Hvordan tyskerne kunne svelge nazistenes hatbudskap så ukritisk, spør De?

Det fins en side eller en gruppe for alle tenkelige interesser, noe ikke minst rabalderet rundt Mannegruppa Ottar de siste dagene har vist, med all tenkelig tydelighet, men det betyr jo ikke at alt er like jævlig.

Selv er jeg medlem av en rekke grupper, som har vært til stor nytte og glede. Som varm tilhenger av et sterkt forsvar, og minst like sterk motstander av å begå samme feil som forut for invasjonen av landet, 9. april 1940, er jeg også medlem av en rekke grupper, og følger flere sider, som berører tematikken. Deriblant Norsk Militærhistorisk Forening, som i det alt vesentligste har vært til glede og nytte, men som stadig oftere misbrukes av krefter som anser islams blotte eksistens en trussel mot vår (eksistens). Underforstått: Deri ligger Forsvarets største utfordring i dag. Ifølge disse menneskene, vel å merke.

Senest i dag, da Hege Storhaugs virkelighetsvrengende Human Rights Service ble ført som sannhetsvitne for ubekreftede «nyheter», om at Forsvaret er i ferd med å falle i muslimske hender. Lei, som jeg engang er, av å se slike påstander fremmes, i økende takt og omfang, måtte jeg selvfølgelig åpne kjeften (se diskusjonstråden):

https://www.facebook.com/groups/243840341664/permalink/10154531968181665/

Like lite som jeg kunne ha latt meg assosiere med verstingene i Mannegruppa Ottar, er et medlemskap i en Facebook-gruppe, der medlemmene sprer innvandrerfiendtlig materiale, forenlig med eget menneskesyn – eller, for den saks skyld, forhold til virkeligheten, slik jeg oppfatter den. Med en relativt ekspeditt utmeldelse til følge.

Mitt hovedanliggende er imidlertid ikke denne ene tildragelsen. Til det er den for uanselig og, skremmende nok, for moderat, til å hevde seg i flommen av hatefulle ytringer, som bringer meg til sakens kjerne. For påstander som denne, om muslimsk kupping av Forsvaret, er av det «snille» slaget, og derfor så uanselige som jeg nettopp antydet.

La oss se i øynene at hatet er så normalisert, at vi simpelthen ikke registrerer det. Så normalisert at vi, uten at vi engang merker det, gradvis leser oss så blinde, at vi til slutt anser påstandene sannhet – i fall De noen gang skulle spørre Dem hvordan tyskerne virkelig kunne svelge nazistenes hatbudskap så ukritisk.

Jevnfør i så fall Goebbels’ berømmelige devise:

Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok, vil den til slutt oppfattes som sannhet.

Mer hokus pokus er det jo ikke, og vi ser det utspille seg – i sanntid, så å si.

Som påpekt, ad nauseam, får vi tro, fordres hverken ridestøvler, brune skjorter eller bandolær.

antirasisten
Antirasisten. Bloggers tegning (resirkulert av ren og skjær latskap).

Og ja, jeg begynner snart å bli mektig lei av egen politiske korrekthet, jeg også, men slås, om og om igjen, av hvor viktig den tilsynelatende er, og av at man stadig oftere føler slektskapet med denne karen litt for påtrengende:

August Landmesser
August Landmesser (1910–1944), som nektet å hilse Adolf Hitler under åpningen av Den tyske krigsmarines treningssenter, Horst Wessel, sommeren 1936.

Det var i ale fall godt å bli utmeldt, selv om diskusjonen skulle vise at man heldigvis ikke stod fullt så alene som Landmesser. Inntil videre.

P.S. Før De kommer trekkende med Godwin, brunskvetting, hitling og reductio ad ditten datten, håper jeg De gir Dem tid til å lese dette.

Toppfoto: Tvitring på et nettbrett. Bloggers eget foto.

Islamkritisk debatteknikk

Hva de sier: «Det er jo ikke muslimene vi er ute etter, men den umenneskelige, kvinnefiendtlige og politiserende religionen deres.»

Hva de utelater: «Og dem som praktiserer religionen, naturligvis.»

Som et lite innfall, i anledning den løpende debatten, om medienes ledige omgang med islamkritiker-begrepet, som, ifølge et opprop i går, også brukes om muslimhat.

Jeg skal vokte meg for å beskylde samtlige islamkritikere for å tenke slik, men joda, det fins også flust opp av dem som bruker religionen som påskudd for etnisk «bekymring», og pressen står rede til å kjøpe det vikarierende argumentet – uten at jeg føler meg forpliktet til å repetere hvem som benytter det.

Tegning: Islamkritiker og muslim. Bloggers egen illustrasjon.

Når krenkerne krenkes

Si hva du vil, men til syvende og sist snakker vi minst orkan i vannglasset, når et knippe sinte, ikke lenger fullt så unge menn i Facebook-Høgre bringer sine interne stridigheter ut i åpent landskap, slik Kjetil Rolness gjorde her om dagen, med skjermdumper (jeg er siden kommet under vær med at indiskresjonene ble formidlet i form av sitater, ikke skjermdumper) fra gruppens indre overtramp – noe som avfødte disse besnærende Jon Hustad-stemplene:

Du er ein dritsekk.

Eg kjem aldri til å ha noko med Rolness å gjera privat. Han er ein angiver.

Du er ein posør som skal selja bilettar til jul. Eg tykkjer det er ekkelt og at du er ein opportunist som prøver å skrema folk på plass. For eit 1984-menneske du er.

Folk forstår at han har oppført seg som ein tystar og skitstøvel.

Vi har vel hørt slikt før, alle sammen, den gang vi selv gikk i barnehagen (innen vi hadde nådd skolealder, var vel de fleste av oss ferdig med sånt tøys).

La oss nå likevel rekapitulere, så vi får et inntrykk av hva hurlumheien egentlig handler om:

For det som begynte med en opphetet diskusjon, på VGs debattredaktør Hans Petter Sjølies Facebook-vegg, om en kronikk begått av den pensjonerte, danske historikeren Bent Jensen, utartet til et munnhuggeri uten sidestykke – etter at Hustad og hans geliker uttrykte sympati og forståelse for den frykt Jensen (og Fjordman-Nøstvold Jensen) nærer for Europas fremtid, i kjølvannet av «invasjonen» de mener for tiden pågår.

La det ikke være tvil om at det, blant disse, er Rolness som fortjener vår sympati. Saktens kan man stille prinsipielle spørsmål ved det etisk forsvarlige i å dele skjermdumper fra private diskusjoner, men det burde da være så enkelt som dette:

Hvor lukket eller privat settingen enn måtte være, sier du ikke ting du ikke kan være bekjent av, om utsagnene skulle nå et større publikum.

(For ordens skyld: Ikke engang om de forblir i lukkede rom.)

Det hender jeg lirer av meg ting som blamerer meg, jeg også, som denne tegningen, under overskriften Grammar Matters, for noen uker tilbake:

Grammar matters. Master Bater.
Grammar matters. Bloggers tegning

Til gjengjeld er dette en anonym blogg, fra en anonym blogger (rett nok under fullt navn), som kun leses av nyfikne sambygdinger og en liten håndfull utenlandske etterretningsorganisasjoner. Jeg søker ikke offentlighetens lys, og mener meg definitivt ikke berettiget kronikker og sendetid.

I motsetning til denne gjengen – og da mener jeg ikke Morten, som, så forbilledlig gir oss innblikk i disse menneskenes «indre liv»:

Og ja, for ordens skyld: Vi snakker om den samme gjengen, og du vet, dette handler om mennesker som søker rampelyset, som påberoper seg stor integritet, stort intellekt og et ikke helt uvesentlig selvbilde. Det er disse folkene pressen innvilger spaltekilometre, i kronikk etter kronikk, i radio- og TV-debatter. Det er, i korthet, disse folkene som på det nærmeste utgjør den norske offentligheten.

Nå er de fornærmet, over at vi får anledning til å se hva de er laget av!

Å omtale kvinnelige antagonister som prostituerte derimot, er åpenbart godt innafor.

Da er det lov å utbe en smule realitetsorientering. Jeg sier med Morten Øverbye:

Om dette er et høyt intellektuelt nivå her i landet, haster det med å få åpnet grensene.

Så kan man selvfølgelig spørre hvorfor jeg overhodet gidder å bære ved til bålet, med skriverier som disse. Det er det som er skjønnheten ved min anonyme bloggtilværelse: Jeg kan – helt og aldeles uten konsekvenser!

Det er mer enn gutta boys kan påberope seg, hvor lite de enn har forstått det.

Toppfoto: Journalist, forfatter og samfunnsdebattant Jon Hustad. Fotograf: Axel Iversen/Schibsted forlag (Øyh, Schibsted forlag: Det hjelper ikke med store bilder, om de er komprimert i hjel).

Ny blogg med betimelig vrengebilde

Skjermdump av De rene + de ranke
Skjermdump av De rene + de ranke

Du har sett dem, du også, ikke sant? De som, med den største iver, deler nyheter om overfall og annen kriminalitet begått av disse fremmedkulturelle, og bare dem, slik at vi levnes inntrykk av at forbrytelser er noe (ekte) nordmenn ikke sysler med.

IMG_5362
Hvit politimester, brun røver. (Photo credit: pbb)

Innerst inne vet vi vel at det ikke helt er tilfellet, men det er rart med det: Jo oftere vi eksponeres for det inntrykket desto større er også sjansen for at vi kjøper påstanden.

Derfor har jeg laget denne bloggen, som utelukkende formidler nytt om forbrytelser begått av etniske nordmenn eller andre hvite.

Kanskje den skaper inntrykk av at forbrytelser er noe kun blonde og blåøyde befatter seg med?

Akk ja.

Men gakk gjerne hen og se.

Pakistansk ekssamboer? Ja, men da så …

La oss si at jeg ble utsatt for beskyldninger om å fare med rasisme, som jeg effektivt parerte med forsikringer om ekskjæreste fra Pakistan. Sånn helt hypotetisk.

I stedet for å kjøpe påstanden ukritisk, ville du muligens spørre deg om eventuell bitterhet, i kjølvannet av det havarerte forholdet, kan ha vært den faktoren som utløste fremmedhatetfrykten. Om du hadde dine fakulteter i fullt behold, vel å merke.

Ulikt det store gross av oss nordmenn, som slo seg til ro med det.

For helt ærlig: Jeg har i alle fall aldri sett spørsmålet reist.

Og skulle du ikke skjønne hva jeg ymter om, blir hele bloggposten litt Quid erat demonstrandum, for å si det som det er.