Gaza: Ondt versus godt?

English: Benjamin Netanyahu, Israeli politician
Israels statsminister Benjamin Netanyahu. (Photo credit: Wikipedia)

Det kan ikke påstås at jeg på noe tidspunkt har hatt forhåpninger til Hamas – eller andre ytterliggående islamister. Det samme går for israelske bosettere og ekstreme sionister, når sant først skal sies.

Den israelske stat, Midtøstens angivelige fyrtårn for høye demokratiske og etiske standarder, har jeg derimot hatt de største forventninger til – i alle fall langt større enn de to foran nevnte gruppene.

Slik er det kanskje med de fleste av oss?

Da skal man kanskje ikke fortenke noen av oss i å reagere med stor skuffelse. Høye forventninger avler nå engang slikt – når de ikke innfris.

La oss ikke forveksle begrepene, for det ligger ingenlunde noe hat mot arabere eller jøder deri.

Men noen vil jo ikke høre på det øret, for en konflikt må jo ha én god side (og da fortrinnsvis den man selv sympatiserer med, om grunnene enn er andre), og én som er ond, ikke sant?

Mon det.

Det koker i kristenmanns blod

Mads Gilbert 2009
Mads Gilbert 2009 (Photo credit: Wikipedia)

Så skjedde det altså, som det uvegerlig måtte, før eller siden, da jeg nylig havnet i en diskusjon om DR-journalisten Martin Krasniks beryktede Mads Gilbert-intervju her om dagen: Jeg er angivelig antisemitt, fordi jeg syntes intervjuet kunne ha tjent på at Krasnik bekjentgjorde sitt jødiske ståsted – eller at redaksjonen på annet vis burde søke å forebygge de uunngåelige proteststormene.

Slikt sier man ikke ustraffet, så skulle det heller ikke ta lange tiden, før israelvennene sørget for at jeg fikk passet påskrevet. Jeg ga selvfølgelig uttrykk for at jeg ikke tok det så tungt – definitivt ikke så tungt som jeg tar deres israelske forbilders behandling av sivile palestinere.

Det omtalte intervjuet kan du se her (teksten fortsetter etter videoklippet):

Så kan man saktens spørre med hvilket belegg en norsk lege, som har arbeidet på et sykehus i Gaza, skal kunne uttale seg om israelske tap, slik Krasnik så urimelig forlanger.

Merk også Krasniks bestridelse av folkemordpåstander i klippets siste minutt. Til hvilket man bare kan tilføye definisjonen av folkemord, med FNs folkemordkonvensjons ord:

En hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

  • å drepe medlemmer av gruppen;

  • å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;

  • bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;

  • å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;

  • med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.

At Krasnik fører enkelte mediers gjengivelser av tildragelsene som bevis for Gilberts «usannheter», taler vel egentlig bare for seg selv.

Personlig sogner jeg til dem som kjenner stor avsmak for Gilberts politiske ståsted, men når han formidler beretninger som understøttes av verdenspressen – og de humanitære organisasjonenes stedlige representanter, da fester jeg sant å si større lit til doktor Gilbert, enn til dem som aldri viker fra Israels side, samme hva.

For de er en énvis gjeng.

En del, men langt fra alle, norske israelvenner er organisert i MIFF (Med Israel For Fred), mens det store flertallet av dem formodentlig finnes i de lavkirkelige sammenslutningene av ymse slag, foruten de sedvanlig avkrokene av Frp og KrF. Det kan med andre ord være en del som skiller dem, men kristentroen, den har de som regel til felles.

Ikke siden korstogene har blodtørsten manifestert seg slik blant kristne, noe som igjen gjør det aktuelt å spørre om de anser Israels «aksjoner» et slags korstoved stedfortreder (skjønt jeg betviler at israelerne nærer store ønsker om å springe kristendommens sak).

Eller så er det bare disse gammeltestamentlige forestillingene igjen, om Guds utvalgte og så videre, som er så innprentet i dem, at ethvert hinder på Israels vei for enhver pris må ryddes av veien – om det så koster hundrevis av barneliv.

Jeg er neppe alene om å betvile det kristne i slik tankegang, men de vet vel noe resten av oss ikke vet.

Toppillustrasjonen er bloggerens egen.

Israelsk logikk?

Som vi alle vet, presenterte FN i 1947 en delingsplan for Palestina, som ville frata palestinerne halvparten av deres hjemland, til fordel for tilflyttede og tilflyttende jøder.

Det hadde vel ikke vært så urimelig om jødene fikk et hjemland ved og nær de største helligdommene sine, men hadde FN gjort noe lignende med Norge, er det vel grunn til å forvente at planen ville blitt forkastet – av nordmenn, vel å merke, om ikke av de tilflyttende.

Palestinernes uvilje mot å godta en så pass rå «handel», har åpenbart fått staten Israel til å oppfatte det slik at palestinernes protester innebar et avkall på alt sammen, og handlet deretter.

Resultatet, det ser vi nå.

Sosiale medier – tradmedia: 7-0

Om du ønsker å holde deg sånn noenlunde på høyde med utviklingen i Gaza, er det én ting vi trygt kan fastslå, først som sist:

Glem avisene, glem sågar nettavisene – og etermediene, for den saks skyld.

Nå skjer tingene så fort, at enhver redaksjon, som nærer ambisjoner om å kvalitetssikre nyhetene den formidler, vel å merke, vil være håpløst akterutseilt, innen den rekker å få hendelsene på lufta.

Ulempen er, selvfølgelig, at de sosiale mediene flommer over av partisk materiale, så fordreid og så manipulerende, at en gammel journalist kjenner innvollene slå trippel baklengs flikkflakk, hver gang venner og følgesvenner i de sosiale mediene videreformidler dem, som nok et bevis for eget standpunkt.

Samtidig kommer vi ikke fra at det fins så mye bra. mye bra … Ta bare 16-årige Farah Baker (@Farah_Gazan), som befinner seg midt oppi det verste helvete noen tenåring, noen overhodet, kan forestille seg:

Right from the horse’s mouth.

Nyhetene strømmer inn i sanntid, fra tradisjonelle medier og brukere av sosiale medier, verden over – hvorav noen med større troverdighet enn noe norsk mediehus kan drømme om. Alt sammen i én stor, global kladeis – as the story unfolds!

Kommer jeg over noe det er verdt å feste lit til, er jeg sjelden sen om å dele det selv, men når jeg ser hvor mye møl som serveres, i form av rene falsifiseringer, bilder hentet helt annensteds fra, eller fra en tidligere anledning, kilder som helt klart inngår i den ene eller den andre partens propaganda-apparat … Ja, da betakker jeg meg simpelthen, om de fordreide fremstillingene underbygger eget ståsted aldri så mye.

Følgelig er det med et ikke så rent lite forbehold jeg anbefaler de sosiale mediene, Twitter, først og fremst, over de tradisjonelle. Men evner du å skille barter fra snørr, er de ganske enkelt uovertrufne. Vær bare forberedt på at du heller aldri vil ha sett maken til løgnaktig sprøyt.

Ta det fra en som ikke anser seg en sosiale medier-entusiast:

SoMe: 7
Tradmedia: 0

Sympati for palestinske barn = jødehat? Really?

Det kan ikke hjelpes, for jeg leser stadige hint om at israelvenner hater palestinere – eller at de som er opprørt over Israels handlinger, hater Israel og/eller jøder.

Sannelig om jeg vet hvor de tar det fra, kanskje fra noen av de marginale grupperingene som tenker slik, men jeg velger altså å tro at de virkelig er marginale – i det minste ikke representative for det store gross av oss, som instinktivt reagerer, på bakgrunn av noe så elementært som grunnleggende anstendighet.

For visst fins fordommene, men det er ikke dem som driver den høyst menneskelige reaksjonen på at barn drepes i hopetall. Hver gang noen forsøker å hinte om annet, klarer jeg ikke å forestille meg annet enn at det ligger vikarierende motiver bak.

Jeg beklager, men nå får dere faen ta meg slutte med dette våset!

Jeg vet ikke hvor ofte det må gjentas, men krigsforbrytelser er krigsforbrytelser, hvem som nå gjør seg skyldig i dem. Og Hamas, så vel som Israels regjering, kvalifiserer for en sesjon foran den internasjonale krigsforbyterdomstolen i Haag.

Sorry, ass …

Skjønt noen naturligvis er forutinntatt. Hva skulle vel ellers drive dem til MIFF-medlemskap (Med Israel For Fred), når fred er det siste både de og resten av oss forbinder med Israel. Når én part misbruker sin overveldende overmakt, slik vi nå ser, må det i Guds og andre deiteters navn være lov å ta midlertidig side.

En kjensgjerning jeg baserer på observasjoner, snarere enn fordommer, vel å merke. Fordommene mine derimot, var en gang av det slaget som nesten applauderte brenning av palestinaskjerf (selv om jeg nok syntes handlingen var noe over the top).

Når du får lyst på grapefrukt, og så bare …

20140723-103850-38330344.jpg

Grapefruits of wrath!

Bloggpostene blir automatisk distribuert til mine konti hos Twitter, Facebook, LinkedIn og Google +, noe som vil bidra til at kommentarer levert der, spres for alle vinder, for å si det mildt. For ikke å nevne hvor umulig det blir å følge dem opp, ettersom jeg ikke tilbringer mye tid noen av stedene. Legger du derimot igjen en kommentar her, blir det stående i en kontekst, og dessuten langt enklere å håndtere, både for andre lesere og for meg. På forhånd tusen takk!

These posts are automatically fed to my accounts on Twitter, Facebook, LinkedIn and Google +, which would render comments highly disrupted, to say the least, if left in those social media outlets. Not to mention hard to follow up, as I rarely spend time in either. By leaving your responses here, you leave it in a context, and make it an awful lot easier for me – and other readers – to respond. Thank you so much in advance.

Israel selvforskyldt venneløs

Når jeg er så tyst om den israelske blodtørsten, som nå later til å få fritt spillerom i Gaza, er det ikke fordi jeg er så uberørt, men fordi det sant å si er business as usual – og fordi det ærlig talt foregår ting lengre øst og nord for Midtøsten, som potensielt har langt større konsekvenser for verdensfreden, i en betydelig større, og for øyeblikket uoverskuelig målestokk. Man velger sine slag, må vite, og det – som bærer i seg utsiktene til et geopolitisk helvete – er hva jeg for tiden har blinket meg ut.

Lt. Gen. Moshe Dayan During Briefing
Generalløytnant Moshe Dayan under en briefing. (Photo credit: Israel Defense Forces)

De fleste av oss er vokst opp med den israelske aggresjonen, siden enøyde Moshe Dayan, som nærmest daglig figurerte i svarthvitt på TV-skjermen, og seksdagerskrigen den gang da. Det gjorde inntrykk på mitt femårige selv, kan jeg forsikre, og vedble å skape inntrykk gjennom hele oppveksten og voksenlivet. Israel, kringsatt av fiender alle vegne, som åpenbart ikke viser vilje til å gå i seg selv, og spørre hvorfor (ikke minst om kartet over kan ha noe med saken å bestille).

Min taushet betyr ingenlunde at jeg tar Israels folkemord med stoisk ro. Uroen syder, den, om enn på innsiden, og årsaken er grei nok:

Israel er Hamas så militært overlegne, at de med letthet kunne ha ordnet opp i saken, uten at det skulle koste hittil 400 palestinere livet, hvorav de fleste uskyldige sivilister, barn inkludert. Jada, Hamas skjuler seg blant sivilbefolkningen, men da får vi røyke dem ut, da, ikke sant?

Gaza-boys-fenced-in
Gutter innesperret i Gaza. (Photo credit: AlphaBetaUnlimited)

Dette kan dere, Israel, men kan man desimere palestinerproblemet i samme momangen, antar jeg at mye er gjort, uten tanke for at det en gang fantes noe som ble benevnt «jødeproblemet». Og siden vi først trekker paralleller (det ligger snublende nær, nemlig), rinner jo uttrykk som Lebensraum inderlig fort i hu, straks man studerer kartet for oven.

La meg bare slutte slik: Har dere overhodet venner igjen i denne verden, tror jeg nok dere må belage dere på å se dem vende dere ryggen. Det finnes grenser, nemlig, og dem har dere nok krysset.

Sorry, Mac. Jeg var i utgangspunktet vennlig innstilt, jeg (i ungdommen var jeg sågar troende til å mistenke enhver nordmann i palestinaskjerf for sympati med, om ikke delaktighet i, internasjonal PLO-terrorisme), men som jeg nevnte, finnes det grenser. Da dere passerte den til Gaza, krysset dere én. Men det er nok de andre grensene dere blir husket for.

Dere kan visst ikke dette med PR, kan dere vel?