Nomina sunt odiosa, men Doremus

Debatten rundt Fru Hjorth, hvis identitet ble blåst på forsommeren, blåste (igjen) over i løpet av uker, ulikt den som har rast i et par år nå, både om hvem den anonyme mediekritikeren Doremus Schafer mon være, og om hvorvidt anonymiteten er ok. Kanskje i mangel av egne superskurker, som Snowden og Assange.

For å være ærlig, bryr jeg meg hverken om skriveriene, ettersom jeg ganske enkelt ikke leser dem, eller om anonymiteten, men kan si så mye:

Skulle jeg først øse av min bunnløse kunnskap, og tømme mine meninger over offentligheten, ville jeg også sørge for at det er meg de tillegges, med mindre de er ytringer jeg ikke kan vedstå meg – i hvilket fall de rimeligvis ikke ville ha falt. Hva skulle man ellers få ut av å ytre seg inkognito? Noe som selvfølgelig inspirerte tegningen for oven.

Det litt fornøyelige er likevel at noe av stridens kjerne later til å være hvorvidt Doremus er anonym eller pesudonym, noe som umulig kan være stort å diskutere, idet at han eller hun er et pseudonym, for det lille knippet redaksjonsmedarbeidere som, av juridiske årsaker, kjenner identiteten. For alle andre: anonym, men med de juridiske implikasjonene den hemmelige pseudonymiteten måtte ha.

Selvsamme Doremus påberoper seg gode grunner til å la seg anonymisere/pseudonymisere, så vi får vel bare ta hans/hennes ord for det, men at det bidrar til å gjøre det offentlige ordskiftet til en underlig arena, se det kan det umulig herske videre tvil om. Personlig har jeg, tross likegyldigheten, næret en hemmelig drøm om at det er Harald Stanghelle som skjuler seg bak ano-pseudonymet, men blir nok skuffet, skulle identiteten noensinne komme for en dag.

All respekt derimot, for dem som opptrer respektfullt og anonymt i sosiale medier, uten at tjukke slekta nødvendigvis skal ha kjennskap til alt man foretar seg.

Og så, selvfølgelig, har jeg en viss forståelse for denne gjengen:

En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous' bumerke. Tegnet av bloggeren.
En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous’ bumerke. Tegnet av bloggeren.

Det skulle da også bare mangle, kriminelle som de er. Det ville være synd om samfunns- og mediedebatten formes etter deres mal, dog, for det er jo just anonymiteten som gjør dem så uinteressante.

Jeg kunne godt tenke meg å lese Doremus’ uteskelser, jeg, hadde jeg bare visst hvem han eller hun er. Gjør jeg ikke det, kan det i bunn og grunn være det samme.

Det er jo også synd. For Doremus, om ikke nødvendigvis for meg. Tar vi utgangspunkt i at jeg neppe er alene, er det selvfølgelig prisen å betale for anonymitet. Forutsetter vi imidlertid at den anonyme har et mål med skriveriene, ønsker å oppnå noe med dem, hadde det jo vært hyggelig med lesere, får vi tro.

Skrev han, som knapt har lesere overhodet, tross identitetsangivelse in extenso, og likevel med injurierende kraft på høyde med Per Sandberg.

Toppillustrasjon: Yeah, right. Bloggers tegning.

Godwins lov er landets lov

Det fins mange og gode grunner til å advare mot samfunns- og verdensutviklingen, som i økende grad beveger seg i en polariserende retning, på mange måter ikke ulik den verden bevitnet i mellomkrigsårene. Noen av utviklingstrekkene har også mye til felles med den (utviklingen) tyskerne opplevde mellom den første og den andre verdenskrigen, en utvikling vi, eller i alle fall våre foreldre, næret den dypeste frykt og forakt for.

Vår generasjon derimot, blir flyvende forbannet om noen skulle finne det opportunt å peke på at verden faktisk har sett utviklingstrekk som våre før, nærmere bestemt i Adolf Hitlers tredje rike, en påpekning man kanskje skulle tro var helt unødvendig, men som dessverre viser seg stadig mer aktuell.

Skulle man være så dumdristig å begå den, møtes man umiddelbart med motutsagnet «Og der kom Hitler-kortet, ja», som en effektiv stopper for advarsler vi simpelthen ikke ønsker å høre. Godwins lov kalles den, og lyder:

Jo lenger en internettdiskusjon pågår, jo større blir sannsynligheten for en sammenligning som involverer Hitler eller nazismen.

Introdusert på Usenet i 1990, av den amerikanske juristen Mike Godwin, som utvilsomt har et poeng, for Adolf Hitlers inntreden er relativt uunngåelig, i nærmest enhver diskusjon, hvor langt fra nazismen eller enhver form for politikk den måtte befinne seg. Praksis har, siden Godwin lanserte loven, vært at all videre debatt opphører i det øyeblikk sammenligninger med Hitler eller nazismen bringes til torgs. Interessant nok forfektes den av dem som vanligvis mener seg kneblet i samfunnsdebatten.

Hege Storhaug kneblet

Verre er det imidlertid å begripe seg på at betimelige påpekninger av likhetstrekk skal kvalifisere for termen reductio ad Hitlerum (eller «hitling» og «brunskvetting»), når likhetstrekkene vitterlig fins. Slike påpekninger insinuerer hverken at man ligner Adolf Hitler, er uniformert eller tramper til taktfast marsj, men at samfunnet befinner seg på farlige veier det må være lov å advare mot.

Nå er selvfølgelig ikke det faktum at Adolf Hitler og hans geliker ivret for noe, ensbetydende med at det var galt. Midt i all den forrykte ondskapen, hendte det for eksempel at de iverksatte tiltak både Tyskland og okkuperte land siden beholdt (og gad vite hvordan det hadde gått med Nasas Apollo-prosjekt uten Wernher von Braun).

For halvannen ukes tid siden publiserte Dagbladet tall som viser at hele 60 prosent av oss anser asylsøkerne en trussel mot velferden. Hvem kunne finne på å klandre noen for å skremmes av parallellene? Svært mange, er jeg redd, med nettopp Godwins lov i hånd. Ikke til å undres, i og for seg, når 60 prosent av oss engang anser asylsøkerne farlige, og da slett ikke bare for velferden.

Noen få av oss går også til ytterligheten å gi denne mannen sin ideologiske støtte, om de tar aldri så stor avstand fra udådene han er dømt for:

Barnemorderen Anders Behring Breivik under rettsaken i Telemark fengsel, Skien, 15. mars 2016. Bloggers data-assisterte illustrasjon (Waterlogue).
Barnemorderen Anders Behring Breivik under rettsaken i Telemark fengsel, Skien, 15. mars 2016. Bloggers data-assisterte illustrasjon (Waterlogue).

Langt flere, også langt inn i regjeringskorridorene, legitimerer imidlertid tankegodset, med illevarslende utsagn om snikislamisering og muslimsk invasjon.

Det er klart den slags ikke gir grunnlag for å trekke paralleller (og denne gangen medgir jeg ironisering)!

Vi må bare slå fast at vi har fått et debattklima som umuliggjør advarsler som involverer historiske erfaringer, og at følgende devise ikke har lært oss det bøss:

Den som har glemt historien, er dømt til å gjenta den.

At historien til alt overmål er blitt en polemisk no go-sone, gjør neppe saken bedre.

Tusen takk, Mr. Godwin!

P.S. Siden det er tanker av just dette slaget som får Godwins lov til å tre i kraft, gjør man rimeligvis ikke regning med noen form for respons. Pffttt … Knebling, min fot!

Honnør for lokalavis-åpenhet

For en tid tilbake, skapte jeg meg fælt over vår lokalavissvært selektive omgang med leserbrevene – på nett, vel å merke, ikke på prent.

Påfølgende uke kunne man fastslå at klagesangen åpenbart var registrert, idet den ukens eneste papir-leserinnlegg, også fant veien til verdensveven, Facebook inkludert. Sikker var jeg nå likevel ikke. Teksten fortsetter under illustrasjonen.

«Grønnblekk-brev» til en tenkt redaktør.

Ettersom ukene siden er gått, har man erfart at leserbrevene fortsetter å «flomme» utover Internetten. Rett nok i beskjedent omfang, men det er fordi det ikke fins flere å ta av. Ikke bare dem redaksjonen finner verdig, om det er fordi de er spesielt velskrevet, eller samsvarer med en eventuell redaksjonsagenda, men alle som ett.

Det tar jeg hatten av for, med takksigelser til redaktøren, Ole Skaten, som i en e-post til undertegnede i går aftes, hintet om at avisen ikke er kommunens eneste investeringsobjekt. Et tema det muligens kunne være interessant å forfølge, om det har tvilsomme effekter.

Men for nå, gir jeg vår lokalavis (teksten fortsetter under – og mellom – bildene):

Tommel opp

I tråd med hederskronte lokalavis-tradisjoner:

Tommel opp

Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.
Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.

Man synes ellers å ha registrert en nettbasert taktøkning i selvsamme lokalavis, idet at stadig flere av sakene later til å finne veien til nettet. Det er både beundringsverdig og bekymringsfullt. På den ene siden, er det all grunn til å applaudere åpenhetstanken bak. På den annen, må man nødvendigvis også engstes over de økonomiske implikasjonene.

Bladet «Tysnes» er ikke en nettavis som gjemmer innholdet sitt bak betalingsmurene, ser De, og neimen om den har synderlig annonsering å skilte med, heller – som en lett kan fastslå, ved selvsyn.

I løpet av de 15 siste årene, har vi sett en økende tendens til at riks- og regionavisenes nettutgaver har subsidiert papirutgavene, ulikt realitetene, slik de fortonte seg da jeg selv arbeidet i henholdsvis Aftenposten og CNNs nettutgaver. Og det er klart: Er det ikke regningssvarende, må det ligge andre motiver til grunn.

I motsetning til de større avisene, er det ofte ikke hensynet til investorenes dividende som veier tyngst, men Samfunnsoppdraget™, som de smykker seg med, både store og små.

En avis som mener alvor med det løftet, trenger kun å tjene så den har til salt i såret.

Som varm tilhenger av fritt tilgjengelig informasjon, og omkvedet Information wants to be free, er det bare å bøye seg, i det man måtte ha av støv og hatter. For at det er forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker (nå som hattene, ikke bare én, men to samfulle ganger, først er brakt til torgs), kan det umulig herske tvil om:

Og:

– Er konsernledelsen i Schibsted innstilt på å diskutere kollektivt lønnskutt, i kompaniskap med de ansatte, slik man allerede har besluttet i flere oljebedrifter?

– Vi har ikke diskutert å innføre et kollektivt lønnskutt i Schibsted. Mediehusene er inne i en krevende omstilling fra papir til digitale flater. I denne omstillingen er vi avhengig av å ha de beste lederne til å gjøre jobben, og samtidig avhengig av å ha dyktige ansatte i mediehusene som også har gode vilkår. Vi går derfor ikke inn for at noen, verken ansatte eller ledere, skal frasi seg avtalefestede rettigheter, svarer kommunikasjonsdirektør Anders Rikter på vegne av [Schibsteds konsernsjef Rolv Erik, bloggers anm.] Ryssdal og Schibsted ASA.

— Mediesjef vil ikke kutte i egen superlønn, NRK.no, 31.10.2015

Ryssdals samlede års-godtgjørelser utgjør for øvrig om lag åtte millioner norske kroner.

Samfunnsoppdrag, min fot …

Personlig har jeg stor sans for en venns forslag i dag:

Det finnes nok ressurser og dyktige journalister i Schibsteds aviser til å.bryte med dem, og starte egen riksdekkende avis. Man må bare våge å ta skrittet.

Han var for øvrig med, da jeg og en håndfull geliker forsøkte (flere) lignende stunt. Tanken er god, den, men jeg er redd markedet er for smått. I alle fall så lenge det er brød og sirkus folket vil ha.

Og det vil de.

Blog power!

Observante lesere, i den grad man overhodet har lesere (og i den utstrekning de i så fall er observante), vil ha registrert at man her om dagen gikk i rette med det som kunne virke som situasjonsbetinget forskjellsbehandling av vår lokalavis’ leserbrev-forfattere (til hvilke man stadig ikke regner seg!). Bakgrunnen er at vår fjerde* kommunemakt, som ikke har for vane å publisere leserbrevene sine på nett, langt mindre – som et distribusjonsmaksimerende tiltak – å dele dem i sosiale medier, brått fant det opportunt å bryte med all lokal kutyme:

Bloggposten var en impulsiv reflekshandling, begått uten engang å ha lest det aktuelle leserbrevet. Innholdet var meg med andre ord fremmed, og antagelig revnende likegyldig. Som gammel journalist, kan jeg likevel ikke stikke under stol at jeg fant bruddet med innarbeidet sedvane besynderlig. Kunne det virkelig være at avisen grep anledningen til å la en leser springe eget ærend, av frykt for å flagge sitt eget syn?

Jeg ante selvfølgelig ikke, men syntes kanskje det ville være over gjennomsnittet uredelig, og dessuten at avisens øvrige innsendere burde føle seg litt snytt, med mindre unntaket tillyste en ny praksis, med internettlig frislipp av allehånde inserater. Og under over alle under, sannelig ser det ut til at avisen følger opp – alt den dag i dag:

I et svar på Facebook, skriver avisen:

Hei Jarle, det å publisera lesarbrev på nett har, som du seier, ikkje vore normen for oss. Men dei finst. Me har så langt i år lagt ut fire lesarbrev på nettsida vår, og dette er ein praksis me har tenkt å utvida og forbetra. Og når me får inn lesarbrev som me trur mange vil ha interesse av å lesa, vel me å publisera dei på nett, og vidare på Facebook, for å nå ut til folket. Det er ikkje noko skjult agenda bak dette, og me ser fram til å dela mange fleire spanande lesarbrev i framtida. Me vonar dette vil vera med på å skapa lokalt engasjement og ein sakleg debatt.

Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.
Lokalavis-leser. Bloggers egen illustrasjon.

Og tusen takk for det!

Ettersom jeg ikke har lest noen av de aktuelle leserbrevene, er jeg den siste til å hevde dem mer eller mindre interessante enn det store gross polemiske innsendelser, men det siste, lydende overskriften «Kommentar til Hr Stoltz», var altså det eneste i gårsdagens papiravis (lokalavisen er en ukentlig foreteelse). Det kan bety at også øvrige leserbrev ville blitt æren til del, om de altså hadde eksistert (interessant nok, var det innlegg på prent som var gjevest, før i verden).

Akkurat det gjenstår selvfølgelig å se, til en uke papiravisen faktisk har mer enn ett. I andre aviser er gjerne det motsatte tilfellet, altså at leserbrev, kommentarer og andre polemiske innlegg, gis fritt – om enn moderert – leide på Internett, mens papirutgaven forbeholdes la crème de la crème, ettersom nettpublisering ikke belemres med kostnadene man normalt forbinder med ombrekking, papir, repro, trykk og distribusjon.

Smått om senn vil nok også lokalavisene oppdage at brukerdelaktigheten tiltar, ikke minst når de sosiale mediene er involvert. Det tror jeg nok også vår egen lokalavis vil se (HERR REDAKTØR, DE VIL MERKE DET PÅ STATISTIKKEN!!!!), for skal jeg først være ærlig, skummer jeg bare overskriftene i papirutgaven, siden fruen engang holder den – og tror muligens ikke jeg er alene om det.

Hvorom allting er, hender det, rett som det er, at det hjelper å gi beskjed – for hvilket redaksjonen naturligvis fortjener takk.

Blog power!

Hadde gjennomslagskraften av bloggens øvrige forehavender bare vært av samme kaliber, i spørsmål av virkelig betydning, tipper jeg det hadde blitt vei i geopolitisk velling. Og du tenker Shit, du er blitt en patetisk gubbe, som bitcher over lokale uvesentligheter. Blog power, indeed.

Sic. Transit. Gloria. Mundi.

*Strengt tatt den tredje, siden kommunen mangler regjering, men De tok den, ikke? At «leserbrevet» for oven er skrevet i grønt, er imidlertid ingen tilfeldighet (noe jeg selvfølgelig ikke behøver å forklare bloggens sedvanlige klientell).

Besynderlig praksis

For kort tid siden luftet denne bloggen de prinsipielt betenkelige sidene ved kommunalt eierskap i kommunalt avgrensede lokalaviser, vel, strengt tatt i enhver form for lokalaviser, i og for seg. Utgangspunktet var vår egen lokalavis, Bladet «Tysnes», hvis aksjer blant annet er å finne i kommunens eie.

Rett nok dreier det seg om skarve to aksjer, som ikke utgjør mer enn 0,4535 prosent av den samlede aksjebeholdningen, men den prinsipielle betenkeligheten består.

Akkurat det er på mange måter denne bloggposten uvedkommende, var det ikke for at den direkte berører den avtroppende ordføreren, og «avtroppingens» bakgrunn.

Det er en avis som ikke har for vane å publisere papirutgavens leserinnlegg på nett – langt mindre å dele dem på Facebook, som den gjør i dag:

Om årsaken til at avisen bryter med denne praksisen, er at leserbrevet målbærer holdninger den selv gjerne skulle ha uttrykt, men vegrer seg for å trykke under eget navn, skal være usagt, men det er klart det er en interessant tanke.

Leserbrevet, som jeg overhodet ikke tar stilling til, forresten, kan leses i sin helhet her.

Jeg må nesten be om unnskyldning for å spre lokale uvesentligheter på den store verdensveven, men antar at denne praksisen interesserer flere enn meg, for, igjen: Vi snakker om en avis som aldri nettpubliserer leserinnleggene sine, eller gjør hva den kan for å spre dem, som tilfellet for anledningen er.

Betyr det at andre polemikere (til hvilke man for øvrig ikke regner seg, man har da blogg!) kan avkreve avisen samme velvillige håndtering?

Jeg tillater meg å tvile.

Følgelig …

P.S. Det tas naturligvis forbehold om at nettpublisering, med tilhørende Facebook-deling, av alle leserinnlegg, er en nyinnført praksis. I hvilket fall denne kommentaren rimeligvis faller på sin egen urimelighet.

P.P.S. Men det er vel bare jeg som ser spøkelser på høylys dag. Det fins vel ikke aviser som favoriserer leserinnlegg til støtte for egne meninger (om de er aldri så «hemmelige»). Gjør det?

Sen tilføyelse: I kommentarfeltet til Facebook-oppdateringen over, repliserer Bladet «Tysnes» at det kanskje blir en råd med en slags universell nettpublisering av leserbrevene. Svaret er så pass ullent, at jeg er litt usikker på om det er slik å forstå, men dersom det forholder seg slik, er det jo en gledelig utvikling, som demonstrerer at redaksjonen for fremtiden ikke kun vil nettpublisere innlegg den mener er så bra (eller samsvarer med egne, mer eller mindre «hemmelige», meninger), at de fortjener et bredere publikum.

Trygdeporno som merkevarebygging

Jeg gidder ikke å bry meg med Trygdekontoret, så er det også bakgrunnen for at jeg sjelden – ytterst sjelden – ser programmet. Følgelig burde jeg heller ikke bry meg med å kaste meg frempå, spesielt så lenge etter siste ukes famøse pornoutspill.

Men noen ganger blir argumentene du ser, i Twitter- og Facebook-tråder, så dumme, at du ikke ser annen utvei enn å ta til motmæle, for er det noe som er verre enn porno som debatteknikk, er det komplett og ubegripelig idioti.

Thomas Seltzer er en platt, plump og infantil Turboneger-bassist, som, av grunner hinsides mine begreper, ble tilbudt posten som programleder i et småsatirisk debatt- og aktualitetsprogram. Et program jeg ytterst sjelden verdiger min oppmerksomhet.

Kari Jaquesson er en aerobicsinstruktør, som også gjør det hun kan for å sikre sin plass i offentlighetens lys, med hyppige og sinte utspill om dette og hint, fortrinnsvis på avisenes forsider.

For henne, og hennes geliker, er fremstillinger som den Trygdekontoret ga for dagen, i sitt opprinnelige pornostunt, selvfølgelig gefundenes Freβen, og skulle trygdekontoristene besvare kritikken, med henne som pornostjerne, desto bedre, fra Jaquessons PR-ståsted betraktet. Skulle hennes arge respons derpå til alt overmål medføre offentlig halloi i alle kanaler, selv i bortgjemte blogger, som denne, tror jeg hun må kunne anse suksessen komplett (og jeg, mitt nek, bidrar, etter alle kunstens).

Det er hva det hele koker ned til. Det er dette som er disse menneskenes raison d’être, deres væren, gjøren, laden – og garanti for vedvarende oppmerksomhet, på TV, radio, Internett, avisforsider og i vår kollektive bevissthet.

Dem av oss som misliker det, kan, som jeg, se på noe annet.

Kan det være så himla vanskelig?

For øvrig: Se på Charliene nå!

C'est moi!
C’est moi!

Nabokjerringer? Bring ’em on!

Statsministeren snakker om digitale nabokjerringer i nyttårstalen

For å være helt ærlig, er jeg ikke så veldig opptatt av hva statsministeren mener, hverken om dette eller hint[1]. Av samme grunn hoppet jeg også elegant bukk over nyttårstalen hans i går, i motsetning til mange andre, innser jeg nå – spesielt etter at jeg i dag tidlig ble minnet på en fire år gammel bloggpost jeg begikk, om nabokjerringer av det udigitale slaget (lenken til bloggposten finner du i tweeten):

IMG_5643

Siden har det gått slag i slag, senest med et Dagsrevyen-innslag nå i aftes, med bloggeren Heidi Nordby Lunde (t.h., også kjent som VamPus), som straks etter nyttårstalen skrev dette ildfulle innlegget, hvorfra følgende utdrag er hentet:

[…] De som etterlyser flere nabokjerringer for å få skikk på samfunnsdebatten kan jo begynne med seg selv. Heve presisjonsnivået, sjekke fakta, tåle motstand. Journalister kan begynne å møte forberedt, faktasjekke påstander og utfordre debattantene med fakta. Det kan jo hende at når nivået på den generelle samfunnsdebatten heves, så vil det reflekteres i kommentarfeltet under og gjøre det vanskeligere å slippe unna med lettvintheter – også i disse såkalte mørke stedene på Internett.

Alt sammen ting jeg uten videre kan tiltre (og du verden, så deilig å se noen bruke Internett som egennavn, til forveksling). Men jeg har bare tre ting å si, egentlig:

  1. Det er meg revnende likegyldig hva statsministeren måtte mene om emnet
  2. Skulle man likevel komme ut for en digital nabokjerring, får vi behandle dem som ekstremistene, med god argumentasjon eller skuldertrekk (hva den første gruppen betreffer, går jeg for det siste alternativet)
  3. Kikk på stasminister’n oppi her. Er det bare meg, eller har de vært ekstra rause med sminken denne gangen?

Det er i alle fall ingenting å kave seg opp over. Just sayin’.


[1] Det har ingenting med den sittende statsministeren å gjøre, men er å anse som en generell, parti- og statsminister-uavhengig betraktning. Utgangspunktet for det synet er at våre politikere er blottet for innflytelse over de store spørsmålene.

Sjikane av kvinnelige debattanter endelig tatt på alvor

Feminister av alle avskygninger har prøvd å gjøre oss oppmerksom på problemet i årevis: Kvinnelige debattanter, som utsettes for trusler og sjikane av forskjellig slag. Men vi blar forbi de angsbiterske kjerringene, gjør vi ikke? Til en forfatter kommer på banen, en mannlig, ovenikjøpet. Underforstått: en med autoritet nok til å sette det norske Twitter-samfunnet i brann?

«Jævla kvoterte feminist tyrkerhorer!», «Du trenger en skikkelig omgang», «Bare dra til byen og bli voldtatt av en neger du» … gjerne fulgt av et truende «Jeg vet hvor du bor.»

En rettferdig pris å betale for å ytre seg i det offentlige ordskiftet? Eller ren terror?

Dette er ikke fiksjon av Stieg Larsson, men konkret norsk virkelighet i 2011. Kvinner som deltar i samfunnsdebatten er regelmessig utsatt for seksuell trakassering og trusler. Når de henvender seg til politiet, får de beskjed om å «glemme det». Kan vi ha det slik?

Kanskje har jeg bare vært naiv, men etter å ha snappet opp rykter bestemte jeg meg for å sjekke litt. Av fem kvinner jeg tok kontakt med – som alle er aktive bloggere, spaltister og nettdebattanter – kunne fire fortelle om flere slike opplevelser. Fire av fem er 80 prosent.

Skrev Torgrim Eggen i en VG-kronikk lørdag – og satte sinnene i kok. I egen favør, vel å merke.

Men det er betenkelig at det måtte en mann til, er det ikke? Sågar en som uttaler seg på så overbevisende grunnlag som fem tilfeldige kvinner i egen bekjentskapskrets (jeg tror ikke det står noe om hvilke menn han kontaktet, om noen).

Skjønt twitteratiet synes overbevist, så da så.

Når jeg først får tenkt meg om, har jeg blitt utsatt for trusler og sjikane i debattsammenheng selv. Senest i dette kommentarfeltet, der det ble truet med kuler og krutt:

You really need to be tracked down and sucking on a .45 barrel. It’s coming sooner than you think.

Ikke å forglemme regulær sjikane, som i denne bloggposten, hvor ikke minst denne kommentaren, fra bloggeren virrvarr, var spesielt kostelig:

Alle vet at Jarle Petterson har en hjerne for lite (c:

Renhårig, feministisk debatteknikk. Men jeg ville voktet meg for å bruke samme argumentasjon tilbake, var jeg deg. Du kunne fort risikere et stort, fett misogyniststempel midt i panna.

Men litt synd er det jo, Eggen-statistisk sett, at forfatteren ikke kjenner meg – og en rekke andre menn jeg kjenner til. Bare sånn to put the record straight, så å si.

Én ting til, bare, så skal jeg gi meg: La oss nå ikke gjøre spørsmålet om vanlig folkeskikk til et feministisk prosjekt. Sjikane, trusler og trakassering er uakseptabelt og straffbart. Tenker vi setter punktum akkurat der, jeg.