Norwegian asylum for @Snowden – now

The American born defector/Russian spy Edward Snowden was invited today, to attend the award ceremony for the Norwegian PEN‘s Ossietsky prize, rewarded to him, but remains in his principals’ custody in Moscow, unable to leave Russia, for fear of apprehension by western law enforcement agencies or intelligence, but also, I suspect, because the Kremlin probably is reluctant to let go of a highly valuable asset.

Needless to say this blogger has been convinced of Snowden’s treason all along, advocating an extradition I’ve known the FSB wasn’t very likely to agree to, in order to see justice done. Text continued below drawing.

Edward Snowden en route to Kremlin with a huge pile of secret U.S. documents. Blogger's own drawing.

Edward Snowden leaving Fort Meade, en route to Kremlin with a huge pile of secret U.S. documents. Blogger’s own drawing.

A reasonable request, provided the American judicial system can be trusted, which I am confident that it still can, at least up until Donald Trump’s inauguration on 20 January 2017, after which any traitor to the American state with all probability is met with a very meagre chance of even appearing in front of a proper court.

Which is why I urge Norway – or any other country – to provide Edward Snowden with a safe haven – until law and order has been restored in the United States of America, hopefully within 2021.

The incontestable fact that Snowden remains a Russian spy in no way justifies an extradition to a system soon to be highly volatile.

Having said that, should decent countries offer such protection, on a temporary basis, of course, the chances of Russia providing free passage are in any event very slim.

Putting us all firmly back in square one, despite our good intentions, unless, of course, the Putin-Trump bromance obliterates all Russo-American antagonism.

As for the Ossietsky prize, you have to wonder what motivates an otherwise serious organisation to hand out prizes to an enemy of the entire west. But that’s the thing: Unlike the country for which Edward Snowden carried out his espionage, we remain free to award whom ever we like.

Rendering his treason all the more grave.

Top illustration: American born defector Edward Snowden. Blogger’s illustration.

Springer Anonymous Isil og Trumps ærend?

Ryktene svirrer igjen, om at hackerkollektivet Anonymous nok en gang akter å ramme terrorgruppen Isil. Det forrige forsøket gjorde ikke rare forskjellen, selv om de utvilsomt fikk stengt utallige Twitter-konti – og mere til. Men et banesår var det vel knappest.

Hin uke ble det også fremmet trusler om aksjoner rettet mot Donald Trump og hans kampanjeapparat. Jeg er redd aksjonene, om truslene nå var mer enn tomme, blir bensin på bålet. Enten fordi amerikanske velgere vil ha seg frabedt innblanding i indre forhold, eller fordi det opphøyer Trump til martyrrollen. I begge tilfeller en seier for fascisten (for jo, det er det han er).

Anonymous består tilsynelatende av en uformalisert sammenslutning umodne bråkmakere, som rett nok har reagert prisverdig på urett av forskjellig slag, men som, til syvende og sist, er mer til skade enn til gavn.

Edward Snowden
Den amerikanskfødte avhopperen Edward Snowden. Bloggerens egen illustrasjon.

I denne sammenhengen kan det være nyttig å huske at de, tillikemed den amerikanske FSB-spionen Edward Snowden (t.h.) og WikiLeaks-grunnlegger Julian Paul Assange, også er instrumentelle i Kina og Russlands propagandakrig – og elektroniske krigføring – mot Vesten.

Det er en ikke fullt så prisverdig rolle, og en vi burde betakke oss for, heller enn å kjøpe Robin Hood-statusen de gir seg selv, og som kritikkløst fremholdes av deres vestlige støttespillere.

Men for all del: Tilhører de i realiteten Isil og Trumps støtteapparat, fortjener de honnør for den geniale tilnærmingen.

Toppillustrasjon: En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous’ bumerke. Tegnet av bloggeren.

Tid for å grave opp stridsøksen

Nei, man skulle ikke æreskjelle Kreml igjen? Det begynner å bli en stund siden man slengte dritt om russerne, og det merkes på trafikken.

Som nevnt i en bloggpost her om dagen, besøkes bloggen hovedsakelig av nyfikne sambygdinger, og en håndfull utenlandske etterretningsorganisasjoner. Det er en sannhet med mindre modifikasjoner, dog. Siden det er gått innpå én måned siden man beblogget russiske anliggender, er det gått omtrent like lang tid siden siste besøk FSB-besøk, med unntak av sporadiske stikkprøver – og det kan vi vel ikke være bekjent av?

Bloggers typosovjetiske konstruksjon.
Bloggers typosovjetiske konstruksjon.

Dessforuten må det medgis at jeg begynner å savne våre østlige vaktbikkjer. Man setter sin ære i å fot- og forfølges av vår gamle, formodentlig også «fornyede», erkefiende, nemlig, og har innsett at jeg har forsømt meg grovt i det siste, og at det muligens er tid for å stramme tommeskruen noen hakk.

Det skulle i alle fall være nok å ta av.

La meg tenke.

I mellomtiden nytter jeg høvet til å publisere Vladimir-portrettet for oven, smått elektronisk manipuleret av eget gode selv.

Ikke bare bare å flytte papir

Jeg burde selvfølgelig vite bedre enn å gi for dagen mitt besyv på Edward Snowden igjen, men som privat ventil for egne betraktninger, anser man likevel denne anonyme bloggen en relativt trygg arena. Det hindret ikke reaksjoner i de sosiale mediene, så vel som ad elektroniske brev.

Et inntrykk som har festet seg, er imidlertid den utbredte oppfatningen at Snowden stjal de hemmeligstemplede dokumentene i fysisk forstand – altså i form av cellulosebasert papir, i digitaliseringens tidsalder, for så å anbringe de 1,7 millioner dokumentene i pressens trygge forvaring. Det blir en solid bunke, det!

Hertil må det kanskje anføres at kun 200.000 av dem ble lekket til journalistene han møtte i Hongkong. Fortsatt en pen bunke kofferter – eller paller, vil jeg tro.

Gudene må vite hvordan han fikk smuglet dem forbi skiltvakten utenfor Fort Meade. Ikke å forglemme kopisjefens hevede øyenbryn, ved synet av det økte papirforbruket.

Men så var de vel heller ikke papirer, de 200.000 smulene han delte med pressen (og som ga hele operasjonen slikt et forsonende trekk), som skulle tjene som garanti for hans sikkerhet, men dekrypterte, elektroniske dokumenter, som ingenlunde står som garanti, når de resterende 1,5 millionene dokumenter befinner seg annensteds, under betryggende lås og slå.

Hvor, vites ikke, men Lubjanka (FSBs hovedkvarter i Moskva) er vel gjetning god som noen?

Men nu lar vi Snowden være Snowden for en stund. Tross alt kunne man strengt tatt ikke bry seg mindre – om selve saken, vel å merke. Den samstemte lovprisningen derimot, har vært et selsomt skue, som også har motivert mitt beskjedne engasjement. Men det er også alt.

En stor takk går til alle som har insinuert personlige CIA-kontakter og sådant mere, og dermed gitt en sølle blogger skinn av geopolitisk verdi.

Det hjalp på selvbildet!

Snowden rundlurt

Den amerikanske varsleren Edward Snowden har fått forlenget oppholdstillatelsen i Russland med tre år, ifølge advokaten Anatolij Kutsjerena.

Emblem of the KGB Deutsch: Emblem des KGB Ital...
KGBs våpenskjold. (Photo credit: Wikipedia)

Det skriver Dagbladet, og formodentlig resten av verdenspressen, i dag, og du kan ikke hjelpe fornemmelsen for at Snowden må føle seg grundig lurt av russiske myndigheter, som er blitt enorme mengder amerikanske statshemmeligheter til del, i kjølvannet av asylet de ga ham hin år.

Om Sovjetunionen ikke hadde praksis for å ta så godt vare på spionene sine, innrømmet de dem i det minste statsborgerskap. Det er ikke vanskelig å forestille seg at Snowden forventet noe av det samme.

Ender det med disse tre årene, vil han om noen år igjen være fritt vilt for amerikanske spionjegere. Med rette, vil nok mange mene, men ikke desto mindre:

Fy skam, Russland. Det blir ikke enkelt å rekruttere flere spioner på den måten.

Toppillustrasjonen er bloggerens egen.

Stuck in Moscow? Snowden hadde flere valg

Hvis du leser denne bloggen med ujevne mellomrom, vil du sannsynligvis ha registrert en viss bestyrtelse, etter at norske krefter hin uke tok til orde for Edward Snowdens fredspris-kandidatur.

I kontroversene som fulgte, ble jeg gang på gang møtt med påstander om at Snowden ikke hadde andre valg enn å bli i Russland – til hvilket det bare er å replisere at mannen hadde stående asyltilbud fra Bolivia, Nicaragua og Venezuela.

Per 6. juli 2013, da Snowden alt befant seg «i transitt», på flyplassen i Moskva, var det også allment kjent at ytterligere seks land hadde asylsøknaden hans til behandling – en behandling som var rimelig bortkastet, etter at russisk etterretning hadde satt sine klør i avhopperen. Teksten fortsetter under kartet.

Snowdens asylmuligheter per juli 2013.
Snowdens asylmuligheter per juli 2013.

Det er videre blitt hevdet at Edward Snowden ikke kunne dra noensteds, etter at USA inndro passet hans, mens han satt på flyplassen i Moskva. Som de fleste imidlertid vil vite, ville enhver asyltilbyder kunne utstyre sine asylanter med nødvendige reisedokumenter.

Var det noen som holdt Edward Snowden tilbake, er det rimelig å anta at det var russisk etterretning.

(Jeg mener … Hadde du gitt slipp på en sånn gullgruve?)

Jeg mangler dessverre en oppdatert liste over eventuelle asyltilbydere, men kan i det minste erklære påstandene om Snowdens fraværende valgmuligheter, døde og maktesløse.

At det har befestet seg en generell overbevisning om at russerne er good guys, og amerikanerne bad, er det vel ellers lite noen av oss kan gjøre noe med. Har folk først bestemt seg, blir det nok slik.

Visst er vel Snowden forræder

 

Det står ikke til å nekte: Jeg er dypt forundret, grensende til det sjokkerte, over opinionens ensidige kritikk av egen – og, fremfor alt, av amerikansk – etterretning, og iveren etter å renvaske og saliggjøre alle som arbeider for å forpurre det viktige arbeidet den gjør.

Nå er vel ikke innstillingen min noen hemmelighet, akkurat, men jeg delte nylig dette intervjuet, med Netscape-grunnlegger Marc Andressen, på Facebook, og føler muligens at det påkaller en utdypning, som følger etter Facebook-posten – og intervjuet, som jeg anbefaler på det varmeste (klikk på det!).

Som det fremgår av Facebook-lenken, avstedkom utspillet noen merknader, som det strengt tatt var meningen å forebygge med denne bloggposten, og here goes:

Jeg har nok et avslappet forhold til etterretning, og til personverns-problematikken som er forbundet med den. Misforstå meg endelig rett: Orwellianske 1984-scenarier har vakt en viss bekymring, også hos meg. Jeg har ikke engang problemer med å fastslå at Orwells dystre forestillingsverden på flere områder er blitt virkelighet. Ikke bare det, vi er langt forbi det stadiet. Og likevel forblir jeg avslappet.

Hvorfor?

Fordi etterretningen og overvåkningen ikke forvaltes av Storebror, i Orwells betydning av ordet, skjønt vi ofte fristes til å bruke betegnelsen på våre overvåkere. Men Orwells Storebror var av en litt annen støpning. Vær ærlig nå, han var det? Dermed bringes diskusjonen ned på det teoretiske, det prinsipielle planet, som er virkeligheten mange av av mine bekjente dessverre befinner seg i.

Vi er i dersom atte hvisom atte-land. Det er sikkert et hyggelig sted å være, og vi trenger noen som holder opp mulige scenarier for oss, om våre tillitsvalgte – eller andre – skulle falle for fristelsen til å innføre en slags politi- eller fasciststat. Og det kan vi jo teoretisere over, skulle vi ligge under for slike tilbøyeligheter.

Den kalde krigen tok ikke slutt, den ble intensivert

I mellomtiden må vi erkjenne at noen ivrer for å blåse nytt liv i den kalde krigen, at russisk og kinesisk etterretning opererer i en skala vi tiltrodde æraen som tok slutt ved Berlinmurens fall i 1989.

Skal vi gi oss til å gjette omfanget på de russiske etterretningsorganisasjonene GRU (Glavnoje Razvedyvatelnoje Upralevnije), FSB (tidl. KGB og NKVD, nå Federalnaja sluzjba bezopasnosti) og SVR (Sluzhba Vneshney Razvedki)?

Jeg tør i alle fall ikke. Men at det er omfangsrikt, tror jeg vi kan ta for gitt.

Hva med SMERSJ (SMERt’ SJpionam – «Død over spionene»), eksisterer de fortsatt? Det er ingen grunn til å anta annet, om organisering og navn kan være erstattet.

Og Kina … Vel, det blir bare for svært, for uoversiktlig til overhodet å prøve å danne seg et bilde.

Harmløs overvåkning

Det er klart vi må ha et bolverk mot svineriet, for det er disse folka våre, til sammenligning, semi-hemmelige tjenester står opp mot, i tillegg til terroristene vi har fryktet slik på denne siden av årtusenskiftet, med midler som ikke engang er i nærheten av motpartens.

Så hva er det som skjer, når du eller jeg skriver «NSA» eller «al-Qaida»?

Red flag waving transparent

Det popper opp et rødt flagg hos Politiets sikkerhetstjeneste (PST), og, formodentlig, hos E-tjenesten (tidl. Forsvarets etterretningstjeneste), Cyberforsvaret, NSA (National Security Agency), CIA, FSB, SVR og gudene vet hvem.

Min IP-adresse, min blogg, mine profiler i de sosiale mediene, mine e-postadresser og mitt mobilnummer (om ytringene har falt i en SMS-melding) er samlet i én mappe hos dem alle sammen. Det er sinnrike systemer de sitter med, så det røde flagget vil automatisk knyttes til den mappen, merket som harmløs og vennligsinnet – i alle fall hos vestlig etterretning. Håp om fremtidig innreise i Russland og Kina, anser jeg en forlengst tapt mulighet. Dermed er det lite trolig at det røde flagget avstedkommer videre handling – hos andre enn Kina, Russland, og andre totalitære stater.

Skulle de «farlige» ordene derimot stamme fra en ukjent, eller fra en kjent risikofaktor, skal du ikke se bort fra at det medfører nærmere saumfaring. Big deal, og veldig, veldig urimelig, sant?

For det er jo ikke slik at de finkjemmer SMS-ene våre, tross Edward Snowden, Julian Assange og deres gelikers iherdige forsøk på å få oss til å tro annet.

En demokratisk utfordring?

«Men i et demokrati kan vi jo ikke la de hemmelige tjenestene opptre på kant med våre vedtatte lover», hører jeg folk innvende.

Øh … Jo!? Det er nettopp det som bidrar til at vi kan opprettholde demokratiene vi har!

Alternativet er økt kontroll og innflytelse fra dem vi forsøker å holde på avstand. Og helt ærlig, det kan jeg leve med, eller for å være mer presis, er jeg hoppende glad det er slik! For det er disse folkene vi må forholde oss til:

Om Finland vill gå med i Nato borde ni först ta er en funderare. Vill ni vara med och starta ett tredje världskrig? Antisemitismen startade andra världskriget, russofobin kan starta ett tredje. Finland är ett av de mest russofobiska länderna i Europa, efter Sverige och de baltiska länderna.

— Sergej Markov, president Vladimir Putins personlige utsending, til finske Hufvudstadsbladet 8. juni 2014 (i dag)

Forræderi mot hele Vesten

Edward Snowden - American Hero-American Patriot
Edward Snowden, fremstilt som patriotisk helt. (Photo credit: rich_french77Amber)

Marc Andressens største bekymring synes å være skadene Ed Snowden har påført USA og den amerikanske IT-bransjen. Ikke så rart, kanskje, siden Andressen både er amerikaner og IT-mann. Men skadene favner jo mye videre, og langt bredere. I vår del av verden bør det bekymre at egen etterretning er eksponert, og at både Russland og Kinas innsikt i indre anliggender, vokser i takt med antall «WikiLeaks» og andre lekkasjer.

At Snowden er blitt et mer eller mindre villig (derom vet vi lite) verktøy i Vladimir Putins etterretning og propaganda, taler vel heller ikke til hans umiddelbare gunst. Teksten fortsetter etter videoklippet.

Det tragiske ved alt sammen, er at jeg tiltror Snowden hederlige motiver. Jeg tror han tror han har gjort verden en tjeneste, men er redd hans mentale kapasiteter ikke kvalifiserer for rettslig utilregnelighet (fyren er angivelig lynende skarp), som i sin tur kvalifiserer for den eneste dommen som kan ilegges sikkerhetsklarert personell som lekker gradert materiale, utvilsomt like opp til Cosmic Top Secret.

Per definisjon er han altså en forræder. Så får heller de rette instanser ta stilling til formildende omstendigheter. Å slå pjaltene sammen med Vladimir Putin, regnes neppe som en slik omstendighet. Med rette.

Gjør Treholt til en håpløs amatør

Arne Treholt, Genadij Titov og Aleksandr Lopatin i Wien (min illustrasjon).
Moods of Norway: Arne Treholt, Genadij Titov og Aleksandr Lopatin i Wien (min illustrasjon).

Jeg regner meg til dem som anser Høyesteretts dom over Arne Treholt altfor streng. Hadde han derimot begått overtramp i en skala tilsvarende Edward Snowdens, ville dommen ha vært mer enn berettiget.

Problemet er bare at Treholt ikke var i nærheten av å røpe hemmeligheter av et omfang – og alvorlighetsgrad – tilsvarende Edward Snowden. Han var, til sammenligning, en amatørmessig guttunge i knebukser, om det kan bidra til å sette tingene i perspektiv.

Jeg har med andre ord en viss sympati med Snowden. Men sorry, ass, han har driti på draget.

Mitt spørsmål – og svar, til alle som tar Edward Snowden og Julian Assange i forsvar, blir dermed:

Vil jeg heller ha vestlig overvåkning, enn russisk invasjon av Finnmark, og økt kinesisk innflytelse over norske myndigheter?

Hell yeah!

For jeg skal medgi at det hadde vært deilig ikke å måtte velge side, å forbli i vår nøytrale likegyldighet, men vi er havnet i en virkelighet som tvinger oss til å velge side, slik også Edward Snowden har gjort.

La oss bare sørge for at vi ikke velger den samme siden, skal vi?

At overvåkningen hindrer oss i å gi uttrykk for våre oppriktige meninger, er og forblir det rene sprøyt.

Jeg står med andre ord fast på hva jeg skrev i vinter:

NSA Scrutiny Welcome

En sen tilføyelse

Ilandstigningen i Normandie, på D-dagen, 6. juni 1944. Foto fra Wikimedia Commons.
Ilandstigningen i Normandie, på D-dagen, 6. juni 1944. Foto fra Wikimedia Commons.

Vi har nettopp markert 70-årsdagen for den allierte ilandstigningen i Normandie, D-dagen, 6. juni 1944. En operasjon som ble mulig, takket være intenst og høyst hemmelig etterretningsarbeid, som utvilsomt også involverte grundig granskning av sivile.

Ingen ved sine fulle fem ville hevde de alliertes etterretningsarbeid kritikkverdig. Noe annet hadde det selvfølgelig vært om operasjonen feilet, noe den til alt hell ikke gjorde.

Skal de maktene som i dagens verdenspolitikk utgjør en trussel, få holde seg med strengt hemmelige etterretningsoperasjoner, må de, i rettferdighetens navn, også møtes på like vilkår, minst.

Helst litt bedre.

Å motarbeide det, er ikke bare kritikkverdig. Det er, per definisjon, forrædersk.