Pressens latterliggjøring ikke alltid like subtil

Det er lov å tenke, også for journalister, av hvem en antagelig bør kunne forvente kjennskap til Vær varsom-plakatens pkt 3.9, lydende:

3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Ikke desto mindre presterer Aftenposten (tillikemed NRK, har jeg sett) å spre dette, gjennom alle tenkelige kanaler:

Vel fremstår Håvard hverken sjokkert eller sørgende, men her burde det blinke blå lys i redaksjonen, Aftenposten! Jeg er heller ikke i ett sekunds tvil om at mannen er ved sine fulle fem, men det ville kanskje være en overdrivelse å hevde at han fremstilles som om han var det.

Så kan man selvfølgelig hevde herværende blogger minst like hensynsløs, i og med videreformidlingen, men man skjuler seg bak kjensgjerningen at skaden alt er skjedd – og at overtrampet neppe kunne illustreres bedre.

Angivelig korrupt politimann snakker med Dagbladet om «Mine verste dager» (for abonnenter).

Hør, jeg sier ikke at Jensen er skyldig, men at det, frem til det foreligger en dom, alltid vil være en distinkt mulighet for at han er det – og at det ikke er pressens ansvar å farge domstolens beslutning med kosemose-fjas av dette slaget. Det viser en klar intensjon om å påvirke domsutfallet med irrelevanser.

Skamme seg, Dagbladet.

Illustrasjon: Eirik Jensen. Akvarell fremstilt ved hjelp av Waterlogue.

Man fikk nylig beskjed om at man ikke er videre flink til å lytte til argumenter for økonomisk fortjeneste på menneskelig ulykke (som privatdrevne asylmottak, alders- og sykehjem osv), og må bare medgi at vedkommende har helt rett.

Så pass selvinnsikt bør man ha.

Brexit* i det stille

Bæsjelår
Bachelor eller bæsjelår … Du skal være bra skrivekyndig for å kjenne staveforskjellen.

Som folk flest, gjorde denne bloggeren seg morsom på konsernsjef Sigve Brekkes bekostning, da skandalene rundt Telenor toppet seg, med konsernsjefens CV-juks i høst. Som det fremgår av tegningen til høyre.

Egentlig er det ikke så morsomt lenger (og da tenker jeg ikke på at denne bloggeren, med sambygdinger, nyss var uten mobilforbindelse en halvuke), spesielt når konsernsjefen, i det som normalt er en fremskutt posisjon, går under jorden, slik Sigve Brekke har gjort, siden det blåste som verst, etter å ha levert de ubehjelpeligste bortforklaringer som tenkes kan.

Ikke at det er så nøye med den selv-innvilgede bacheloren, for, som jeg skrev hin november:

[ … ] Faktum er vel snarere at konsernet kunne være tjent med å bli styrt av en leder uten bachelor, spesielt nå som «akademiker» og «lettvekter» på det nærmeste er synonymt. Desto mindre grunn, selvfølgelig, til å skryte på seg en.

Men du juger nå likevel ikke på deg en, som styregrossist og næringslivs-veteran Inge K. Hansen understreker på VG Nett i dag:

[ … ] Det som sto på CVen hadde sannsynligvis liten relevans for denne jobben. Men det at han har jukset med det, reiser naturligvis spørsmål ved hans integritet. Du jukser ikke med CVen din! Du vet hva en bachelor er, sorry, men det vet du. Hans håndtering av det var katastrofal. Den oste av dårlig samvittighet.

Og:

[ … ] Men også at han stikker dolken i ryggen på sin tidligere leder, Jon Fredrik Baksaas, ikke minst gjennom sin opptreden på Dagsrevyen, hvor han ble spurt om han har tillit til Baksaas. Da hadde han virkelig hatt muligheten til å fortelle om det samarbeidet de har hatt i mange år. Og så vegrer han seg, ved å trekke seg unna og mest mulig unngå å svare på spørsmålet.

Sier han, blant mye annet, og konkluderer med at Brekke må gå.

Det tror jeg Hansen kan ta med knusende ro, for er det mon ikke derfor det er så stille rundt mannen? Er det virkelig ingen som har tenkt den tanken? Vi må i alla fulla fall ha som utgangspunkt at tilliten til konsernets øverste leder er tynnslitt, ikke bare i Telenors umiddelbare omgivelser, men også internt. Kan man lyve om noe som er stillingen så uvesentlig, kan man også lyve om annet. Den tanken må ha streifet styret, resten av konsernets ledergruppe, og de ansatte for øvrig.

Slik er det ingen næringsvirksomheter som kan ha det. Derfor er også Sigve Brekke instruert om å holde lav profil.

Til etterfølgeren er på plass.

Skjønt jeg har tatt feil før.

Hva Telenor for øvrig betreffer, er jeg av følgende, urokkelige oppfatning:

Selg hele dritten.

tele-logo3

Toppfoto: Telenors konsernsjef Sigve Brekke, i et pressefoto fra Telenor-gruppen.

*Ikke å forveksle med britenes eventuelle EU-exit, förstås.

Ærresånøyea?

Det var direkte vondt å se Telenors konsernsjef Sigve Brekke stilles til veggs på NRKs Dagsnytt 18 i kveld, men av svarene han vartet opp med, eller mangelen derpå, kunne det tydelig utledes at han ikke bare mangler bachelorgraden han har påberopt seg, men også senest denne uken opprettholdt påstanden, når konfrontert med løgnen.

Har du bæsja på låret, og vet det, er det kanskje like greit å legge seg paddeflat, som det heter. Det hjelper i alle fall ingenting at forgjenger Baksaas nærmest hadde sprutdiaré, da han førte Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité bak lyset sist vinter. Det bidrar bare til å styrke tvilen om telegigantens troverdighet og moral, og til at det stilles spørsmål om hvorvidt problemet ligger i systemet, heller enn hos individene. Sannsynligvis begge, i en uskjønn forening.

Hvorom allting er: «Bachelor» eller «bæsjelår» … Er det egentlig så nøye? Kanskje ikke. Men så er det muligens det som er hovedproblemet med Telenor, at ingenting later til å være så nøye?

Faktum er vel snarere at konsernet kunne være tjent med å bli styrt av en leder uten bachelor, spesielt nå som «akademiker» og «lettvekter» på det nærmeste er synonymt. Desto mindre grunn, selvfølgelig, til å skryte på seg en.

En av nyhetsoppleserne i Dagsrevyen – jeg husker ikke i farten hvem – uttalte for øvrig «bachelor» «bæsjelår», og inspirerte, helt sikkert utilsiktet, tegningen oppi her.

P.S. Umiddelbart etter denne bloggpostens publisering, studerte man NRK Brennpunkts gjennomgang av svenske TeliaSoneras mildest talt forbryterske omgang med usbekiske banditter. Det fins ingen grunn til å anta at Gibraltar-registrerte Takilant håndterte dels Telenor-eide VimpelComs bestrebelser annerledes.

Nok PR-fristelser nå

En gammel
En gammel «morsomhet» fra denne bloggers hånd, i anledning tidligere First House-skandale.

Pressen har virkelig fått blod på mølla, i kjølvannet av den siste i serien av utallige First House-avsløringer, men det holder nå, for så unikt er dette altså ikke i konsulentnæringene. Kanskje heller regelen.

Ikke at det unnskylder noen av dem, altså, men at fristelser, av slaget vi nyss fikk rapportert, er noe som først og fremst kjennetegner hakkekyllingen Frist … Unnskyld, First House, den må dere altså lenger ut på landet med (og jeg er ganske langt uti der!).

Det er uansett ikke fritt for at fornemmelsen for noe ekstremt provinsielt, melder seg. Hallo pølser og softis?

Frist meg i alle høver ikke inn i ledelse. I førstehuset, i ethvert fall.

P.S. Man brukte en Bodoni i manipulasjonen av Frist House-logoen. Ikke helt korrekt, men jeg husker bare ikke navnet på den korrekte typen (enda jeg vet utmerket godt vet hvilken det er).

Tid for litt andre verdier?

Vår kulturelle, historiske og religiøse arv tilsier at samtidens dyrking av overdreven selvoppholdelse, burde være gjenstand for megen undring.

Realiteten er imidlertid at det er undringen selv som vekker undring, uten at jeg skal gå nærmere inn på hvordan det betegner oss, som folk – eller det man burde forvente kvalifiserer for benevnelsen («folk», altså).

Det er en erkjennelse som også får meg til å undres hva som til de grader får meg til å forsømme «overflods-bloggen» Pengespor, som igjen leder til erkjennelsen at overforbruk, lønnsbonanza, nummer to-biler, håndholdte flaggskip-modeller, hytter, minst én utenlandsferie per årstid, Louis Vuitton, hummer, kanari, champagne og all fucking inclusive er så normalt, at enhver forsiktig påpekning grenser til kjedsommelighet. Teksten fortsetter under bildet.

200 kroner. Bloggers egen illustrasjon.
200 kroner. Bloggers egen illustrasjon.

Rett på dunken

Det er klart enkelte av oss har sittet måpende på sidelinjen en god stund, allerede. Hva som imidlertid skjer, når 60.000–70.000 ytterligere parkeres på sidelinjen, som følge av de pågående nedbemanningene, derom skal jeg ærlig talt ingenting ha sagt, men det fins en trøst for dem som ikke har fått del i de siste tiårenes halloi:

De vil, i motsetning til de høytflyvende, knappest merke fallet.

Og hvem vet, kanskje kommer lønnen i himmelen? Salig er i alla fulla fall «dere fattige, Guds rike er deres».

Av hvilket det utvilsomt kan utledes at denne bloggeren åpenbart befinner seg nok et hakk nærmere frelsen, som resultat av års eksponering for nitid ateistmisjon (også den et symptom på det evinnelige självförtroendet, förstås).

Nei, pokker om jeg vet. Det som derimot er sikkert, er at behovet for åndelighet er relativt skrikende, og jeg sikter i bunn og grunn ikke til den religiøse. Den smule åndelighet, om vi forstår den som kunnskap, vi har holdt oss med, har nemlig vært av det matnyttige, det egennyttige slaget, som blant annet gir seg utslag i at verdens i materiell forstand rikeste land, overhodet får seg til å diskutere om vi har råd til å ta imot 8000 flyktninger.

Men der andre handler, nøyer vi oss altså med diskusjonen.

Kjenner du harmen dirre i kroppen, du også? Jeg håper det. Teksten fortsetter under bildet.

Oslo børs, malt av bloggeren.
NOEN DIRRER AV HARME, BØRSENE AV FRYKT: Oslo børs, av blogger egenhendig bemalt.

Trold, vær dig selv – nok

Nu som arbeidsledigheten smått begynner å synes galopperende, ser vi likevel tegn til at det er von i hangande snøre, hva sosial bekymring altså betreffer. Vi ser nyledige, og deres truede kolleger i oljebransjen, fremme krav om at det treffes strakstiltak. I tilstøtende næringer, som verftsindustrien, like så.

Men der, som i landbruket, er det nå likevel sin egen syke mor man ber for, og fuck the rest.

Det. Er. Ikke. Bra, og kan tyde på at solidariteten ikke stikker dypere enn tykkelsen på egen lommebok, noe som, i selvransakelsens tegn, også minner denne bloggeren om at det er lett å være samfunnsrefser, når du bor i omgivelser som kun behøver dine ferdigheter som vennetjeneste. Ville tonen vært like refsende, om det ikke var slik? Tja, som det mennesket man granngivelig er, ligger også denne bloggeren under for høyst menneskelige kvaliteter, svakheter innbefattet. Da nøler man også med å besvare spørsmålet.

Vi er oss selv i alle høver nærmest, og behøver antagelig kilevinken.

Vekkelsestid, ohoi

Det står uansett fast at behovet for en åndelig, humanistisk, religiøs, etisk, filosofisk eller kulturell vekkelse, er forholdsvis long overdue, som det heter. Dansen vi begår, rundt Håkon Gullvågs gullkalv, oppi lia her, er like skremmende som da Moses lot seg forfjamse, ved retur fra lange tiders vandring i fjellheimen. Om lag 3200 år senere, er noen av oss fortsatt like bestyrtet, dog.

Og kanskje, bare kanskje, er de økonomiske prøvelsene vi bare så vidt har fått en smak av, just den vekkeren vi behøver?

Skal jeg derimot være dønn ærlig, har jeg imidlertid mine tvil. At en stemme til Miljøpartiet De Grønne eller, for den saks skyld, til KrF, skulle gjøre noen forskjell, tillater jeg meg imidlertid å betvile.

Jeg kan i alle fall si så pass: Nå er det faen meg like før jeg springer i kirken, og hvem vet, kanskje hengir meg til lett og ledig gladblogging.

Toppbilde: Gullkalven, triptykon, 300 x 190 cm, Håkon Gullvåg, 2005

Ine Eriksen Søreide i Titten Teis kropp

Bloggers egen billedmanipulasjon.

Fifa-skandalen og publikums stilltiende aksept

Fifa world cup org
Fifa world cup org (Photo credit: Wikipedia)

Ville du si at de arresterte Fifa-pampene kun er toppen av et formidabelt isfjell, og utelukkende representanter for en kultur som gjennomsyrer hele idretten?

Hvis nei, er du formodentlig grenseløst naiv – eller blant dem som, med viten og vilje, lukker øynene for svineriet, så lenge det er underholdning å få.

Var det ryggrad i noen av oss, hadde vi latt sporten – og andre idretter som holder seg med snusk og snask – seile sin egen sjø, helt uten vår stilltiende støtte.

Skjønt ryggrader, i ryggesløse samfunn, muligens er mye forlangt.

Bill.mrk. Holier than thou.

P.S. Egen likegyldighet til idretten, bunner helt og holdent i dens ubeskrivelige tåpelighet, dog. Rett skal være rett.

Hvor dypt må vi knele?

Thorbjørn Jagland

Spørsmålet er betimelig, etter dagens vraking av Thobjørn Jagland, som leder av Nobelkomiteen. Kanskje som plaster på såret, for at det ikke blir flytog med Mao-portretter likevel? Jeg vet ikke, men vet så pass:

De har balletak på oss nå, kinesera, og har sett til hvilke dybder vi er villig til å synke, for å tekkes dem. Det kommer de nok til å utnytte, for alt hva det er verdt.

Det gikk som det antagelig måtte med Nobelkomiteen, som nå får Kaci Kullman Five (H) til rors, men så?

Hva blir det neste knefallet? How low can you go, Erna?

Pretty damn low, etter dagens lille øvelse å dømme.

Uten å ytre én nedsettende stavelse om Five, som utvilsomt er dyktig nok, må det være lov å hevde det hele flaut. Bent frem grenseløst pinlig, på toppen av den internasjonalt bevitnede Lama-botsgangen hin vår.

But we ain’t seen nothin’ yet, er jeg redd.