Berlin i gilde farger – for 116 år siden

Som liten pleide min datter å spørre om virkeligheten virkelig var svart-hvit i gamle dager. At kun gjengivelsen av dem var det, kunne hun simpelthen ikke forstå, sikker, som hun var, på at min oppvekst ble tilbrakt i gråtoner.

Vel var man kjent med fargefotoets eksistens, alt på 1800-tallet, og man har sett fargefilm fra London anno 1920 eller deromkring, men disse scenene, fra år 1900s Berlin, 14 år før alt skulle gå så galt for Tyskland (og verre skulle det, som bekjent, bli), er intet mindre enn trollbindende.

Dyr gråstein versus billig gull

Du kan betale VG Nett for en slett oversatt sak de har rappet fra utenlandske medier:

albert_goering

Du kan jo det.

Eller du kan google «Albert Göring», og få prima materiale, rett fra kildene, og like gratis som VG Nett «fikk» det:

https://www.google.no/?gfe_rd=cr&ei=3KjJVtLzNqSr8weNr57ABA#q=albert+göring

Men Gud bedre, det er et fritt land, og det står enhver fritt å la seg lure. Trill rundt.

Give or take a few

Kära söta bror: Du går ikke glipp av stort om du lukker ørene, når to norske skuespillere forklarer norgeshistorie på Skavlan.

Richard III Gets a Kingly Burial, on Second Try – NYTimes.com

Eller, for å sette historien i et amerikansk perspektiv (mine uthevelser):

LEICESTER, England — For an English monarchy that has lasted more than 1,000 years, there can have been few more improbable occasions than the ceremony of remembrance here on Thursday for the reburial of one of the most bloodstained medieval sovereigns, King Richard III, who was slain in battle seven years before Christopher Columbus set sail for the New World.

Richard III Gets a Kingly Burial, on Second Try – NYTimes.com.

Sånn bare for å gi oss bedre forståelse for hvilken æra det faktisk dreier seg om. Om ikke annet, godt å vite at vi ikke er verdens eneste navlebeskuende nasjon.

Lovende tungtvann-takter

Det er med visse forventninger jeg vanligvis ser frem til større produksjoner i regi av NRK Drama. Ikke til produksjonen per se (som enkelte ynder å uttrykke det), men til den påfølgende debatten – om produksjonens beskaffenhet. I så måte skiller ikke den siste storsatsingen, Kampen om tungtvannet, på seks samfulle episoder, seg nevneverdig ut – om vi ser bort fra det enkle faktum at jeg også hadde visse forventninger til selve serien.

Forventningene var basert på det lille jeg hadde sett av teasers, med tyskere, så vel som briter, som ble troverdig portrettert, med en uklanderlig språkføring, på sine respektive språk, og med kulisser og en tidskoloritt som ikke virket helt borte vekk (noe som i norske produksjoner sant å si er en sjeldenhet):

Men så skal vi ikke glemme at serien primært er laget som underholdning, noe produsentene også var snare om å poengtere, med sine advarsler om at den som leter etter historisk diskrepans, neppe blir skuffet (skjønt det vel er det de blir). Noe de heller ikke blir – denne bloggeren inkludert. Lykkeligvis er jeg altså ikke alene. For hva fant jeg ikke i Fjøsbok-feeden, umiddelbart etter sending? Jeg nevner, om ikke i fleng:

Ikke å forglemme en venn som stilte det betimelige spørsmålet:

Skjøt tyskerne virkelig flymannskapene på stedet? Tilsynelatende før de hadde fått forhørt dem? Ikke bare brutalt, men merkelig.

Og avstedkom en harang av en diskusjonstråd, som avdekket at så, med mye mer, vitterlig ikke var tilfellet.

Alt her vil vel enkelte lesere ha stemplet noen av oss som uforbederlige geeks, selv om denne bloggeren er mer enn villig til å overse et dramaturgisk grep her og der – som spørsmålet om hvorvidt de britiske soldatene ble skutt, uten forutgående forhør. Skjønt jeg, som Morten, oppi lia her, også syntes den i overkant moderne Hackney-taxien virket vel malplassert (stripene på glideflyene heftet jeg meg derimot ikke ved, overhodet).

Derimot har jeg det med å henge meg opp i det språklige, som for eksempel hovedperson Leif Tronstads (spilt av Espen Kloumann-Høiner) markante yankee-engelsk, i tykkeste London og Skottland, noe som foresvevde meg en smule pussig, epoken tatt i betraktning. Hadde den unge kjemiprofessoren fartstid fra et amerikansk universitet, kan hende? Lite tyder på det.

Det er vel slike ting som bare skjer, når man parkerer produksjonen i norske hender, tillikemed bruken av termer som «vertskap», om det som granngivelig er herskapet (med mindre den andre formen virkelig har vært i bruk – om aldri så misforstått. Det kunne saktens forsvare blemmen):

Kampen om tungtvannet

Et forsonende trekk ved slike blundere, er selvfølgelig at det vitner om egalitære Norges sjarmerende mangel på herskapelig omgang. Og hvem vet, kanskje tjenerskapet regnes som gjester? For øvrig er det vel ikke nedlagt for meget arbeid i å tilpasse dialogen den tidsepoken den er satt til å speile, men selv det kan jeg se mellem fingrene med.

Jajajjj … Jeg har slikt å gjøre.

Ser vi bort fra slike bagateller, som vi utvilsomt får betydelig flere av, etter som serien skrider frem, syns jeg Kampen om tungtvannet alt i alt har vært en usedvanlig positiv opplevelse, så langt. I sjokkerende grad, faktisk. Jeg tror det må ha sammenheng med det sammensatte persongalleriet, som for én gangs skyld ikke bærer synderlig preg av det sedvanlige, gjennomnorske «forbrytergalleriet».

Skjønt de selvfølgelig ikke klarte å dy seg for å inkludere Kjosås. Men det får vi tåle.

Selv om tungtvannsaksjonen er blitt tværet ut, i det vide, brede og pinlig detaljerte, like siden Heroes of Telemark (om ikke før), tror jeg pinadø jeg gleder meg til fortsettelsen.

Hva gir De meg?

Den norske individualismen (egoismen) av nyere dato?

Griskhet

I kjølvannet av den nylige posten om vår nasjonale egoisme, kom jeg i dag til å lese Sindre Tollef Strandens (Kirkens Nødhjelp) kronikk om egoismens tidsalder, omtrentlig tidfestet til de seneste tiårenes overdådige velstand.

Stranden viser blant annet til et kort utdrag fra – eller egen sammenfatning av (det fremgår ikke tydelig) – Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksens bok, Egoisme (1999):

En vanlig og viktig fortelling om etterkrigstidas moralske landskap i Norge er som følger: Vi startet i en pietistisk og småborgerlig kristendom, gjennomlevde 1970-årenes moralske opprørstid og endte med nåtidens individualisme. I dag står enkeltindividets egen nytelse i sentrum.

Det lyder jo veldig tilforlatelig, ved første øyekast betraktet. Likevel kan jeg ikke dy meg for å kaste frem en alternativ hypotese, helt uten empirisk belegg, som (også ved første øyekast) synes like tilforlatelig og, etter min mening, mer sannsynlig.

Det er gått 144 år siden Dovregubben, med klar henvisning til den norske folkesjelen, proklamerte «Troll vær deg selv – nok», i Henrik Ibsens Peer Gynt (1867). Underforstått, ifølge denne Wikipedia-artikkelen:

[…] Dovregubben representerer i Peer Gynt det trangsynte og selvgode og kan tolkes som et satirisk symbol både på det avstengte og på overdreven norsk selvhevdelse.

Alt sammen svært egnet som delforklaring på den norske EU-skepsisen, for eksempel, men også vår formidable griskhet. Og artikkelen fortsetter med:

[…] Når Dovregubben dukker opp igjen i siste akt av skuespillet, kan han avsløre for Peer at han gjennom sin livsferd har levd etter «nok»-prinsippet hele sitt liv – som den internasjonale kapitalisten han utviklet seg til: «Vårt Nok gir trollets stempel til mannen – og så nevner han deg som eksempel». Dovregubben avslører ellers at den sønnen Peer fikk med den grønnkledte har fått «gilde barn over hele landet», og disse, insinuerer han, viderefører Nok-holdningen mellom menneskene i Norge.

Om Ibsens ramsalte kritikk av vår dypt rotfestede folkesjel egentlig ble oppfattet som den samfunnssatiren den egentlig var, skal være usagt, men griskheten, den norske selvhevdelsen, han ville til livs, var jo slett ikke ny av 1800-tallet.

Så langt historien klarer å dokumentere, materialiserte den urnorske grådigheten seg først med våre herjende forfedre, vikingene, og deres plyndringstokt over store deler av Europa (og muligens forbi, jevnfør Vinland og lilleasiatiske eksesser), til vi ble underlagt en annen fordums vikingnasjon, som, kulturelt, økonomisk, militært og politisk, var oss langt overlegne. En overlegenhet som sannsynligvis kan forklares med danskenes nærhet til utviklingen av europeisk kultur, politikk og finans – kombinert med landets naturgitte ressurser (i en tid der nordsjøoljen både var verdiløs, utilgjengelig og ukjent).

Fra naturens side har det nemlig aldri vært meningen at Norge skulle være bebodd, som en selvforsynt entitet – om vi ser bort fra noen fruktbare pletter rundt Oslofjorden og, under tvil, på Jæren. Landet er helt enkelt ikke selvforsynt, og kan aldri bli det. I overlevingsperspektiv var vikingtoktene dermed en dyd av den ytterste nødvendighet, selv om migrering til gunstigere strøk trolig ville være å foretrekke, sett med moderne, presumptivt siviliserte, øyne. Når våre bønder insisterer på sine subsidier, er det ikke det angivelige hensynet til selvforsyning som ligger bak, men den enkelte bondes egeninteresser (husk at landet aldri kan bli selvforsynt). Ikke at de skiller seg fra resten av oss, for den ligger nedfelt i oss alle, egoismen. Vi er da norske – og oss selv nok.

King Christian IV of Denmark, General of the L...
Image via Wikipedia

Den såkalte 400-årsnatten, også kjent som dansketiden, bidro til å sementere nordmennes fattigdom, forsterket av en økonomisk utarming (men kulturell berikelse), som nødvendiggjorde oppretthold av den norske griskheten. Fattigfolk måtte være griske for å overleve, mens det lille, men rike, borgerskapet ville ha mer – som det pleier. Vi skal vel bare være glade for at halvparten av oss strøk til Amerika, for å forfølge den amerikanske drømmen (som for øvrig, den dag i dag, synes å passe oss langt bedre enn den europeiske solidaritetstanken, nedfelt i Den europeiske union). Uten ville griskheten formodentlig ha antatt langt ufinere former, på et mye tidligere stadium.

Nå som vi alle er rike, opprettholder vi grådigheten vi har foredlet gjennom århundrene, bare ikke lenger som en dyd av den absolutte nødvendighet. Akkurat dét er naturligvis nytt, men rokker likevel ikke ved den underforliggende kjensgjerningen, at vi dypest sett, enten som nødvendig dyd eller som resultat av egennyttig overflod, er et forholdsvis motbydelig folkeferd, som i mine øyne inkarnerer seg omtrent slik:

Ivar Aasen

En hypotese, naturligvis, fullkomment blottet for empiri, men ikke desto mindre min personlige oppfatning.

Så får heller Kirkens Nødhjelps Tollefsen tilgi at jeg ikke berører emnet han dypest sett behandler i sin kronikk; den norske giverviljen, i lys av egosamfunnet, som angivelig… angivelig er av ny dato.

For den, altså giverviljen, eksisterer i rikt monn. Som høyst nødvendig hvilepute for vår moralske samvittighet (eller relative mangel derpå).

iPad strammer skrustikken

Digitalbok.no

Posten under er i det vesentligste alt publisert borti jobb-bloggen, men disse fortjener PR-en – foruten at jeg har noen personlige tilleggsbetraktninger, som ikke har det bøss i en jobb-blogg å bestille. Følgelig, og med tilhørende ekstraobservasjoner, såvel som obligatorisk riksmålifisering:

Efter å ha bistått Notabene Forlag med et utvalg oversettelser de siste 18 månedene, er jeg svært glad for at forlaget nu har valgt å eksperimentere med digital distribusjon, med egen iPad- og iPhone-app på iTunes (jeg er i skrivende stund usikker på om den er lansert ennu) – og salg via Capellen Damms nye satsing, Digitalbok.no.

Det jeg i alle fall vet om paddefon-satsingen, er at jeg hjalp med tilretteleggelsen av app-en noen uker før jul. Slik ser den ut (og var forbløffende enkel i all sin elementære html-utførelse):

Notabene-appen

Noe som bringer meg tilbake til overskriften – og en post jeg begikk her i høst: Naken uten iPad, der paddeinnehaverne fikk skrevene sine eftertrykkelig påpasset. Hvis jeg fortsatt skal betjene det nyfrelste forlaget, er det nemlig en hel del som tyder på at jeg må la meg bepadde, men det er ikke alt: Når jeg oversetter bøkene deres, setter jeg dem (brekker om, om De vil) likegodt, men mangler kompatibelt sideombrekningsprogram (og må sette fra grunn, heller enn å bruke det opprinnelige og utenlandsk satte materialet), som dessforuten heller ikke evner å eksportere e-bøker i ePub-format. Mye taler med andre ord for at jeg tvinges til å

  1. la meg bepadde
  2. vende tilbake til Adobe-folden efter et års tids programvare-utroskap

Begge deler om og når finansene tillater.

De tre siste bøkene jeg oversatte for forlaget, Heinz Linges Med Hitler til det siste, Christa Schroeders Han var min sjef og Erich Kempkas Jeg var Hitlers sjåfør , primært ved den andre av dem, fikk for øvrig bred omtale i gårsdagens VG (kun på papir). En stor gratulasjon til Notabene, som formodentlig må springe til trykkeriet efter nye opplag (førsteopplaget var svært begrenset). Klikk på billedet for leselig tekst:

VGs omtale av Christa Schroeders «Han var min sjef» lørdag 8. januar 2011. Klikk på bildet for større og leselig versjon

Kort om bøkene

Heinz Linge, Med Hitler til det siste:

Heinz Linge, «Med Hitler til det siste»De bemerkelsesverdige memoarene til en av de siste som forlot førerbunkeren inkluderer profilene til fremtredende medlemmer av Hitlers indre krets. Heinz Linge arbeidet for Adolf Hitler i en tiårsperiode, fra 1935 og frem til Førerens død i bunkeren i Berlin i april 1945. Han hadde ansvar for å passe døren mens Hitler og Eva Braun begikk selvmord, og hjalp med å bli kvitt likene. I årene som kammertjener var Linge ansvarlig for alle aspekter ved hitlerhusholdningen, og befant seg hele tiden ved hans side. I begynnelsen av memoarene hevder han at «Jeg stod Hitler nærmere enn noen, med unntak av Eva Braun.»

Christa Schroeder, Han var min sjef:

Christa Schroeder, «Han var min sjef»En svært personlig beretning om Hitler og hans innerste krets. Christa Schroeder var Hitlers sekretær fra 1933 til hun ble arrestert 28. mai 1945. I det tidsrummet fikk hun førstehåndskjennskap til mange av de avgjørende politiske og militære begivenhetene i perioden. Hun var vidne til Hitlers reaksjon på Röhm-kuppet i 1934, og ledsaget ham på reisen til Østerrike efter annekteringen i 1938. Hun så de sønderknuste tyske byene da hun reiste rundt i Europa på Førerens spesialtog, og gjorde notater da Hitler dikterte dagens ordre til styrkene. Hun var også til stede efter drapsforsøket på Hitler 20. juli 1944, og tilbragte mye tid i den beryktede bunkeren da krigen var på hell. Alt beskrevet i detalj i disse fascinerende memoarene.

Erich Kempka, Jeg var Hitlers sjåfør

Erich Kempka, «Jeg var Hitlers sjåfør»Erich Kempka tjenestegjorde som Hitlers privatsjåfør fra 1934 til Føreren tok sitt eget liv 30. april 1945. Hans åpenhjertige memoarer bidrar med en unik fortelling, som kulminerer i de dystre dagene i bunkeren under Berlins sønderknuste gater. Kempka begynner med å beskrive sine plikter som medlem av Hitlers stab i de tidlige årene, da han fulgte Hitler over hele Tyskland under Førerens valgkamp i 1932. Hovedtyngden i disse memoarene dekker imidlertid tiden i førerbunkeren i Berlin, i løpet av de siste par månedene av krigen, inklusive tiden han tilbragte med Hitler, på den siste reisen til fronten i mars 1945, og de kaotiske ukene som fulgte.

Jeg fastslår ellers, med en viss tilfredshet, at det meste av VG-artikkelen (som tross alt består av sitater fra bøkene) er ført i pennen av Dykkar vyrdsame. Kanskje jeg burde be om honorar. Næsj… Forlagets gevinst er betaling nok.

Grattis til Ulrik og Eddie hos Notabene!

Men akk: At jeg antagelig må resignere, og slutte meg til rekken av flokkspringende iPad-naut, se det hadde jeg virkelig ikke trodd. Men jeg lover å vente i det lengste.

Utover bøkene er det for øvrig ytterst lite som er dokumentert av det som foregikk i Hitlers innerste krets, men her er et intervju med én av dem:

Bokslipp in triplex

«Med Hitler til det siste», «Han var min sjef» og «Jeg var Hitlers sjåfør», Notabene Forlag 2010

Et søk på måfå, borte hos Bokkilden.no, ga en hyggelig overraskelse i morgentimene. Det viser seg nemlig at de tre bøkene jeg slavet over i sommer, i ansikts sved og allting, omsider er sluppet på publiken.

At det skulle bli så meget arbeid med dem, har en rekke årsaker, som den omstendelige, tyske syntaksen, via engelsk – og utallige referanser til obskure steder i Ukraina (eller andre bortgjemte steder der øst), hvis gamle, tyske benevnelser – igjen via engelsk – avstedkom nitid research rundt annenhver setning. Cirka.

Foruten at jeg like godt satte (eller brakk om, om De vil) sidene, mens jeg var i gang. Men jeg skal ikke ha æren for omslagene (bykset «mavebeltet» på boken ute til høyre gjør, i billedet for oven, er trolig kun et utslag av tettere faksimileutsnitt). Til det ble tiden for knapp. Man har da annet å bestille.

Hvorom alt og intet gjør jeg kort prosess med følgende introduksjoner (sakset fra Bokilden.no):

De bemerkelsesverdige memoarene til en av de siste som forlot førerbunkeren inkluderer profilene til fremtredende medlemmer av Hitlers indre krets. Heinz Linge arbeidet for Adolf Hitler i en tiårsperiode, fra 1935 og frem til Førerens død i bunkeren i Berlin i april 1945. Han hadde ansvar for å passe døren mens Hitler og Eva Braun begikk selvmord, og hjalp med å bli kvitt likene. I årene som kammertjener var Linge ansvarlig for alle aspekter ved Hitlerhusholdningen*, og befant seg hele tiden ved hans side. I begynnelsen av memoarene hevder han at «Jeg stod Hitler nærmere enn noen, med unntak av Eva Braun.»

Kjøp den da, De

En svært personlig beretning om Hitler og hans innerste krets. Christa Schroeder var Hitlers sekretær fra 1933 til hun ble arrestert 28. mai 1945. I det tidsrommet fikk hun førstehåndskjennskap til mange av de avgjørende politiske og militære begivenhetene i perioden. Hun var vitne til Hitlers reaksjon på Röhm-kuppet i 1934, og ledsaget ham på reisen til Østerrike etter annekteringen i 1938. Hun så de sønderknuste tyske byene da hun reiste rundt i Europa på Førerens spesialtog, og gjorde notater da Hitler dikterte dagens ordre til styrkene. Hun var også til stede etter drapsforsøket på Hitler 20. juli 1944, og tilbrakte mye tid i den beryktede bunkeren da krigen var på hell. Alt beskrevet i detalj i disse fascinerende memoarene.

Kjøp den da, De

Erich Kempka tjenestegjorde som Hitlers privatsjåfør fra 1934 til Føreren tok sitt eget liv 30. april 1945. Hans åpenhjertige memoarer bidrar med en unik fortelling, som kulminerer i de dystre dagene i bunkeren under Berlins sønderknuste gater. Kempka begynner med å beskrive sine plikter som medlem av Hitlers stab i de tidlige årene, da han fulgte Hitler over hele Tyskland under Førerens valgkamp i 1932. Hovedtyngden i disse memoarene dekker imidlertid tiden i førerbunkeren i Berlin, i løpet av de siste par månedene av krigen, inklusive tiden han tilbrakte med Hitler, på den siste reisen til fronten i mars 1945, og de kaotiske ukene som fulgte.

Kjøp den da, De

Jesus, mann, så kommers jeg plutselig var blitt, da.

P.S. Jeg tror omsider jeg har klart å børste av meg det verste av sommerens nazistøv, med kun sporadiske hanemarsjtendenser over stuegulvet.

*) Det der kan ikke jeg ha skrevet! Jeg ville ha skrevet «hitlerhusholdningen» eller «Hitler-husholdningen». Skal da folk aldri lære seg at man ikke tukler med pettersonske skriverier?