Den evinnelige etnisiteten – nochmal

Bare uker etter at man sist beblogget spørsmålet om den norske etnisiteten, er det bare å fastslå at temaet ikke har til hensikt å dø med det aller første.

Ved forrige anledning begikk man etter fattig evne et forsøk på å klargjøre egne definisjoner, så dem skal jeg la ligge (les heller bloggposten). Det som derimot slår en, er at behovet for avklaringen, både blant dem som forfekter vide og smale definisjoner, virker ytterst tvilsomt, for å si det pent.

La meg utdype:

De som mener etnisiteten (og for dem dermed rasetilhørigheten) fordrer utallige generasjoner i landet, lider under forestillinger om akkurat denne etniske gruppens opphøyethet – ikke ulikt forna da’rs nazister, eller vår tids identitære, i og for seg.

De som derimot mener enhver som tilegner seg norske verdier og identitet, uavhengig av slektens fartstid i landet, bør kunne påberope seg norsk etnisitet – som om den skulle være av høyere verdi enn deres opprinnelige, forestiller seg åpenbart det norske spesielt attråverdig, de også, selv om rasjonalet ikke er forbundet med hudfarge.

Virkelig?

Begge grupper har altså det til felles at de anser den norske etnisiteten noe å strebe etter – en oppnåelse, som om den på noe vis skulle være andre etnisiteter overlegen. En hedersbetegnelse vi innrømmer dem vi finner verdig.

Mener man det, er det klart diskusjonen er av betydning.

Mener man imidlertid, som denne bloggeren, ikke det, er dette en usigelig uinteressant debatt.

Som sjettegenerasjons svensk innvandrer, ville det være synd å hevde meg stolt av den arven. Samtidig gjør det meg heller ikke stolt av den smule norskhet slekta måtte ha tilegnet seg gjennom generasjonene.

Jeg håper det samme går for våre betydelig nyere landsmenn – og at de først og fremst knytter sin identitet til sine personlige egenskaper og verdier. Just det akter man i alle fall å fortsette med, for egen del.

Etnisiteten derimot, i mitt tilfelle svensk eller norsk, bryr meg ærlig talt midt bak.

Trenger vi etnisk opprydding?

Jeg må medgi at jeg ikke har fulgt så godt med på Asle Tojes etniske dissens, og hva Anne Holt eller Hege Ulstein mener eller ikke mener om hva som kvalifiserer for hedersbetegnelsen (?) etnisk norsk – eller hvorvidt det overhodet er behov for å gjøre slike distinksjoner.

Likevel har jeg jo sett tvitrere spørre hva som menes med begrepet, for, om mulig, å fremtvinge en innrømmelse av at det dreier seg om hvite nordmenn, til hvilket undertegnede ikke har andre merknader enn:

Men så hørte jeg Christian Tybring-Gjedde prøve å forklare begrepet på Dagsnytt 18. En sammensausing av 17. mai, religion, landslaget og hva det nå var, alt sammen.

Dersom støtte til landslaget – det fremgikk ikke hvilken idrett det var tale om – er et kriterium, kan jeg kort og relativt kontant fastslå at jeg ikke er etnisk norsk. Det er en konklusjon mange nok vil støtte, med bakgrunn i mine svenske tipp-tippoldeforeldre, og skal jeg nå først være ærlig, føler jeg meg likevel mer europeisk enn norsk. Som bringer meg tilbake til Gjedda:

For vi reiser jo, ifølge ham, hverken til EU eller til FN. Vi reiser til Frankrike, Tyskland eller Italia, med klare forventninger om hva vi får.

Så det er hensynet til turistene som nødvendiggjør avklaringen …

Vet De, det går ikke langt mellom hver gang jeg snubler over tøvete debatter. Dette er intet unntak. Det er én ting som nødvendiggjør etnisk renskning opprydding, og det er behovet for å tydeliggjøre skillene. Et tegn i tiden, i og for seg, men et jeg tror vi er tjent med å motarbeide med alle lovlige midler.

Vi vet hvem som forfekter de identitære ideene. Det burde heller ikke forbause noen at det er de samme som etterlyser denne avklaringen.

Den syns jeg hverken de fortjener eller bør få tvinge gjennom.