Bare en strøtanke, mens man arbeider, som jeg tenkte jeg kunne lufte for statsminister Erna Solberg (siden damen engang følger meg på Twitter), for øyeblikket på besøk for å smiske for kinesiske øvrighetspersoner:

Fins det en mulighet – om aldri så mikroskopisk – for at norsk næringsliv kan gjøre business med andre enn Kina?

Fjern eksportstøtten på norsk mat

Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp). Fotograf: Torbjørn Tandberg.
Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp). Fotograf: Torbjørn Tandberg.

Jeg er ingen varm tilhenger av den sittende regjeringen, men å motsette seg alt den farer med, bare for å ha gjort det, ville være lite annet enn barnslig. For på et og annet punkt, hender det altså at Regjeringen glimter til, som da landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) sist tirsdag kunne fortelle Dagsrevyen at hun vil arbeide for å fjerne den statlige subsidieringen av norsk mateksport (NRK.no, ordrett sitert):

– Det vi ønsker å gjøre er å fjerne bruken av eksportsubsidier. Det betyr at forbrukerne ikke lenger skal være med på å subsidiere osten som spises av innbyggerne i andre land, sier landbruksminister Sylvi Listhaug.

Det vil i praksis bety at Norge slutter å subsidiere billig Jarlsberg-ost til det amerikanske markedet og andre land, som Sverige.

Eksportstøtten koster Norge 130 millioner kroner i året i direkte støtte. Norges sponsing av eksporten, gjør at osten er vesentlig billigere i andre land enn i Norge.

Rett nok er min støtte til utspillet betinget – av at det er støtten av eksport til rike industriland som fjernes. Det vi eksporterer til økonomisk uutviklede land, hvor matvaremangel fremdeles er en avgjørende faktor, må gjerne subsidieres så sterkt, at vi selger varene for negativ verdi, stod det til meg, men å støtte eksporten til de velstående, synes intet mindre enn motbydelig.

Jarlsberg cheese
Jarlsberg cheese (Photo credit: Wikipedia)

I de verbale tumultene som fulgte Listhaug-utspillet forleden, har Jarlsberg-osten spilt en relativt sentral rolle, og hovedmarkedet, det er USA. Nå er det én ting ved det amerikanske markedet, og amerikanske forbruksmønstre, som helt synes tapt for dem som støtter eksportsubsidiene:

Jo dyrere en vare er desto større sjanser for at dens attraksjonsverdi tiltar. Amerikanerne er ikke så ulik de russiske nyrike, på den måten. Følgelig holder jeg det ikke for helt usannsynlig at Jarlsberg-osten ville få noe av en renessanse på det amerikanske markedet, om eksportstøtten fjernes, og prisene skyter i været.

Forbrukerpsykologi, vøtt.

I alle høver er det en tanke både landbruksministeren, landbruket og Tine kan ta med seg på veien. Det tjener i alle fall liten hensikt å utstyre fullkomment førlige virksomheter med krykker, av ren, skjær og gammel vane.

Så kunne man eventuelt kompensere, ved å gjøre Jarlsberg-hullene større, uten å gå på akkord med kiloprisen? Samma det vel. Gulost er gulost!

Nå er det selvfølgelig ikke det at jeg ikke unner velstående amerikanere billig mat, men når det oppnås, som følge av at vi her hjemme i tillegg før på bønder, som også er velstående, må det kanskje være lov å hevde begeret fylt, både hit- og hinsides Atlanteren. Men bevares, skulle subsidiene komme noen som virkelig behøver dem, til gode (jevnfør passus om matvaremangel for oven), er det flagget lukt til topps her i gård, altså.

Da jeg tegnet den kanskje ikke helt vellykkede osten oppi toppen her, lanserte bloggeren/tegnerens datter tanken om en mulig rebranding, som kanskje kan bidra til å gi eksporten et aldri så lite løft. Minn meg for øvrig på at jeg ikke kan fortsette å tegne illustrasjonene til hver bidige bloggpost jeg begår. Offf, jeg vet ikke … Kanskje jeg skrev bloggposten, fordi jeg alt hadde tegnet osten, uten forkleinelse for det skrevne, vel å merke.

Anyone for Jarlesberg?

(Det er datteren sin, det …)