Nyt Europa

I en bloggpost på forsommeren, var jeg innom Landbrukssamvirkets beundringsverdig «kollegiale» og hvileløse forsøk på å sverte sine europeiske yrkesbrødre.

Da jeg i dag snublet over et av dem (forsøkene er, som nevnt, hvileløse), kom jeg til å huske at jeg i sommer lovet å komme tilbake med eksemplifisering, siden jeg der og da ikke fant kilden. Følgelig og derfor:

Lekkert, ikke sant, med spill på nasjonale strenger og allting? Fra 15. oktober i fjor, som vi ser, men fortsatt brukt som samvirkets «lokkemat», som også er årsaken til at den fortsatt popper opp i feeden min, og forblir årsak til at jeg oppfordrer alle til å handle europeisk.

Nyt Norge? Tvi vøre … Nyt Europa!

Så kan vi overlate det skitne spillet til Landbrukssamvirket.

Toppbilde: EU-flagg, malt av blogger.

If Turkey was a demokracy

If, and only if, Turkey happened to be a democratic country, these highlighted areas would qualify for an EU membership:

The European part of Turkey. Tyrkia
The European part of Turkey.

With everything being as it is, however, the rest of Turkey wouldn’t stand a chance, even if situated on the European side of the Bosphorus.

Truth be told it is, perhaps, time NATO expelled the country, too, and I kid you not. Well aware of the Bosphorus’ strategic importance (probably the only reason Turkey was allowed in the first place), I think we can safely say we can do without it.

100th Somme anniversary: What have we learnt?

Today, 1 July 2016, marks the 100th anniversary of the Somme Offensive, or the Battle of the Somme, claiming the lives of about a million British, French and German soldiers during the course of a few months (1 July – 18 November 1916).

Looking at the Europe of today, after more than half a decade’s peaceful coexistence under the European Union’s protecting wings, you cannot help but wonder what lessons we learnt from two consecutive world wars, and the peace, prosperity and democratisation emerging as a direct result of the EU.

Looking at Britain; Probably nothing.
Looking at Norway; Absolutely nothing.
Looking at Austria, about to elect a far-right government, following the annulment of its recent election; Definitely nothing.

Looking at the advances of Geert Wilders, Marine Le Pen, Nigel Farage, Frauke Petry and Jörg Meuthen; Not a damn thing.

Most people I know seem to be under the impression that the last 70 years of Western European (and later, former Eastern European, as they have joined) peace is nothing to do with the EU. Then again we suffer an inexplicable hostility towards anything containing that word, «union», probably due to our previous unions with Denmark and Sweden, respectively. Or, perhaps, inspired by Norwegian poet Bjørnstjerne Bjørnson’s:

But peace is not so precious
As that his will man shows

– Extract from his poem, Choice (NO: Jeg velger meg april)

Clearly, little do they know:

So dear Europe, get your act together, please. Together, please!

Top photo: A young German soldier engaged in the Battle of the Somme, 1916. Source: Wikipedia.

Good grief

I am at a loss for words.

The beginning of the end of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland – and Europe as we know it. United we stand. Divided?

You know the drill. It’s not as if Europe hasn’t been there before.

Every man to himself and all that jazz.

Hello, nationalism!

Illustration: A Brexit Breaks it. Blogger’s own illustration.

Britain will survive – at a cost

I’ve said it before and I’m more than happy to reiterate:

I fear not for Britain’s future, should the upcoming referendum yield a resounding nay to a continued EU membership. They will manage, as they always have, resourceful as they are, in every conceivable way.

But I do fear for Europe, of which the UK will remain a considerable party, even as an EU outsider, reverting to the disintegration so describing of Europe up until the end of the second world war – or rather; the 1952 formation of the Coal and Steel Community (i.e. today’s EU).

Of course leaving the European Union won’t protect the UK from the unrest that follows and much hardship is to be expected, certainly for the EU, but even more so for those very few outside it (ask any Norwegian).

I think it would be safe to say that the influx in immigration plays a vital part in the British electorate’s desire to leave, which is the strangest thing, of course, as their EU membership is nothing to do with the immigration issue (again, ask any Norwegian).

EU flag. Blogger's own painting.
EU flag. Blogger’s own painting.

The huge increase in immigration, seen all over Europe, among EU members and non-members (such as Norway) alike, relates to poverty and unrest in other parts of the world, not in the European Union, coupled with better work conditions, included pay, than that of the former Eastern Europe.

There’s no way that an EU withdrawal is going to absolve the United Kingdom of its obligations under international law, leaving the country firmly positioned at square one.

Asking what they will have won springs to mind. The answer, of course, is nothing. What they, and Europe as a whole, will lose, on the other hand, is an altogether different question, with so many answers that I would hesitate to even begin to list them.

Dear Britons, whom we love for all your admirable traits, I know you won’t hear me, but if you did, I hope you would take the time to consider the impact your decision will have, not only on you, but on us all.

Keep calm and stay in the EU. Blogger's own illustration.
Keep calm and stay in the EU. Blogger’s own illustration.

Whatever that decision may be, you will survive, albeit at a cost. One that I fear you’re really not prepared to pay.

I am ashamed, beyond your wildest imagination, to be citizen of a country whose only interest is its own (and whose contributions to NATO is motivated by its potential need for NATO’s aid, and for no other reason), but please do not go down that self-centred path, especially when it will only give you grief, and may well cost you Scotland (and, I suspect; Ulster), calling for independence once more, should you choose to ignore it.

You may well find that a Brexit won’t only break Europe, but Britain, too, as we’ve come to love and respect it.

At the risk of coming across as a tad too schmaltzy; whatever you do, please …

It’ll break more hearts than you can imagine.

At any rate your No will stand as a confirmation that in this time and age it is every man for him self – and that every man indeed is an island.

Some of us would hate that to be the case.

Top illustration: A Brexit Breaks it. Blogger’s own drawing.

P.S. The number of self-made EU illustrations (I have many more!) should serve as an indication of my dedication to the European Union, that I’m left to love – from afar.)

P cast, juni 2016

Ambisjonene om månedlige podcasts er med dette skrinlagt, tillikemed den opprinnelige betegnelsen, «Jarle Podersons Pettcast», som heretter benevnes P cast. Ja, De vet …

Nyt utlandet

De seneste dagene har jeg flere ganger blitt eksponert for lenker som forteller om europeiske bønder og matprodusenters nær kriminelle virksomhet, til forskjell fra de uskyldsrene norske. Jeg husker ikke avsender, men vi har altså en kampanje gående, som rakker ned på norske bønders kolleger utenfor riksgrensene (jeg skal passe på å legge inn et eksempel, neste gang de popper opp i Facebook-feeden min).

Så, i dag, så jeg denne lastebilen:

Kronros på jobb.
«Kronros på jobb», som formildende pryd på et eksosspyende monster (klikk for større gjengivelse).

Det er ingen tvil om at det er slik både Tine og det øvrige Landbrukssamvirket ønsker å fremstille norsk melkeproduksjon, ikke med bilder av norske kuer på bås, i norske fjøs, drøvtyggende kraftfor fra trau. Nei, Kronros skal gresse i den rene luften, høyt over de rene, norske fjelltoppene. Et bedrag hinsides all tenkelig fatteevne, selvfølgelig, men ikke desto mindre bildet de maler.

Uredeligheten lukter lang lei, som den gjorde da Matmerk kjørte sine Godt norsk-kampanjer på 1990-tallet, også som del av EU-kampen, og nå er de pinadø i gang igjen.

Man kunne selvfølgelig forstå tiltaket, om det var et tilsvar på ufin kritikk fra europeisk hold, men slik er det visst ikke.

Brussel er i gang med kampanjen «Enjoy, it’s from Europe» eller Nyt Europa om du vil. 16,8 milliarder ligger i propagandapotten. Det gir ekstra lyst til å yppe seg som norsk matpatriot.

– Nina Sundby, adm. dir. i Matmerk, i Landbruksbloggen (Nationen/Norsk Landbrukssamvirke), 5. mai 2016

Europeiske bønder har altså ikke flydd i strupen på sine norske kolleger, men de har, ulikt norske bønder (?), våget impertinensen å skryte av seg og sitt. Hørt slikt!?

Kanskje verdens fineste melk
– på vei til deg

Hva?

For norsk landbruks argument er ikke utelukkende at norske landbruksprodukter er så gode (selv om vi kjenner sannheten), men også at EU-bøndenes er tilsvarende forferdelige. Jeg skjemmes og vemmes, og som mer europisk- enn norsksinnet, er det ikke fritt for at jeg kjenner jeg tar personlig anstøt – på mitt eget Europas vegne.

Rett nok hender det at jeg kjøper matvarer med dette merket:

Nyt Norge

For vi skulle vel ikke ha en krig, skulle vi? Men fins det alternativer, lover jeg, dyrt og hellig, å velge dem, så langt det er mulig. Bare så synd at vi ikke får europeisk melk i butikkene.

«[…] For da vet vi at maten er sunn og frisk», min fot … Det er i slike øyeblikk man skulle ønske man hadde notert alle gangene man har kjøpt shitty norske landbruksprodukter. Det har man altså ikke husket, men det nærmer seg dessverre snart regelen, heller enn unntaket.

Alt sammen koker ned til at en næring ønsker å ivareta sine egne interesser (og f*ck the rest), som selvfølgelig er en ærlig, om ikke videre aktverdig, sak. Det er først når midlene blir uærlige, noe landbrukets til enhver tid er, jeg finner grunn til anskrik.

Gratulerer, Ukraina!

Jeg gir blaffen i om vinnersangen – og konkurrentene – suger, jeg er bare glad Josef Stalin og Vladimir Putin fikk seg en nesestyver:

When strangers are coming…
They come to your house,
They kill you all
and say,
We’re not guilty
not guilty.

Where is your mind?
Humanity cries.
You think you are gods.
But everyone dies.
Don’t swallow my soul.
Our souls

Yaşlığıma toyalmadım
Men bu yerde yaşalmadım
Yaşlığıma toyalmadım
Men bu yerde yaşalmadım

We could build a future
Where people are free
to live and love.
The happiest time.

Where is your heart?
Humanity rise.
You think you are gods
But everyone dies.
Don’t swallow my soul.
Our souls.

Yaşlığıma toyalmadım
Men bu yerde yaşalmadım
Yaşlığıma toyalmadım
Men bu yerde yaşalmadım

Ekstra morsomt var det, selvfølgelig, at det stod mellom Russland og Ukraina, om jeg har forstått rett (jeg fulgte ikke dramaet selv, skjønt jeg fikk med meg oppløpet).

Ukrainas riksvåpen
Ukrainas riksvåpen. Bloggers illustrasjon.

Foto: Vinneren av den europeiske melodifestivalen 2016, ukrainske Susana Jamaladinova, eller bare Jamala. Fotograf: Anna Velikova/EBU

EU-medlemskap reaktualisert?

Det er skumle tider for Europa, som har knaket i sammenføyningene de siste årene. Senest da Hellas seriøst vurderte sin exit fra eurosamarbeidet, og nå, i forbindelse med britenes mulige Brexit, toppet av motsetningene som følger i kjølvannet av flyktningstrømmen. Som da Hellas forleden hjemkalte sin Wien-ambassadør, som en direkte følge av sterk uenighet om «migrantkrisen» – og EU ga seg selv ti dager på å løse krisen, som, i motsatt fall, kan ende i full kollaps.

Krisen begynner imidlertid å bli påtagelig, også her hjemme, mye med utgangspunkt i den samme flyktningkrisen, supplert av en galopperende arbeidsledighet – og dalende etterspørsel etter landets fremste eksportartikkel.

Som igjen reiser spørsmålet om en reaktualisering av norsk EU-medlemskap, som til enhver tid er diktert av hensynet til få andre enn oss selv. Folkeavstemningen i 1994 kunne aldri ha funnet sted, var det ikke for bankkrisen, den svarte mandagen, og det påfølgende sammenbruddet i jappeøkonomien, få år i forveien. Vi hadde fått en smak av hvilke konsekvenser det usolidariske utenforskapet kunne ha, og likte det ikke.

Migrasjon i Europa. Fotograf: Maout Christophe/EU
Migrasjon i Europa. Fotograf: Maout Christophe/EU

Innen folkeavstemningen fant sted, 28. november 1994, hadde imidlertid utviklingen rukket å snu, til de grader at Norge på få år hadde rukket å plassere seg i det øverste økonomiske sjiktet – en posisjon vi ikke ønsket å dele med våre medeuropeere. Resultatet av folkeavstemningen ga seg selv.

Bærer det imidlertid utforbakke med oss igjen, slik alle tegn bærer bud om, er det all grunn til å anta at stemningen snur. For «Troll, vær deg selv – nok» (som jeg har gjentatt, inntil det kjedsommelige).

Et norsk EU-medlemskap er engang uinteressant, inntil vi selv har noe å hente på det. Helt i tråd med mentaliteten Dovregubben beskrev.

Selvråderetten? Kun interessant så lenge vi har noe å råde over.

Vi som anser norske ytelser til fellesskapet mer interessant, plages ikke nevneverdig av årsakene til reaktualiseringen, om bismaken er aldri så påtagelig.

Skjønt unionen utvilsomt står i fare for å sprekke. Skjer det, er vi, Gud hjelpe oss alle, tilbake til et Europa uten intensjonene bak Kull- og stålunionen. Og Norge fortsatt alene. Slik vi gjerne vil ha det – når tidene er gode.

Når man angripes for å føle seg angrepet

Denne bloggeren er blant dem som hvileløst har prøvd å vende vår oppmerksomhet bort fra frykten vi selv føler for terror, til fordel for dem som virkelig lider under den, bare i denne bloggen. Jeg har skrevet i utallige andre, både før og parallelt, men se på dette knippet bepostelser, som et forsvinnende lite eksempel, om Midtøsten alene:

Lenke til poster om Midtøsten

I flere år var dette coverbildet mitt på Facebook:

Syrisk flagg

Shipt to GazaOg lenge var dette symbolet (bildet t.h.), for Ship to Gaza, profilbildet mitt. En organisasjon mange av mine kritikere ikke engang har kjennskap til. Jeg vet ikke om jeg helt gidder å ramse opp, langt mindre søke opp alt jeg har skrevet og sagt om all urett som begås mot verdens muslimer, og alle som flykter fra grusomheter av forskjellig slag, men tror kanskje det kan være på sin plass å sitere noe jeg skrev sommeren 2014:

Det er jo ingen tvil om at det er en skrekkelig trist dag, tenkte han, og gjenoppfrisket minnet om den totale lammelsen han selv følte, den julidagen for tre år siden. Men årene hadde jo gått, en viss distanse var opparbeidet – manifestert ved det blotte faktum at han skrev om egne tanker i tredjeperson.

«Er det bare et utslag av den allnorske prektigheten, alt sammen», spurte han seg selv – og nå sa han det høyt. Så høyt at han kjente at han kunne ha bitt tungen av seg, straks spørsmålet var stilt.

For man tenker jo ikke slikt.

Hvordan skulle det gå med den nasjonale konsensusen, om folk ga seg til å ytre renspikket kjetteri?

Men han var ikke villig til å la det hindre ham i å sende de etterlatte medfølende tanker, på 22. juli selveste. Han var bare ikke blant dem, og ville ikke late som det heller.

Jeg vet ikke. Kanskje er det bare det at det drepes så mange flere nedi Midtøsten, med den forskjellen at det er business as usual.

Det gjør noe med perspektivene.

Og inkluderte, for sikkerhets skyld, denne:


Når en opplever at ens sympati for, og mangeårige engasjement for dem som rammes av terrorisme i andre deler av verden (enn vårt lille hjørne av den), over natten nullifiseres, fordi man, i et svakt øyeblikk viser solidaritet med landet som inspirerte oss andre til demokrati, humanisme, likhet, frihet og brorskap, med det som for øyeblikket er ens profilbilde:

Jacques Tati, i sin fineste, franske skrud – i det som for øyeblikket er denne bloggerens profilbilde i sosiale medier.
Jacques Tati, i sin fineste, franske skrud – i det som for øyeblikket er denne bloggerens profilbilde i sosiale medier.

Og til alt overmål får beskjed om at du nærmest underbygger den vestlige «etnosentrismen», og kanskje er en smule ømskinnet, janei da … Da er det vel kanskje ikke så underlig om man faktisk blir en smule ømskinnet.

Det er mulig europaflagget oppi her fordrer en forklaring:

Jeg har nemlig en tilståelse å komme med. Like siden folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972 (jada, jeg var bare ti), har det europeiske prosjektet vært noe av en lidenskap. Jeg var tungt, svært tungt involvert i kampanjen forut for og under folkeavstemningen 1994. Jeg etablerte lokallag av Europabevegelsen, hvor jeg senere også ledet fylkeslaget i Oslo. Jeg hadde våkenetter på trykkerier, der jeg nærmest kom i håndgemeng med Nei til EU, om å slippe først gjennom pressa, arrangerte folkemøter, stod på stands, og skrev debattinnlegg, så blekket sprutet.

Make no mistake about it: Det fins ingenting jeg brenner mer for. Ved ett stortingsvalg stemte jeg sågar mot min politiske overbevisning, bare for å sikre norsk EU-medlemskap.

Engasjementet har ikke bleknet, som det fremgår av disse skriveriene, bare i denne bloggen – uten at det har gått på bekostning av engasjementet for dem som lider, under Vestens åk, under Israels svøpe, under terroristers angrep eller Boko Harams bortføringer.

Når ett sølle profilbilde, just idet jeg føler mitt høyt – HØYT – elskede Europa angrepet, møtes med angrep på akkurat den sorgen, fordi jeg ikke samtidig peker på alt jeg ellers påpeker …

Vet du, da får du heller tilgi at jeg blir litt umedgjørlig.

Visst faen bryr jeg meg om Beirut, Irak, Syria, Gaza, Libya, Afghanistan og Jemen! Følg for svingende litt med! Men når enkelte, av forskjellige grunner, er blitt så «sentriske», at de ikke engang enser grusomhetene som rammer egne nærområder (om det nå er fordi de, av forskjellige årsaker, har interesser annensteds, rett og slett syns det er på tide at «Vesten får smake sin egen medisin» – eller ferdes i miljøer som straffer kritikk av «muslimsk» terrorisme), kan det være grunn til å minne om at svært mange engang har et forhold til Frankrike (og Paris), som vi simpelthen mangler til de nyss nevnte stedene. Det er for pokker klart man blir opprørt.

Min kone, som selv studerte ved en fransk skole, brukte det alene som argument, i tillegg til sin takknemlighet for den franske revolusjonen, og alt den ga oss. I tillegg til kunsten, vinen, maten, musikken, motene, byggverkene, filosofene, skuespillerne, historien … Alt sammen, for helvete.

Det får deg ikke til å trekke på skuldrene over angrepet i Beirut, men nå syns jeg snart dere skal ta dere en bitteliten bolle.

Jada, kanskje er jeg «ømskinnet». Det skulle vel også bare mangle, for i virkeligheten er det langt verre: Jeg er rystet, langt ned i grunnvollene, over angrepet på det jeg anser essensen av meg selv, og alt annet som er europeisk. Det er så dypt rotfestet, at jeg anser ethvert angrep på Europa, et angrep på min egen person. Til alt overmål er jeg dessuten ihuga føderalist, som ivrer for nasjonalstatenes endelikt:

Nok et gammelt profilbilde.
Nok et gammelt profilbilde, som en forklaring – ikke for å flashe selfies!

Capisce?

Jeg fristes til å sitere VGs Shazia Sarwar, som i går skrev følgende, blant mye annet fint:

Kritiser gjerne den politiske ledelsens ulike reaksjonsmønstre, diskuter gjerne flagg-funksjonen Facebook gjør tilgjengelig for Paris, men ikke for Beirut. Men en slik retorikk på individnivå er farlig. Den stempler medmennesker som iskalde kynikere.

Det er samme type dehumanisering, som vi mener utøves mot muslimer. Å dehumanisere vanlige folk er å frata dem deres menneskelige egenskaper. Den underliggende diskursen er at muslimske liv i Midtøsten er mindre verdt enn livene til vestlige.

Å politisere sorg, VG Nett 15.11.2015

Som mangeårig forkjemper for økt innvandring, som nesten ukritisk tilhenger av å slippe alle flyktninger for vår dør inn i varmen, begynner jeg nå å frykte at «takken» for engasjementet kan bringe meg i tvil om at jeg kan ha tatt feil, noe jeg håper aldri vil skje. Men det er klart jeg begynner å kjenne på den murrende uviljen.

Uavhengig av alt det, dog:

Vive la France!