog uten content marketing. Og så skulle den hatt en nettutgave, som kun forteller hvor du får papirutgaven. Alternativt kunne den ha vært en nettavis, med en papirutgave som kun byr på QR-kode for nettavisen, og dermed kun må trykkes én gang.

Men seriøst, mediehusene burde kanskje overveie en tilværelse som utgiver av papiravis alene – eller utelukkende nettavis, med en e-avis attåt. Det later til å gå den siste veien, noe som selvfølgelig åpner en papirnisje, for dem som vet å utnytte anledningen.

Papiravisen er død, leve papiravisen?

Det, sier jeg Dem, det hadde jo vært noe.

Dyr gråstein versus billig gull

Du kan betale VG Nett for en slett oversatt sak de har rappet fra utenlandske medier:

albert_goering

Du kan jo det.

Eller du kan google «Albert Göring», og få prima materiale, rett fra kildene, og like gratis som VG Nett «fikk» det:

https://www.google.no/?gfe_rd=cr&ei=3KjJVtLzNqSr8weNr57ABA#q=albert+göring

Men Gud bedre, det er et fritt land, og det står enhver fritt å la seg lure. Trill rundt.

Når nettavisene tar betalt for tyvegods

spansk_it

Men det kommer visst aldri helt til å gå opp for dem at Google gir fri aksess til alt de krever betaling for, gjør det vel?

Journalistisk illojalitet

Når nettaviser, som selv baserer sin eksistens på betalingsmurene, undegraver de andre nettavisenes:

Skjermbilde 2015-12-25 kl. 11.50.26

Her virker det sågar som om Blabla planker hele sin sak fra The Telegraphs planking av saken The Times forbeholder sine betalende*.

Og det, piker og gutter, blir – som påpekt ad nauseam – betalingsmurenes endelikt.

Journalistikkens også, i og for seg.

*At The Times tar betalt for sin versjon, garanterer imidlertid ingenlunde at historien er deres.

nrk.no

Etter betalingsmurenes (og «pluss-artiklenes») inntreden, er dette blitt første stopp i den daglige nyhetssøken. Slik pleide det ikke å være.

Men avisene må endelig fortsette å spørre seg hvorfor de hele tiden må nedbemanne, altså (Go ahead, punk, make my day).