Å av og til bli lyst opp av en møtende kropp har holdt meg i byene

Jeg har prøvd å bli venn med dyrene
Kjersti Bjørkmo: «Jeg har prøvd å bli venn med dyrene», Cappelen Damm, 2014.

Hvert år markerer De forente nasjoner Verdens poesidag 21. mars, som altså er på mandag, opprinnelig innstiftet av Unesco i 1999.

Jeg ville lyve om jeg anså den en personlig merkedag, men har likevel lyst til å benytte anledningen til å fremheve en poet – og en fantastisk god venn – som fortjener langt større oppmerksomhet enn hun er blitt til del.

Vi snakker om Kjersti Bjørkmo, som debuterte med Jeg har prøvd å bli venn med dyrene i 2014, en diktsamling du for øvrig kan kjøpe, både innbundet, uinnbundet og ebokifisert, om du besøker denne siden, (du kan forresten skumme gjennom noen av sidene der borte), og hvorfra jeg gjengir en liten smaksprøve, i dagens anledning.

Ved gjennomblading snakket diktet, nærmere bestemt ved overskriften, umiddelbart til urbanisten i meg, antar jeg. Uansett går det slik:

Å av og til bli lyst opp av en møtende kropp har holdt meg i byene

Jeg ser filmklipp på nettet.
En kunstner stikker en skinnende nål
tvers igjennom en nattsvermers hode
og syr det fast i kinnet sitt.
Ute står stillheten utspent over takene.
Det er væromslag.
Kolossale mengder vennlighet faller.

Denne bloggerens førsteinntrykk av diktsamlingen, finner du for øvrig her.

Et svært tett utsnitt fra Kjersti Bjørkmos "Jeg har prøvd å bli venn med dyrene". Bloggers foto.
Et svært tett utsnitt fra Kjersti Bjørkmos «Jeg har prøvd å bli venn med dyrene». Bloggers foto.

Men altså, på mandag, eller aller helst på røde rappen, kan du gå hen og gjøre en god gjerning – mot deg selv, mer enn mot dikterinnen (som imidlertid neppe har noen innsigelser, kjenner jeg henne rett). Og så fins den selvfølgelig i alle selvrespekterende bokhandler.

Hvorom allting er: God poesidag, når den omsider anløper.

Man kom i farten ikke på bedre markering.

Toppfoto: Poeten Kjersti Bjørkmo. Fotograf: Anna Julia Granberg, Blunderbuss

Den dyriske dikterinnen

Det var faen ta meg på høy tid. Hun har ruget på en bok de 17–18 årene jeg har kjent henne, full av pussige konstruksjoner, som hefter ved nesten hver stavelse hun ytrer. Kjersti Bjørkmo er en av disse som ikke kan snakke, ikke kan skrive, uten at samtalepartner eller leser bare undres hvor setningene kommer fra. Og for en liten måned siden kom den, på Cappelen Damm, Jeg har prøvd å bli venn med dyrene (så skjønner du kanskje hva jeg mener).

IMG_1675.JPG

Nå er det jo ikke slik å forstå at forsøket mislyktes, og at forfatterinnen er på kant med dyreriket. Skal jeg være ærlig, tror jeg aldri hun trengte å prøve, spesielt siden hun er gått så ettertrykkelig i hundene, oppvokst med dem, som hun er. Vil du ha henne til å smile, trenger du kun å si «Voff», mer skal ikke til. Fuglene derimot, er et annet kapittel, med visse unntak (skjønt jeg fortsatt er usikker på hvor hun står, vis-à-vis kråkene).

Det er ingen anmeldelse, dette, så pass tror jeg du har skjønt, men jeg har jo lest boken, som er en deilig diktsamling, full av eksempler på et tilsynelatende kaos av tanker, bundet sammen av byen, natten, menneskene, dyrene, husene, savnet, nostalgien, og den trollbindende sansen for banaliteter – og det i utgangspunktet usammenhengende, som virker helt naturlig fra hennes penn:

Månen glir som en blek ryggfinne over byen.
Jeg kommer til teglsteinshusene som står
med kjøttsiden ut.
Jeg tenker på at noen har som jobb å tenke
på det verste som kan skje med en kropp.
På kjettinger og lossing av store skip.
På sirener som varsler
når en bro er i ferd med å åpne seg,
og at ingen skal behøve å klamre seg fast.
På menn og kvinner som går av vakt
og hjem for å spise med intakte hender.
En eldre mann på vei gjennom en lysrørkorridor
for å legge et håndskrevet notat
på et skrivebord:
Ikke en fugl ble knust i dag, sjef.

— Styre båten hjem etter lysene

Kjersti Bjørkmo: "Jeg har prøvd å bli venn med dyrene", Cappelen Damm, 2014.
Kjersti Bjørkmo: «Jeg har prøvd å bli venn med dyrene», Cappelen Damm, 2014.

Det er det 49. og siste diktet i samlingen, på like mange sider. Og jeg bare Fy faen, Kjersti! Det er ikke så farlig, hun er nordlending, selv om det ikke er grunnen til at besvergelsene sitter løst i min omgang med henne (eller kanskje litt):

Ikke en fugl ble knust i dag, sjef, hæ!? Og jeg mener … Spise med intakte hender. Det er jo bare så fy faen, om mine lesere – igjen – vil ha meg unnskyldt.

Kjersti Bjørkmo er en fest, selv om jeg betviler at hun mener det sånn, i all sin lakoni, som jeg mer enn fornemmer under gjennomlesing. Faktum er at jeg leste hvert bidige, av samtlige 49, som var de resitert av forfatterinnen selv, slik jeg husker henne på Café con Bar-scenen på Vaterland (NB! Norsk, ikke tysk uttale), en kveld rundt årtusenskiftet. Det gir opplevelsen en egen dimensjon, for anledningen forsterket av streamet innslag fra Poesifest, hos Cappelen Damm nå i ettermiddag – som også var en fest, tross bedriten lyd og altfor høye mikrofonstativer.

Jeg skal ikke gi meg til å forstå diktene, det tviler jeg på at dikterinnen gjør selv, utover å fastslå at jeg liker dem. Men så er jeg vel ikke helt riktig sammenskrudd, jeg heller, kanskje. Ikke dermed sagt at jeg er alene, så til mine defektfeller uti der:

Løp! Alt remmer, tøy og skosåler holder. Og kjøp!

Kjøp, som om du hadde fanden i hælene!

Avslutningsvis, til dikterinnen selv, i fall jeg skulle ha kommet i skade for å skrive noe forkjært:

Voff!

At man noget vil

[ … ]
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Bjørnson eller Putin? Det samme kan det i grunnen være (skjønt det naturligvis, og noe prematurt, er fra Jeg velger meg april).