Internett, jeg er ikke imponert

Isomittari (Large Emerald Moth), green butterfly
Isomittari (grønn smaragdmøll), grønn sommerfugl. Uvisst om det var en slik fruen så, dog. (Photo credit: Wikipedia)

Vi har da hatt bemerkelsesverdig få sommerfugler denne sommeren, har vi ikke det da? Eller er det bare her vest?

Ikke til å undres, da, at fruen gikk lettere bonkers, da hun observerte en på stuegulvet her om dagen – til alt overmål en grønn en, som hun nærmest identifiserte som en møll, i mangel av nærmere kjennskap til de grønne sommerfuglene. Men det var ingenting litt googling ikke kunne fikse.

Lenger er vi nemlig ikke kommet. For seriøst, burde vi ikke, i 2015, være kommet så langt at vi knipser et bilde, og laster det opp til Google eller andre søkemotorer, ledsaget av spørsmålet «Hva er dette?»?

Hæ? Men seriøst. Vi burde det, sant?

Det er gått 22 år siden verdensveven ble kommersielt tilgjengelig, og 47 år siden Internett først så dagens lys. Det er lenge det, men folk synes like entusiastisk som vi var på midten av 1990-tallet.

Det ser jeg helt oppriktig ingen grunn til.

Men så er jeg også en gretten gammel gubbe.

Etter en lang og hyggelig bursdagstelefon fra eldstesønnen, som i samtalens løp uttrykte bekymring for retningen personvernet tar på Internett (en bekymring jeg for øvrig ikke deler), skulle jeg google noe ganske annet, og ble presentert for denne logoen:

Google-bursdag

Jada, jeg har Google-konto, og var innlogget, men skal kanskje ikke fortenkes i trangen til å springe hylende gjennom huset?

exit_g_plus

Google Buzz, Google Wave og, så småningom, Google +? Jeg tror det. Faksimilen over er en manipulert statusmelding for Google Wave (som man med letthet vil se – jeg orker ikke å gjøre meg flid med slikt).

google glass: Blunk – så tar du bilde – ITavisen.no

Google oppdaterer Glass.

Det høres kanskje kjent og selvsagt ut, men faktisk er det først nå at det blir mulig å ta bilder med Google Glass bare ved å blunke med øynene.

Slipper å snakke
Tidligere måtte man bruke en knapp på høyre side, eller si «OK, Glass. Take a picture!».

via google glass: Blunk – så tar du bilde – ITavisen.no.

Nu går det for langt! Hva skal vi gjøre nå, vi som ligger under for den kroniske lidelsen som avtvinger intens blunking til damene?

Hva må ikke folk tro?

Google+ iPhone-app

Det kan ikke være mye tvil om at Google+ er det ubestridt kjedeligste av de kjente sosiale nettverkene. Men de har den mest elegante mobil-appen av dem alle. Det kan ingen ta fra dem.

(Utgangspunktet for den første påstanden, er at man ikke er hjemmehørende blant de i overkant teknologifrelste, for hvem G+ helt åpenbart er gefundenes Freßen)

– Er Google+ litt… sekterisk? Drøft. Nei, forresten.…

Jarle Petterson – Google+ – Er Google+ litt… sekterisk? Drøft. Nei, forresten.….

Er Google+ litt… sekterisk?

Drøft. Nei, forresten. Strøtanke kun, uten polemisk tid til overs.

Lød spørsmålet jeg, kanskje litt retorisk, stilte meg på G+ i går, og som, tross den avsluttende merknaden, avstedkom en harang, som – tilsiktet eller ei – ga ettertrykkelig svar på spørsmålet. Klikk lenken over og døm selv. Sekterisk eller ikke?

Vi må ikke slutte…

http://twitter.com/#!/radiohode2/status/105206319501426688

Google+ We are not amused

Google+

Etter, jeg vet ikke… fem år som motvillig Facebook-bruker, noe over tre på Twitter, åtte som blogger – 18 år som utvikler av innhold, funksjonalitet og form på web (jada, men jeg begynte med html-koding for lokal visning i Mosaic-nettlesere, tagging, kalte vi det, før verdensveven åpnet), må jeg medgi at jeg nok ikke ramler så lett av stolen når det kommer noe «nytt» på den sosialmediale banen.

Quora, A Valuable Resource for Photographers
Image by Thomas Hawk via Flickr

Følgelig var jeg svært avventende, for å si det mildt, da jeg sist vinter, etter laaang betenkningstid, omsider registrerte meg i et nettverk som muligens kunne tenkes å ha en viss nytteverdi, Quora, som er noe mer av en kunnskapsbasert tjeneste enn et egentlig sosialt medium. Hypen var voldsom blant de vanlige mistenkte (les: de såkalte So Me-fantastene), men må vel kunne kalles en slags flopp, sånn i ettertid betraktet. I alle fall i forhold til forventningene.

Along came Google+. Igjen med forventninger så skyhøye at man rent blir svimmel. De vanlige So Me-entusiastene er i alle fall helt fra seg, hellig overbevist om at nå, denne gangen, er den ordentlige, den virkelige revolusjonen kommet – omtrent som dommedagsprofetene forsikrer oss om at denne gangen går det virkelig åt skogen.

Å kom igjen… Representerer tjenesten egentlig noe nytt? Jeg mener… Egentlig? Har Internett overhodet utviklet seg nevneverdig de siste 15 årene? Altså, bevares, visst har antallet brukere vokst! For 15 år siden var vi så få at vi nesten regnet oss som familie, en internasjonal klikk av perifert bekjente. Ja, og så båndbredden, da, seff. Utover det, har det vel ikke skjedd stort som er egnet til å imponere.

Det vil si, jeg er imponert over at så mange lar seg imponere – selv enkelte av oss gæmliser, som har vært med på hele ferden, og med selvsyn har konstatert at nettet har stått på stedet hvil. Neeii, vel… Overdriver jeg ikke litt nå? Mon det. La oss rekapitulere litt:

Image representing Spotify as depicted in Crun...
Image via CrunchBase

Ta Spotify, for eksempel. Da tjenesten ble lansert, når var det, for en tre års tid siden, gikk i alle fall Skandinavia og de britiske øer fullstendig av alle skafter (først i uken som gikk, ble tjenesten sluppet på et forventningsfullt USA) – og holdt seg der en god stund.

På midten av 1990-tallet begynte jeg å bruke Real Audio aktivt til musikkformidling på websider. Rett nok lastet lydfilene ned før de begynte å spille, men det var da en begynnelse. Først noen år senere oppdaget jeg at programvaren streamet både lyd og bilder, om man hadde server med streaming-software. De fleste som puslet med web på den tiden, sverget nok likevel til enkel embedding av Wave-filer. Men virkelig spennende ble det først noen år senere, i 1999, da Shawn og John Fanning lanserte den omstridte musikktjenesten Napster, for P2P-deling av mp3-filer.

I oktober 2008 var Spotify et faktum. Hurra, De…

A salvaged logo or possible reproduction
Image via Wikipedia

Eller ta Facebook og Twitter. Kjære vene, da, menneske. Vi var da mange som puslet med slikt gjennom mesteparten av 1990-tallet, enten vi var på IRC, Telnet, Usenet eller web chats, som WBS (WebChat Broadcasting System), veldig populært i 1995–1996, eller, her hjemme: SN-snakk (som var Schibsted Netts norske motsvar). Det var ikke utelukkende snakk om ren sosialisering (skjønt det så avgjort dominerte webchattene) – i alle fall ikke på Usenet. Så kom ikke her, din 140-tegns skvaldrende kvitterkasse.

Og så kommer Facebook, som noe revolusjonerende(!), i 2004. Jeg mener… Jeeesus!

Eller Skype og Google Talk. Herregud, vi hadde da IP-telefoni (eller VoIP, om du vil) på midten av 1990-tallet. Selv brukte jeg PowWow-klienten, med såkalt Tribal Voice i full duplex – og innebygget whiteboard!

Tygg på den, Skype (lansert som beta i august 2003).

Gud, så lei jeg er alt sammen. Så lei at jeg ikke orker å liste opp flere eksempler. Så har jeg da også gjort det før – senest for to år siden.

Og Google+? Som Facebook, bare mye kjedeligere. Jada, med sirkler og greier – og optimalisert integrering mot andre Google-tjenester. Søte Jesus, det skulle da for faen bare mangle!

Imponert? Hva tror du? Eller jo… Jeg er imponert. Dypt imponert.

Men bare over at enkelte lar seg imponere.

Blir jeg en aktiv Google+-bruker?

Særlig. Stort sett har jeg vel ramlet av både der, på Facebook og på Twitter. Den foreløpige dommen herfra er likevel entydig. Selv Facebook, som jeg hater relativt intenst, forekommer meg adskillige hakk nyttigere. Det jeg behøver av faglig oppdatering, finner jeg utenfor de sosiale mediene. Med Gammel-Google.

Men for all del: Jeg er der jo, om du har noe du ville ha sagt. For øvrig er kommentarfeltet åpent.

Og helt ærlig, jeg kan ikke huske sist jeg var ute for noe så stillestående – og «ininnovativt» – som Internett.

Fikk De den?

As Seen on Google Maps Street View

I’ve been Street Map Viewed! Altså, det har jeg i bunn og grunn visst siden sist vinter, men jeg var fullkomment uvitende, da jeg en sommerdag i fjor ble knipset av en passerende Google Mobile i Høvikveien. Men far kjente et stikk av hjemlengsel i kveld, etter fem minutter foran Østlandssendingen på tittekassen.

Jau, gubben på vei inn terrassedøren, med tiltagende måne og tilsynelatende sammenkrøket positur, c’est moi.

Det spørs imidlertid om ikke gleden blir kortvarig, for de var visst på tur denne sommeren også. Den som kikker innom her om et halvt år, kan med andre ord risikere helt andre mennesker i bildet – om noen overhodet.