Much ado about little joe*

«Mmm, det var god kaffe», sa fruen, og man fant liten grunn til å opponere. Tross alt var den egenhendig brygget, med stor flid og megen møye.

Og det er vel akkurat det. Først skal bønnene males, dernest brygges, to shots per latte ganger to, og melken steames. Men når været først inviterte til kaffe på terrassen, gjør man seg jo umaken. Ellers, må man med skam melde, sjeldnere og sjeldnere.

Kanskje nettopp derfor smakte den også så fortreffelig? I perioder satte man til livs så mange latter, nemlig, at de alene besørget kalsiumbehovet hos husstandens voksne innslag – så vel som, utvilsomt, adskillige kilo. Da er det kanskje ikke fritt for at man går lei, samt at det tross alt er 15 år siden koffeinismen helt av moten gikk (som om det noen sinne brød en).

Ett er i alle fall helt sikkert, aldri mer kapselmaskin! Man hadde i sin tid en, men du snakker om sløseri – både med penger og smaksløker (for ikke å glemme alle miljøhensyn). Ny- og egenmalt espresso, on the other hand …

You know, this is – excuse me – a damn fine cup of coffee!
You know, this is – excuse me – a damn fine cup of coffee! Bloggers egen illustrasjon.

Om man synes i overkant kaffefiksert? Nei, det kan jeg da aldri tenke meg!

Toppfoto: Husets smått antikke La Pavoni, med kopp.

*Synonym for kaffe, tillikemed «java», «brew», «mud», «perk», «hot stuff» – og jeg vet ikke hva.

Om kirkekaffen var slik …

… er det en viss mulighet for at jeg kunne blitt kirkegjenger.

En gammel La Pavoni på en slapp søndag, med plenty tid til å brygge. Nothing like it:

IMG_0377.JPG

Med et tykt lag skummende crema. Ender stort sett i latte, da. Dobbel espresso-shot, seff.

Veldig 1990-talls?

Hør, jeg gjør ingenting fordi det er comme-il-faut – heller ikke når det er passé.

Men én ting kan jeg i alle fall si: Aldri mer kapselmaskin.

IMG_1727.JPG

Dagen har, så langt, vært tilbrakt i husfaderlighetens tegn. Kobberpuss: Check. Et øye for detaljer har man imidlertid knappast, hva kaffemaskiner betreffer, i ethvert fall – som det fremgår av området rundt trykkmåleren for oven. Men fort gjort i en port, det får bli i sofakroken et ledig øyeblikk. Grønne fingre har man i alle fall – om ikke i begrepets tradisjonelle betydning. Det fine er at den likevel brygger de lifligste eliksirer, med eller uten irr. Men nu: Lysestaker. Avanti, avanti!

Black as midnight

Pete Martell skjenker i en kopp kaffe til Dale Cooper og sheriff Truman.

Pete Martell: Mr. Cooper, how do you take it?

Dale Cooper: Black as midnight on a moonless night.

Pete Martell: Pretty black.

Denne bloggeren er intet unntak. Her inntas kopp på kopp med kullsvart espresso.

◎ܫ◎

 

20140312-130518.jpg

Jeg arvet en napolitansk stove-top etter min far i fjor, tillikemed den gamle La Pavoni‘n jeg nevnte her i høst, som siden har blitt stående i et skap og støve. Men i dag tidlig fant jeg den frem, og malte noen mørkbrente bønner, til den fineste espresso, før jeg satte den på komfyren.

Ikke helt som den trykkokte kaffen, men neigu ikke gæren. Og så er den jo en artig og dekorativ dings, så det blir nok caffè napolitana i heimen en stund, til det regulære espressosuget melder seg på ny.

Litt fin, sant?

20131228-150618.jpg

Skisse, 28. desember 2013.

Caffè catastrofica

20131012-221518.jpg
I dag fant jeg ut at det var tid for å teste den gamle La Pavoni’n fra barndomshjemmet, for første gang på over 30 år. Et herlig lite maskineri, som selvfølgelig virker ekstra gammelt i messing- og kobberutførelse, som kontrast til den sedvanlige kromen.

Men du verden, som jeg styrte, før alt sammen satt. Et lite råd på veien, dog, til dem som kunne tenke seg å kopiere stuntet:

Ikke, ikke åpne kaffefilteret med hendelen oppe – og trykkmåleren pekende rett til værs! Slik jeg gjorde i dag.

Jeg skal ikke gå i detaljer om utfallet, utover å avsløre at kjøkkenbenk, gulv og bekledning bar et visst moccapreg.

La oss bare fjese det: Et gudbenådet baristatalent er jeg ikke.