Alt for Kjære leder – og Jørn Andersen

For de stilte naturligvis opp, i lutter glede – og entusiasme for Andersen, ikke sant, NRK Sport?

Oi da, så rart: Der ble visst videoklippet fjernet.

NATO, EU: Let Turkey go, please

We’re all fully aware of Turkey’s shortcomings, in terms of democracy – or the obvious lack thereof, rendering the country’s NATO affiliation membership something of a hot potato.

Nevertheless Turkey remains a member state, raising an urgent need to decide on the country’s future status, especially considering the Erdoğan regime’s zealous genocide on the Kurds, under the pretext of fighting ISIL (my above illustration, drawn last year, reads «The ones to the left? ISIL! The others, too. ISIL, every single one of them!» in English).

Bearing the evolving Russo-Turkish romance in mind, there’s every reason to raise concern over western leaders’ conduct lately, exemplified by Sweden’s former conservative PM’s many initiatives, such as:

To mention but two of his numerous pro Turkey-EU relations tweets, leaving yours truly truly flabbergasted – especially considering the fact that Mr Bildt’s statements represent the rule, rather than the exception. Nevertheless, his sentiment seems representative of that of most western leaders, collectively paying homage to this oppressor:

Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan (foto fra Wikipedia).
Turkey’s president Recep Tayyip Erdoğan. Photograph: Wikipedia.

Leaving this blogger at a loss for words.

Then again, with Donald J. Trump a not-too-unlikely future U.S. president, I suppose nothing ought to surprise, even if a NATO exclusion, as well as a full termination of all EU-Turkey talks would be the decent solution.

I’m not saying that it’s easy, what with Turkey’s key role as a refugee and migrant gatekeeper, and the country’s strategic location, but sacrificing one’s last trace of respectability because of it, is blameworthy, to say the least, and I think I’ve made it abundantly clear what I think of actions taken out of self-interest.

For shame!

Top illustration, translated into English: «The ones to the left? ISIL! The others, too. ISIL, every single one of them!». Blogger’s own drawing.

The U.S. presidential election highlighting the «dysfunction of democracy»?

While most of us observe the unfolding American presidential election in disbelief, some, among them Russian authorities and communist China, revel in its many unbelievable manifestations, claiming it proof that democracy simply doesn’t work.

Some even claim that Germany’s WW2 dictator Adolf Hitler and his fellow Italian fascist Benito Mussolini’s democratically won offices support that notion. Understandably so, as presidential contender Donald J. Trump most certainly is a fascist, leading many an observer to conclude that his victory would pave the way for a fascist America.

While a distinct possibility, it isn’t very probable, as the president’s power isn’t absolute. However, neither were the German Reichskanzler’s or the Italian prime minister’s, but they both made sure to undermine and remove all constitutional obstructions in their way, bullying the opposition into silence.

Could it happen again – in America? Even if we’re inclined to answer no, there’s no denying that those who cannot remember the past are condemned to repeat it.

With so many voters unable to recognise the similarities, it is tempting to conclude that the past indeed stands to be repeated, if, of course, the Trump campaign regains its foothold, which at present doesn’t seem very likely (but hey, who would have thought even his candidacy likely?).

And yes, a full-on fascist society is one possible outcome of any democratic election, just as much as a communist society is. An outcome of a democratic process, nevertheless, and one – as history has taught us – we’re likely to learn from, until a generation or two has passed (as we now see proof of).

Although we should be able to expect more, history, again, has shown that we can’t.

Meanwhile the Russians (and the Chinese) are having a ball:

Illustration: The U.S. Republican party’s presidential candidate Donald Trump and Russia’s president Vladimir Putin. Blogger’s own drawing.

Pussy Riot: CHAIKA, 2016

Ny video fra Pussy Riot, om korrupsjon i Putin-regimet.

Da bærer det vel fluksens i buret igjen, da?

And the winner is …

Samme hva folk stemmer, heter Tyrkias sittende og neste president Recep Tayyip Erdoğan.

Men det visste du vel.

Foto: Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan (foto fra Wikipedia).

Høyres leder og statsministerkandidat Erna Solberg. Foto: Høyre/FlickrI anledning den triste merkedagen i går, er det bare å fastslå et nesten like trist faktum, nemlig at vår statsminister ikke nevnte tragedien, med så mye som én stavelse.

Søk på kombinasjonen «Erna Solberg» og «Beijing» i Kvasirs nyhetssøk, tidsbegrenset frem til påfølgende dag, resulterer kun i saker som omtaler statsministerens taushet (og noen tidligere saker om regjeringens ynkelige fremferd).

Det skal medgis at denne bloggeren slett ikke er sikker på at Jens Stoltenbergs rygg hadde vært rakere, for her er det nasjonens ryggesløshet som er betenkelig, vel så mye som den enkelte politikers.

Ennå gjenstår det å se hvor mange prinsipper vi er villig til å kaste på båten, i iveren etter å tekkes regimet i Beijing.

Jeg er stygt redd vi har noen hakeslepp i vente.

Kina-Høyre

Den himmelske freds plass 4. juni 1989

Det er gått et kvart århundre, og Folkerepublikken Kina fortsetter ufortrødent sine brudd på menneskerettighetene, mens landet seiler opp som verdens trolig mektigste nasjon, med betydelig makt over langt mer enn norske myndigheter. Opprøret satte sine spor, men førte til lite annet enn økt innsats for å kamuflere overgrepene. 4. juni står med andre ord ikke som et gledelig jubileum, men som påminnelse om fortsatt årvåkenhet, og kritikk av Beijing-regimet. Ikke ettergivenhet! Hører du, Erna Solberg?

20140511-133003.jpg

insignificances | Norway to ignore Dalai Lama Visit

The 14th Dalai Lama, Tenzin Gyatso, is expected in Norway 7 – 9 May, under normal circumstances a happy occasion giving cause for much celebration in the land.

Unfortunately Norway fell from grace, in the eyes of the Chinese, following the 2010 Nobel peace prize, awarded Chinese dissident Liu Xiaobo, representing a serious blow to Norway–China relations, resulting in a severe decrease in bilateral trade, which is to be expected.

via insignificances | Norway to ignore Dalai Lama Visit.

Jeg er så flau.

Den umulige objektiviteten

 

Har du noen gang havnet i ordskifter eller lest og sett reportasjer der motpart eller avsender hevder seg upartisk? Sannsynligvis, og kanskje har det til alt overmål stemt, om reportasjen har tatt for seg et tema som står journalisten (eller i ordskifter: motdebattanten) sånn passelig fjernt. Spørsmålet blir om vi ønsker at pressen skal fylles av reportere med lunkent forhold til, og dermed relativt begrenset innsikt i, sakene de tar for seg.

Det tror jeg ingen av oss innerst inne gjør.

English: The Fall of the Berlin Wall, 1989. Th...
Berlinmurens fall i november 1989. (Photo credit: Wikipedia)

Enhver som, over noen tid, har fulgt denne bloggen, og andre nettpublikasjoner jeg har bidratt til, vil med letthet kunne fastslå at jeg på visse områder er en ensporet jævel – ikke minst når det kommer til Den europeiske unionen og Russland. Det er selvfølgelig fordi begge deler opptar meg, sannsynligvis et lite stykke over befolkningsgjennomsnittet.

Visst er jeg vel farget av oppvekst og verdensbegivenheter, selv om jeg var altfor liten til å begripe stort av cubakrisen. At Sovjetunionen – og dermed Russland – var farlig derimot, begrep jeg temmelig fort, ikke minst da Warszawa-pakten invaderte Tsjekkoslovakia sensommeren 1968. Jeg ble med andre ord tidlig en varm tilhenger av Nato, som eneste garantist mot vederstyggelighetene der øst, og i 1972 draperte jeg vinduer og kropp med Ja til EF-merker av forskjellig slag, skjønt jeg blott var ti, og neppe begrep så mye av det.

Og USA?

USA var landet hvorfra alle helter kom, den avskyelige vietnamkrigen til tross.

Men her er greia:

Jeg husket å nevne Tsjekkoslovakia sommeren 1968, gjorde jeg ikke? Tror du Russlands invasjon av Krim-halvøya hin uke vakte assosiasjoner? Det kan du med en rimelig grad av sikkerhet ta deg faen på. Men første gang var det jo ikke, for dem av oss som fortsatt har intervensjonen i Sør-Ossetia, Abkhasia og Georgia 2008 friskt i minne. Ja, og så Tsjetsjenia, da.

Det er blitt hevdet at russiske styrker nå har trukket seg tilbake fra grensen mot Ukraina, men fortsatt står det tusener på tusener av russiske soldater og tanks på grensen, med truende og rusende motorer.

De seneste ukene har jeg hatt relativt heftige diskusjoner med mennesker som ikke bare nærer alt fra en viss til uforbeholden sympati for Russlands handlinger, men endog synes ukritisk til alt landet foretar seg (det skulle være unødvendig å nevne at de befinner seg et godt stykke ute på venstre eller høyre fløy). Det har fått meg til å spørre hvor det kommer fra, dette motivet for ukritisk å akseptere, sågar forsvare, samtlige av Russlands ugjerninger, hvor kritikkverdige de måtte være.

Vi som har føttene solid plantet i vestlig demokrati, er vant til at det skal stilles kritiske spørsmål til myndighetenes, til våre allianser og alliertes handlinger. På mange måter utgjør det selve fundamentet i vårt tenkesett. I møtet med dem som støtter det autoritære og totalitære Russland, er det vel ikke fritt for at vi føler oss en smule forfjamset.

Jeg liker subjektivitet, altså, subjektiv som jeg engang er, og liker å få den brynet på andres subjektivitet. Likevel vil jeg nok hevde min subjektivitet tuftet på tvil, uenighet og kritikk av objektet for mine sympatier (les: EU, Nato og USA), en uenighet og en kritikk som dyrkes av de samme systemene, i motsetning til Russland, som baserer sitt tenke- og styresett på én manns innfall og ideer (skjønt han rimeligvis har ideene sine noensteds fra).

Du vet, det er ikke ulikt Tyskland anno 1933–45, om uniformene og raseideene enn er annerledes (det siste fins det for øvrig inntil flere grunner til å betvile).

For all del, støtt det endelig, om du vil, men kjære russere, det er ikke dere jeg vil til livs, det er galningen dere har plassert på tsartronen, skjønt den foreløpig er imaginær – og alle tilløpene til Anschluß- og Lebensraum-fakter (selv om begrepene Anschluß og Lebensraum for øvrig er mer enn dekkende paralleller til det Russland i dag foretar seg, avfeies de som forsøk på såkalt «hitling»). Faen, noe må da historien ha lært dere også!

Dere har verdens vakreste nasjonalsang, som jeg skulle ønske jeg kunne høre med lett sinn. Men jeg spiller Europas «nasjonalhymne» An die Freude, eller Ode til gleden, som vi kaller den her omkring, med det letteste hjerte dere kan tenke dere. The Star-Spangled Banner så. Ikke fordi noen av dem er så mye vakrere enn Hymne til den russiske føderasjon, men for det de representerer.

Ja vi elsker?

Bevares, jeg er glad i landet mitt, altså, men som komposisjon betraktet, er den kanskje ikke helt i samme liga.

Objektivt sett.