Gratulerer med likestillingsdagen

Vi merker ikke så mye til Kvinnedagen her ute på landet. Ikke overhodet, når sant først skal sies. Følgelig er man henvist til å begå en liten bloggmarkering, bare så folk skal forstå at den ingenlunde går en aldeles hus forbi. Jeg tar meg et tog i stuen senere, når fruen er ute.

Observante lesere vil imidlertid ha registrert at man benevner den «likestillingsdagen», simpelthen fordi likestilling formodentlig er målet, fremfor at det ene eller det andre kjønnet forfordeles* på noe vis. «Likestillingsdagen» it is, then.

Og så ga det jo et vidunderlig påskudd til å drodle et ekstremt enkelt 3D-symbol, som det kan bli bruk for, rett som det er, skjønt mannesymbolet utvilsomt burde få bli med, av nyss nevnte årsak. Man hadde bare ikke ork. Jeg vet … Mannfolk, hva?

For øvrig finner man den internasjonale mannedagen, 19. november, visst, en stor, stor vits, av samme grunn som kvinnedagen fort kan bli en. Til gjengjeld er man av oppfatningen at mors-, så vel som farsdager er modne for skroting. En foreldredag, til nød, men hvet De va …

Hvorom allting er, vil jeg gjerne få lov til å gratulere med dagen. Og, som alltid, ikke en likestillingsdag uten den verdenskjente tysnesgruppa Guttemusikken:

*Vi vet hva «forfordele» betyr, sant? Vi sakser fra Norsk ordbok, via Tanums Ordnett:

forfordele V
1 ved fordeling gi en mindre enn han har krav på
kjenne seg forfordelt; ‘skjevfordele’
det er skjedd en forfordeling
2 (uheldig) gi en mer enn han har krav på
ETYMOLOGI etter eldre tysk vervorteilen , avledet av Vorteil fordel, med prefikset ▶ for- II 3 fordele

Her kokkeleres. Det skulle da også ha tatt seg ut, på Kvinnedagen selveste, om ikke far skulle lage middag. Som vanlig, i og for seg, men ikke desto mindre.

Guttemusikken: Vi är många

Happy 8. mars, allihopa!

20140307-185052.jpg

Gratulerer med dagen, alle kvinner! Her ser du hvordan vi, snarere de som bedriver slikt, feirer den her omkring, med «velkomstdrikke, smårettbuffe + kaffi», en liten apell (sic), hyggemusikk, og lokal slagside så det forslår. Man er adskillige hakk over gjennomsnittlig opptatt av det lokale i egnen, til de grader at de to kvinneskjebnene i dagens mannsholdte foredrag, Karen Mowatt (som det nok skulle ha stått) og Cilla Gad, trolig har større lokalhistorisk enn egentlig feministisk interesse.

Alt til den nette sum av kr 265,-.

Hjertelig til lykke også, til to av mine venner, som fyller år i dag. You know who you are.

DSC_3846 by Mik Hasson
DSC_3846, a photo by Mik Hasson on Flickr.

Paroleforslag til 8. mars

Ibux 400 mg

I anledning av at kvinnedagen er relativt nært forestående, må jeg nesten bryte sammen og tilstå: Tross en relativt langvarig feide med den moderne feminismens fanebærere for noen år tilbake, er det nemlig begynt å demre for meg at feminismen har én mark som ennå står upløyd, og som effektivt eliminerer menns kreative påskudd for å unnslippe huslige sysler.

La meg forklare:

Jeg er en relativt høy mann. Ingenting utover det ordinære, altså, men med mine 190 centimeter likevel for høy for det angjeldende problem. Det har seg nemlig slik at matlagingen og oppvasken tilligger mitt gebet, med den uunngåelige konsekvens at sterke ryggsmerter tidvis hører til dagsordenen – som de uvegerlig må, når tidsrom av variabel varighet tilbringes over kjøkkenbenken, bøyd i en 120° vinkel, om vi gir og tar én grad eller to.

Det er derfor med en viss undring man noterer at kjøkkenbenken, en av det gamle kjønnsrollemønsterets siste bastioner, har fått stå, urørt og for lav, i en feminismedebatt som for øvrig later til å ha dabbet kraftig av de seneste årene. Men om det fins noen igjen blant feministene (det kan ha vært en motegreie, for alt jeg vet), skal de få dette tipset gratis – som en effektiv hindring av høye menns evige ryggpåskudd:

Få høye kjøkkenbenker på parolene 8. mars 2012.

Hansken er kastet.

I mellomtiden priser man seg lykkelig over dobbeltdoserte smerteknekkere, av ovenfor avbildet slag. Og misforstå meg endelig rett: kvinnene har sitt å stri med, de også (den månedlige, ikke minst – ikke å forglemme disse evinnelige fødslene). Forslaget er derfor ikke å oppfatte som selvmedlidende jammer, men som entusiastisk og oppriktig forslag til et tiltak som i sannhet kan revolusjonere hjemmenes daglige oppgavefordeling.

Vi är kvinnor

I dag er vi alle kvinner. I alle fall om eksponering for trusler og sjikane er et kriterium.

Sjikane av kvinnelige debattanter endelig tatt på alvor

Feminister av alle avskygninger har prøvd å gjøre oss oppmerksom på problemet i årevis: Kvinnelige debattanter, som utsettes for trusler og sjikane av forskjellig slag. Men vi blar forbi de angsbiterske kjerringene, gjør vi ikke? Til en forfatter kommer på banen, en mannlig, ovenikjøpet. Underforstått: en med autoritet nok til å sette det norske Twitter-samfunnet i brann?

«Jævla kvoterte feminist tyrkerhorer!», «Du trenger en skikkelig omgang», «Bare dra til byen og bli voldtatt av en neger du» … gjerne fulgt av et truende «Jeg vet hvor du bor.»

En rettferdig pris å betale for å ytre seg i det offentlige ordskiftet? Eller ren terror?

Dette er ikke fiksjon av Stieg Larsson, men konkret norsk virkelighet i 2011. Kvinner som deltar i samfunnsdebatten er regelmessig utsatt for seksuell trakassering og trusler. Når de henvender seg til politiet, får de beskjed om å «glemme det». Kan vi ha det slik?

Kanskje har jeg bare vært naiv, men etter å ha snappet opp rykter bestemte jeg meg for å sjekke litt. Av fem kvinner jeg tok kontakt med – som alle er aktive bloggere, spaltister og nettdebattanter – kunne fire fortelle om flere slike opplevelser. Fire av fem er 80 prosent.

Skrev Torgrim Eggen i en VG-kronikk lørdag – og satte sinnene i kok. I egen favør, vel å merke.

Men det er betenkelig at det måtte en mann til, er det ikke? Sågar en som uttaler seg på så overbevisende grunnlag som fem tilfeldige kvinner i egen bekjentskapskrets (jeg tror ikke det står noe om hvilke menn han kontaktet, om noen).

Skjønt twitteratiet synes overbevist, så da så.

Når jeg først får tenkt meg om, har jeg blitt utsatt for trusler og sjikane i debattsammenheng selv. Senest i dette kommentarfeltet, der det ble truet med kuler og krutt:

You really need to be tracked down and sucking on a .45 barrel. It’s coming sooner than you think.

Ikke å forglemme regulær sjikane, som i denne bloggposten, hvor ikke minst denne kommentaren, fra bloggeren virrvarr, var spesielt kostelig:

Alle vet at Jarle Petterson har en hjerne for lite (c:

Renhårig, feministisk debatteknikk. Men jeg ville voktet meg for å bruke samme argumentasjon tilbake, var jeg deg. Du kunne fort risikere et stort, fett misogyniststempel midt i panna.

Men litt synd er det jo, Eggen-statistisk sett, at forfatteren ikke kjenner meg – og en rekke andre menn jeg kjenner til. Bare sånn to put the record straight, så å si.

Én ting til, bare, så skal jeg gi meg: La oss nå ikke gjøre spørsmålet om vanlig folkeskikk til et feministisk prosjekt. Sjikane, trusler og trakassering er uakseptabelt og straffbart. Tenker vi setter punktum akkurat der, jeg.

– Hadde vært morsomt å bli parodiert i et program som er mer anerkjent

Marie Simonsen
Image via Wikipedia

Ordene (i overskriften) tilhører politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, som, lik så mange andre, er blitt til del den tvilsomme(?) ære å bli parodiert i Storbynatt, hvis opphavsmenn hun åpenbart lenge har hatt noen horn i siden til. Jeg holder det for rimelig sannsynlig at det er gjensidig.

Likevel, for ytterligere å forsterke inntrykket, leverer hun i dag følgende, slett kamuflerte indignasjon til fagbladet Journalisten:

– Det hadde vært morsomt å bli parodiert i et program som er mer anerkjent, og når jeg først skal bli hengt ut hadde vært morsommere om parodien hadde truffet bedre, sier hun.

Simonsen mener at parodien var rimelig harmløs og at finnes ganske mange sterkere karakteristikker av henne på nett.

– Det er lite elegant. Det er på linje med det folk skriver til meg klokken tre på natta, i fylla.

(For ordens skyld: Sic. In triplex)

Personlig syns jeg nok parodien er relativt på kornet, jeg da, men skjønner tildels indignasjonen. Duoen Eia–Tufte Johansen har ikke helt klart å få frem Simonsens sterkt arrogante og avmålte nedlatenhet, men holdningene som gjengis er da likevel forholdsvis spot on, er de ikke?

Vive la difference

Elsa Lystad

Jeg antar at jeg ikke tar munnen for full om jeg hevder at jeg forlengst er parkert i den kjønnsfascistiske leiren (noen ville muligens si multifascist) – et inntrykk jeg i dag gjorde mitt aller beste for å befeste (rimslimplim), borti bloggposten Bruk for alle, her i sted. Men det kan altså ikke hjelpes.

For noen uker tilbake raste debatten om kjønnsnøytrale stillingsbenevnelser på sitt verste, initiert av Liv Signe Navarsetes forslag om innføring av slike, som erstatning for (og her sakser jeg fra NRK.no) embetsmann, fylkesmann, lagmann, lensmann, oppsynsmann, riksmeklingsmann, sendemann, styrmann, sysselmann, tjenestemann, namsmann, skjønnsmann, takstmann og rettens formann, bare for å nevne noen. Men det vil ikke de kvinnelige rådmennene vite noe av, Gud velsigne dem.

Om noe, vakte disputten en ubendig trang hos denne bloggeren, til å legge betegnelser som lærer, sanger, ekspeditør, danser og skuespiller på hyllen, i omtalen av kvinner som passer til begrepene, til fordel for lærerinne, sangerinne, ekspeditrise, danserinne og skuespillerinne – and the list goes on.

Gud velsigne Elsa Lystad også, som erklærte seg en stor beundrerinne av Eva Joly, på Fredrik Skavlans snakkeshow i Nytt på nytt i går aftes. Jeg tror nesten jeg ble forelsket et øyeblikk der. Derav billedbruken, som utilslørt hyldest av en vaskekte Dame.

Jeg tenker med gru på hva en venninne må tenke om dette, som på Fjesboken hin dag utbasunerte:

Lesestoff til ALLE som lurer på hvorfor jeg blir fly forbanna hvis du kaller meg negresse.

Rett nok med en peker til denne saken (men det er muligens en annen diskusjon).

Det var igrunn alt for denne gang. En høytidelig programerklæring, om at man herefter vil beflitte seg på å bruke servitriser, skuespillerinner og pianistinner. Ikke bruke dem, da! Eller… Vel, De forstår.

I alle høver har verden fått nok av ampre feministinner. Det den behøver nu, er tvert om:

Tilføyelse: Nest siste setning over videoklippet har forresten forsynt meg med en sproglig distinksjon jeg lenge har savnet, den mellem feminister og feministinner.

Der kan du se!