Sorry.

Siden norske journalister engang har så lett for å la Rogue One bli Rouge One, om det nå beror på slendrian eller reinspikka ignoranse.

«Nærmere en Oscar» – igjen

Igjen er en norsk film – Kongens nei denne gangen – i ferd med å nærme seg den forgjettede oscarprisen med stormskritt, og igjen tror jeg nok våre bolde kreatører må vende snuten hjem fra Hollywood, med halen mellom de nedre ekstremitetene.

Jeg er nok blant de få som ennå ikke har sett den, skjønt jeg nok skal, bare den en vakker dag også blir oss som bebor landsbygda til del, om ikke fordi den, objektivt sett, er god.

Likevel er jeg ikke i ett øyeblikks tvil om at den er det, betraktet gjennom norske briller, vel at bemærke. Det vi derimot sliter litt med å forstå, er at verden, ikke minst amerikanerne og The Academy of Motion Picture Arts and Sciences, ikke nødvendigvis ser det likedan.

Har de dog ikke hørt om Kongen og bjerken?

Animert Jarle

«Hvordan kan de ikke se det store i at noe norsk er stort – i kraft av sin norskhet», spør vi oss, og rister like oppgitt på hodene hver gang. Etter oscarfesten, riktig nok. Før den er vi, som alltid, like sikre på gullet, æren og berømmelsen våre deputerte haler hjem, til denne bloggerens (t.h.) vedvarende undring.

Men jeg skal se den, altså, om det nå, vanen tro, blir ett år eller mer på etterskudd.

Foto: En scene fra Erik Poppes Kongens nei – tre døgn i april. Fotograf: Agnete Brun.

Verste film – noensinne

Lørdagskveld, og bare fotball på skjermen, så svingte innom Altibox’ filmleie, i håp om å finne en passende familiefilm, fortrinnsvis en jentungen ville se.

Siden husets mor og datter elsket Tim Burton-versjonen av Alice i eventyrland (2010), har de rimeligvis hatt visse forventninger til Alice Through the Looking Glass, som er splitter ny av året, og hva jeg trodde jeg så blant Altibox’ nyheter. Rett nok så jeg kun et lite frimerke av et omslag, og lot meg lure av benevnelsen; Alice – The Darker Side of the Mirror, som tydeligvis også har hatt premiere i år (skjønt neppe på kino noensteds!):

"Alice – The Darker Side of the Mirror", 2016.
Alice – The Darker Side of the Mirror, 2016. Her ved et omslag som ikke har det bøss med filmen å bestille.

Selv om jeg var den eneste i familien uten forventninger til Burtons videre eskapader i eventyrland, syntes jeg rimeligvis det var stas at Altibox alt hadde den til utleie, skjønt klokkene selvfølgelig burde ha ringt. For denne bloggeren forblir nå engang mirrors og looking glasses én og samme ting, men det er klart det burde ha gått opp nok et lys, da det ble klart at den ikke forelå i HD-kvalitet.

Sikkert en forglemmelse, tenkte jeg, leide den – og samlet en forventningsfull familie foran titteboksen. Og her er hva vi fikk, kort oppsummert:

Ikke la Dem lure av en trailer som er hundre ganger bedre enn filmen, dog.

Altså jeg liker dårlige filmer, jeg. Elsker dem, faktisk, om de kvalifiserer for kalkunstempelet, men dette … Dette var så dårlig at jeg, og resten av familien, uten å nøle våger å anse den det verste vi har sett, noensinne, og det er ingen overdrivelse.

Vi holdt ut tyve minutter kulisser med påmalte pappdører, scener lydsatt med malplassert og royalty-fri musikk, uavbrutt og i hver eneste scene, hvor amatørskuespillere (antagelig lokale cosplay-, steampunk- og borgerkrigs-rollespillere) og en «regissør» på syre fikk utfolde seg, uhemmet (skjønt de virket hemmet), fritt – og i kostymer som ble funnet passable, bare de var gamle, og ikke nødvendigvis fra 1905, året handlingen utspiller seg i. Det vil si: I en av åpningsscenene var veien asfaltert som i våre dager, med dele- og kantlinjer i gult og hvitt, omkranset av hus fra det 21. århundre, og statister i 110 år gamle veteranbiler, iført våre dagers klær:

Fra en av åpningsscenene i Alice – The Darker Side of the Mirror.
Fra en av åpningsscenene i Alice – The Darker Side of the Mirror.

En nonne hadde fått et pappstykke trædd over hodet, der hun underviste sine 1905-piker, med moderne makeup og stripet hår.

Nok sagt. Vi holdt ut 20 vantro og lattermilde minutter.

«Dette er jo sånne videoer squaden min og jeg lager», utbryter jentungen (13).

«Send dem til Altibox og bli rik», svarte jeg. «De antar dem sikkert på flekken, så lenge de har en tittel og et cover som kan lokke kundene i fella».

Det er klart vi burde be om å få pengene tilbake, men for å være ærlig, ble tildragelsen mer til forlystelse enn til ergrelse.

Akkurat det er det godt mulig at vi er alene om, noe jeg antar Altibox bør notere seg (kanskje de lot seg lure, de med?).

May the 4th be with you

Det er gått 38 år siden man første gang fikk servert Obi-Wan Kenobis (i Sir Alec Guinness’ skikkelse) legendariske «May the force be with you», som flere tiår senere inspirerte dagen i dag, 4. mai, som internasjonal Star Wars-dag.

Jeg overvar norgespremieren, en januarkveld i 1978, og må bare medgi at mitt nesten 16-årige selv lot seg rive med, tross massiv slakt i avisene. Man er imidlertid ikke mere fanboy enn at det fortsatt gjenstår å se den siste produksjonen, som ble sluppet på publikum før siste jul (var det ikke?).

Like forbasket; Gah, 38 år!

Foto: Obi-Wan Kenobi (Alec Guinness) i Star Wars Episode IV, 1977 (promobilde fra Lucasfilm).

Berlin i gilde farger – for 116 år siden

Som liten pleide min datter å spørre om virkeligheten virkelig var svart-hvit i gamle dager. At kun gjengivelsen av dem var det, kunne hun simpelthen ikke forstå, sikker, som hun var, på at min oppvekst ble tilbrakt i gråtoner.

Vel var man kjent med fargefotoets eksistens, alt på 1800-tallet, og man har sett fargefilm fra London anno 1920 eller deromkring, men disse scenene, fra år 1900s Berlin, 14 år før alt skulle gå så galt for Tyskland (og verre skulle det, som bekjent, bli), er intet mindre enn trollbindende.

Norsk heroisme – nochmal

Harald Zwarts Den tolvte mann. Fordi norsk film simpelthen ikke lager mange nok helteeposer.

Foto: Rapper og programleder Thomas «Fingern» Gullestad som Jan Baalsrud. Foto fra Harald Zwart og Petter S. Holmsen

Give or take a few

Kära söta bror: Du går ikke glipp av stort om du lukker ørene, når to norske skuespillere forklarer norgeshistorie på Skavlan.

Filmatisk generasjonskløft

Man gjorde en oppdagelse i dagelse:

Si «Steve McQueen» på Twitter, og alle over 50 tenker:

steve_sr
Steve McQueen, født i Beech Grove, Indiana, USA, 24. mars 1930. Døde i Ciudad Juárez, Chihuahua, Mexico, 7. november 1980.

Mens de under tenker:

steve_jr
Steve McQueen, født i London, Storbritannia, 9. oktober 1969, denne blogger bekjent ikke død.

Og forvirringen er total.

De førstnevnte, innen noen tiårs slingringsmonn, vil muligens også tenke:

Sistnevnte neppe.

Tempus fugit.

En forsmedelig erkjennelse? Methinks not.

Hvor norsk er The Look of Silence?

På hvilken måte er den danske, nå oscarnominerte, dokumentarfilmen The Look of Silence dansk-norsk – eller «delvis norskprodusert», som jeg ser noen skriver?

Spørsmålet er helt oppriktig, og stilles simpelthen fordi jeg ganske enkelt ikke vet, og er litt spent på hvor stor del av æren vi klarer å grafse til oss, nu som vi overhodet ingen egne nominerte har (som om det hadde avstedkommet statuetter).

Svar imøteses med den aller største forventning, i kommentarfeltet. På forhånd tusen takk.

Foto: The Look of Silence. Promobilde fra filmen.