If you ever doubted

Doubt no more:

Julian Assange and Edward Snowden. Source: David G. Silvers/Flickr and Wikipedia. Montage: Jarle Petterson
SPIES LIKE US: Julian Assange and Edward Snowden. Source: David G. Silvers/Flickr and Wikipedia. Montage: Jarle Petterson

As you may know or may not know, this blog has been among Julian Paul Assange and WikiLeaks’ most passionate critics for years on end, making it – and its author – target for much chastise over the years. All the more satisfying, of course, to see the man’s credibility fall apart completely.

Dear former Assange followers, of whom I know many, I am pleased to inform you that all is forgiven. Same thing goes for Snowden, when the time comes.

Don’t know why I did that (God knows it isn’t funny), so on a completely unrelated note:

The age of disenlightenment

Want to destabilise a country, a region or an entire planet? No biggie. Inspire terrorism, distribute vast amounts of false news and wreak general havoc.

Living in times of great uncertainty, as we do, most find it hard to decide what and who to believe anymore, as fake news and general disinformation fills our social media feeds, in part spread by trolls, but also by the traditional media themselves, often staffed by journalists lacking not only the ability to write properly, but the ability to tell truth from lies – possibly due to the financial situation, forcing media corporations to maximise production at a minimum of costs, inevitably resulting in a quantity surpassing quality by tenfolds. Online, that is.

Eager to cut costs, online newspapers have spent huge resources on user involvement, included third-party independent groups and individuals, regardless of their funding and/or motivations, such as these fine gentlemen:

Julian Assange and Edward Snowden. Source: David G. Silvers/Flickr and Wikipedia. Montage: Jarle Petterson
SPIES LIKE US: Julian Assange and Edward Snowden. Source: David G. Silvers/Flickr and Wikipedia. Montage: Jarle Petterson

Both of whom in the receiving end of much journalistic praise, as the media had a field day, nay, field days and years, basking in the glory of their «findings», «leaks» and «revelations»,

Personally I never really bought into it, as posts thusly tagged will show (please feel free to go back in time):

I suggest that not only has the press fallen victim to Assange, Snowden and the likes of them, but has in fact acted as an accomplice, some news outlets more than other, but nevertheless.

The subject has been among this blog’s recurring topics for years and years, resurfacing after a brief Twitter conversation on former Guardian journalist Glenn Greenwald’s recent escapades yesterday:

Currently hailing from the news and commentary website The Intercept, Greenwald is launching an attack on his former employer, whence he once spread the gospel according to Snowden and Assange, wildly throwing accusations at The Guardian, for reasons unknown to you and me, just as we were kept in the dark with regards to his motivations for distributing their disclosures, be they lies, facts – or mere instruments in the grand scheme of things.

With the destabilisation of the west among Vladimir Putin’s more or less expressed intentions, it should come as no surprise that the Kremlin is responsible for at least the better half of all known fake news operations, as well as innumerable hacker attacks and, possibly, leading an unprecedented number of refugees to Europe, which we all know has brought about political discord, including the outset of the European Union’s dissolution, starting with a Brexit motivated, among other things, by fear of the refugee influx.

All while we witness NATO lying in shambles, as a new «Warsaw pact» emerges.

Most of it, of course, orchestrated by the Kremlin, where, by the way, Putin’s and western media’s golden boy, Edward Snowden, resides. Must be the climate and the pretty girls, huh?

Edward Snowden en route to Kremlin with a huge pile of secret U.S. documents. Blogger's own drawing.
Edward Snowden leaving Fort Meade, en route to Kremlin with a huge pile of secret U.S. documents. Blogger’s own drawing.

You may of course ask yourself how it is that WikiLeaks and Snowden focus on what they present as US violations, whereas Russia, according to them, is perfectly immaculate.

Because Russia is immaculate, perhaps …

Despite my disgust for Mr. Putin’s intentions, there’s no denying that he’s been carrying out what he set out to do with great success, masterfully, with the west sidelined as helpless bystanders, probably out of fear for escalating a conflict Vladimir Putin tries his best to … well, escalate.

But I can tell you this much. As a journalist, mostly a former journalist, I’m deeply ashamed by my one-time colleagues’ conduct – and active part in introducing fake news as the basis of our collective «knowledge», and the fear we all harbour.

Which all bodes well for the age of Vladimir Putin and Donald Trump.

We can only hope that, since the objective has been an attack on «the establishment», the media one day wakes up to the realisation that the two afore-mentioned gentlemen in fact are the establishment.

With the invaluable help of our eminent press.

As Donald J. Trump utters his compulsory «So help me God» on Friday 20 January, I’ll whisper a quiet addition to myself:

God help us all.

Please read this recent post on same subject:

Who to trust in post-factual times? 18 December 2016

Spies like us

I think I’ve made it abundantly clear, for years on end, what I think of popular heroes Julian Assange and Edward Snowden, but would, for the record, like to reiterate that I have always considered them henchmen of this here fellow (with documents appropriately reflected in his shades):

Russlands president Vladimir Putin. Bloggers egen illustrasjon
Russia’s president Vladimir Putin. Blogger’s own drawing (to the best of his ability).

For which I expect we will see further proof in times to come. Not about to stoop to Donald Trump’s level, by reminding you that I told you so (even though I indeed told you so), I content myself with the knowledge that those who have objected will have to reconsider. Unless, of course, they actually knew all along.

And yes, I did see the cinematic Assange tribute Underground: The Julian Assange story (2012), which did little to change my mind. Granted he started out a regular punk, perhaps even with the best of intentions, but far be it from me to claim that his humble beginnings in any way acquits him of the damages he later came to bring upon us.

Same thing, of course, goes for infamous defector Snowden. I have yet to stumble over arguments convincing me that landing in Russia (!) with a huge pile of U.S. intel was a freak accident.

Edward Snowden en route to Kremlin with a huge pile of secret U.S. documents. Blogger's own drawing.
Edward Snowden leaving Fort Meade, en route to the Kremlin with a huge pile of secret U.S. documents. Blogger’s own drawing.

So yes, I do hate to say that I told you so.

But I did, didn’t I?

Top photo montage: Julian Assange and Edward Snowden. Sources: David G. Silvers/Flickr and Wikipedia. Montage: Blogger.

P.S. The post title, of course, serves more as caption for top photograph, than as a content headline.

Merkelige sengekamerater

Å gjøre regning med at Vladimir Putin legger skylden for den syriske flyktningstrømmen, på andre enn Vesten, er like realistisk som å forvente at Julian Assange og Ed Snowden brått ga seg til å flashe russiske overtramp.

Visst er vel Snowden forræder

 

Det står ikke til å nekte: Jeg er dypt forundret, grensende til det sjokkerte, over opinionens ensidige kritikk av egen – og, fremfor alt, av amerikansk – etterretning, og iveren etter å renvaske og saliggjøre alle som arbeider for å forpurre det viktige arbeidet den gjør.

Nå er vel ikke innstillingen min noen hemmelighet, akkurat, men jeg delte nylig dette intervjuet, med Netscape-grunnlegger Marc Andressen, på Facebook, og føler muligens at det påkaller en utdypning, som følger etter Facebook-posten – og intervjuet, som jeg anbefaler på det varmeste (klikk på det!).

Som det fremgår av Facebook-lenken, avstedkom utspillet noen merknader, som det strengt tatt var meningen å forebygge med denne bloggposten, og here goes:

Jeg har nok et avslappet forhold til etterretning, og til personverns-problematikken som er forbundet med den. Misforstå meg endelig rett: Orwellianske 1984-scenarier har vakt en viss bekymring, også hos meg. Jeg har ikke engang problemer med å fastslå at Orwells dystre forestillingsverden på flere områder er blitt virkelighet. Ikke bare det, vi er langt forbi det stadiet. Og likevel forblir jeg avslappet.

Hvorfor?

Fordi etterretningen og overvåkningen ikke forvaltes av Storebror, i Orwells betydning av ordet, skjønt vi ofte fristes til å bruke betegnelsen på våre overvåkere. Men Orwells Storebror var av en litt annen støpning. Vær ærlig nå, han var det? Dermed bringes diskusjonen ned på det teoretiske, det prinsipielle planet, som er virkeligheten mange av av mine bekjente dessverre befinner seg i.

Vi er i dersom atte hvisom atte-land. Det er sikkert et hyggelig sted å være, og vi trenger noen som holder opp mulige scenarier for oss, om våre tillitsvalgte – eller andre – skulle falle for fristelsen til å innføre en slags politi- eller fasciststat. Og det kan vi jo teoretisere over, skulle vi ligge under for slike tilbøyeligheter.

Den kalde krigen tok ikke slutt, den ble intensivert

I mellomtiden må vi erkjenne at noen ivrer for å blåse nytt liv i den kalde krigen, at russisk og kinesisk etterretning opererer i en skala vi tiltrodde æraen som tok slutt ved Berlinmurens fall i 1989.

Skal vi gi oss til å gjette omfanget på de russiske etterretningsorganisasjonene GRU (Glavnoje Razvedyvatelnoje Upralevnije), FSB (tidl. KGB og NKVD, nå Federalnaja sluzjba bezopasnosti) og SVR (Sluzhba Vneshney Razvedki)?

Jeg tør i alle fall ikke. Men at det er omfangsrikt, tror jeg vi kan ta for gitt.

Hva med SMERSJ (SMERt’ SJpionam – «Død over spionene»), eksisterer de fortsatt? Det er ingen grunn til å anta annet, om organisering og navn kan være erstattet.

Og Kina … Vel, det blir bare for svært, for uoversiktlig til overhodet å prøve å danne seg et bilde.

Harmløs overvåkning

Det er klart vi må ha et bolverk mot svineriet, for det er disse folka våre, til sammenligning, semi-hemmelige tjenester står opp mot, i tillegg til terroristene vi har fryktet slik på denne siden av årtusenskiftet, med midler som ikke engang er i nærheten av motpartens.

Så hva er det som skjer, når du eller jeg skriver «NSA» eller «al-Qaida»?

Red flag waving transparent

Det popper opp et rødt flagg hos Politiets sikkerhetstjeneste (PST), og, formodentlig, hos E-tjenesten (tidl. Forsvarets etterretningstjeneste), Cyberforsvaret, NSA (National Security Agency), CIA, FSB, SVR og gudene vet hvem.

Min IP-adresse, min blogg, mine profiler i de sosiale mediene, mine e-postadresser og mitt mobilnummer (om ytringene har falt i en SMS-melding) er samlet i én mappe hos dem alle sammen. Det er sinnrike systemer de sitter med, så det røde flagget vil automatisk knyttes til den mappen, merket som harmløs og vennligsinnet – i alle fall hos vestlig etterretning. Håp om fremtidig innreise i Russland og Kina, anser jeg en forlengst tapt mulighet. Dermed er det lite trolig at det røde flagget avstedkommer videre handling – hos andre enn Kina, Russland, og andre totalitære stater.

Skulle de «farlige» ordene derimot stamme fra en ukjent, eller fra en kjent risikofaktor, skal du ikke se bort fra at det medfører nærmere saumfaring. Big deal, og veldig, veldig urimelig, sant?

For det er jo ikke slik at de finkjemmer SMS-ene våre, tross Edward Snowden, Julian Assange og deres gelikers iherdige forsøk på å få oss til å tro annet.

En demokratisk utfordring?

«Men i et demokrati kan vi jo ikke la de hemmelige tjenestene opptre på kant med våre vedtatte lover», hører jeg folk innvende.

Øh … Jo!? Det er nettopp det som bidrar til at vi kan opprettholde demokratiene vi har!

Alternativet er økt kontroll og innflytelse fra dem vi forsøker å holde på avstand. Og helt ærlig, det kan jeg leve med, eller for å være mer presis, er jeg hoppende glad det er slik! For det er disse folkene vi må forholde oss til:

Om Finland vill gå med i Nato borde ni först ta er en funderare. Vill ni vara med och starta ett tredje världskrig? Antisemitismen startade andra världskriget, russofobin kan starta ett tredje. Finland är ett av de mest russofobiska länderna i Europa, efter Sverige och de baltiska länderna.

— Sergej Markov, president Vladimir Putins personlige utsending, til finske Hufvudstadsbladet 8. juni 2014 (i dag)

Forræderi mot hele Vesten

Edward Snowden - American Hero-American Patriot
Edward Snowden, fremstilt som patriotisk helt. (Photo credit: rich_french77Amber)

Marc Andressens største bekymring synes å være skadene Ed Snowden har påført USA og den amerikanske IT-bransjen. Ikke så rart, kanskje, siden Andressen både er amerikaner og IT-mann. Men skadene favner jo mye videre, og langt bredere. I vår del av verden bør det bekymre at egen etterretning er eksponert, og at både Russland og Kinas innsikt i indre anliggender, vokser i takt med antall «WikiLeaks» og andre lekkasjer.

At Snowden er blitt et mer eller mindre villig (derom vet vi lite) verktøy i Vladimir Putins etterretning og propaganda, taler vel heller ikke til hans umiddelbare gunst. Teksten fortsetter etter videoklippet.

Det tragiske ved alt sammen, er at jeg tiltror Snowden hederlige motiver. Jeg tror han tror han har gjort verden en tjeneste, men er redd hans mentale kapasiteter ikke kvalifiserer for rettslig utilregnelighet (fyren er angivelig lynende skarp), som i sin tur kvalifiserer for den eneste dommen som kan ilegges sikkerhetsklarert personell som lekker gradert materiale, utvilsomt like opp til Cosmic Top Secret.

Per definisjon er han altså en forræder. Så får heller de rette instanser ta stilling til formildende omstendigheter. Å slå pjaltene sammen med Vladimir Putin, regnes neppe som en slik omstendighet. Med rette.

Gjør Treholt til en håpløs amatør

Arne Treholt, Genadij Titov og Aleksandr Lopatin i Wien (min illustrasjon).
Moods of Norway: Arne Treholt, Genadij Titov og Aleksandr Lopatin i Wien (min illustrasjon).

Jeg regner meg til dem som anser Høyesteretts dom over Arne Treholt altfor streng. Hadde han derimot begått overtramp i en skala tilsvarende Edward Snowdens, ville dommen ha vært mer enn berettiget.

Problemet er bare at Treholt ikke var i nærheten av å røpe hemmeligheter av et omfang – og alvorlighetsgrad – tilsvarende Edward Snowden. Han var, til sammenligning, en amatørmessig guttunge i knebukser, om det kan bidra til å sette tingene i perspektiv.

Jeg har med andre ord en viss sympati med Snowden. Men sorry, ass, han har driti på draget.

Mitt spørsmål – og svar, til alle som tar Edward Snowden og Julian Assange i forsvar, blir dermed:

Vil jeg heller ha vestlig overvåkning, enn russisk invasjon av Finnmark, og økt kinesisk innflytelse over norske myndigheter?

Hell yeah!

For jeg skal medgi at det hadde vært deilig ikke å måtte velge side, å forbli i vår nøytrale likegyldighet, men vi er havnet i en virkelighet som tvinger oss til å velge side, slik også Edward Snowden har gjort.

La oss bare sørge for at vi ikke velger den samme siden, skal vi?

At overvåkningen hindrer oss i å gi uttrykk for våre oppriktige meninger, er og forblir det rene sprøyt.

Jeg står med andre ord fast på hva jeg skrev i vinter:

NSA Scrutiny Welcome

En sen tilføyelse

Ilandstigningen i Normandie, på D-dagen, 6. juni 1944. Foto fra Wikimedia Commons.
Ilandstigningen i Normandie, på D-dagen, 6. juni 1944. Foto fra Wikimedia Commons.

Vi har nettopp markert 70-årsdagen for den allierte ilandstigningen i Normandie, D-dagen, 6. juni 1944. En operasjon som ble mulig, takket være intenst og høyst hemmelig etterretningsarbeid, som utvilsomt også involverte grundig granskning av sivile.

Ingen ved sine fulle fem ville hevde de alliertes etterretningsarbeid kritikkverdig. Noe annet hadde det selvfølgelig vært om operasjonen feilet, noe den til alt hell ikke gjorde.

Skal de maktene som i dagens verdenspolitikk utgjør en trussel, få holde seg med strengt hemmelige etterretningsoperasjoner, må de, i rettferdighetens navn, også møtes på like vilkår, minst.

Helst litt bedre.

Å motarbeide det, er ikke bare kritikkverdig. Det er, per definisjon, forrædersk.

NSA Scrutiny Welcome

The seal of the U.S. National Security Agency....Automattic, the company behind WordPress, is offering me and my fellow WordPress bloggers the opportunity to automattically (sorry!) include a Stop NSA – Learn more and take action banner across my blog, for which I am truly grateful, but politely have to decline, based on my firm conviction that:

  1. Edward Snowden and Julian Assange are nothing but publicity seeking charlatans
  2. Only people whose blogging may be of the intelligence community’s interest need worry (as I think they should – so why do we?)
  3. Good intelligence is the basis of preventive anti-terrorism measures
  4. The only new thing about civic surveilance is with what ease it is carried out in modern day society – it’s been there for decades, with no one complaining but those who have actually posed a threat

Among innumerable reasons.

So thank you, Automattic, but no thanks. Actually I’d be deeply honoured by having the NSA stopping by – as the Russians do several times a day, according to my stats. For very obvious reasons.

P.S. This is a Norwegian spoken blog, but seeing as I wouldn’t mind sharing the post with Automattic/WordPress – or the NSA (keep up the good work, guys!), and Norwegians understand English anyway …

Wiki-boblen som sprakk

[…] Ambassadenotatene inneholder nemlig enorme mengder informasjon om hvordan USA har observert og forsøkt å påvirke politiske prosesser i andre land. Det første dokumentet er fra 1966, men de fleste er skrevet i tidsrommet 2006 til 2010. Det er fascinerende og svært lærerikt å lese dem.

Og det er svært etisk problematisk at de nå er fritt tilgjengelige.

Dokumentene som nå er offentliggjort, inneholder nemlig navnene på alle kildene USAs diplomater har brukt i sitt arbeid. Aktivister, motstandspolitikere og varslere i udemokratiske land har risikert egen frihet for å formidle sitt budskap til amerikanerne. De har gjort det i den tro at deres identitet ville bli beskyttet.

Nå er de avslørt. Alle som vil, kan nå finne ut hvem som har informert USA om sine egne myndigheters menneskerettighetsbrudd, korrupsjon og maktmisbruk. Disse varslerne – det er hundrevis av dem – er nå i akutt fare. De kan arresteres, siktes og dømmes for undergravende virksomhet eller spionasje. Slikt kan dømmes med døden i enkelte land.

Aftenposten 03.09.2011

Det var jo en bombe.

Les også hva jeg har skrevet om det lekkende røverpakket ved tidligere høver:

Sett Wiki-lekkerne på vann og brød

VG og Dagbladet mandag 29. november 2010

The Subtle Roar of Online Whistle-blowing: Jul...
Image by New Media Days via Flickr

Jeg vet at jeg fremstår i overkant avisforside-orientert for tiden, kanskje til og med en anelse angstbitersk, men det er ikke fritt for at man blir litt matt av det vanvittige oppstyret Julian Paul Assange (t.h.) og hans WikiLeaks forårsaker hver gang de slipper en fjert på verden, grensende til en heltedyrkelse jeg tror verden knapt noen gang har sett maken. Og det for å berede grunnen for skjerping av alt latente konflikter!

Mannen (og hans geliker) burde for svingende heller bures inne. Ikke som straff, men som forebyggende og skadebegrensende tiltak, før de rekker å sette kloden i lys lue. Jada, jeg er blant de varmeste tilhengerne av ytringsfrihet, men er ikke uten videre moden for å plassere blatante provokasjoner og personvernbrudd i akkurat den kurven.

At det i samme momangen fremkommer overtramp verden fortjener kjennskap til, forsvarer ingenlunde lekkernes egne overtramp. Men så er jeg granngivelig en journalist av den gamle skolen, da, som har visse problemer med å avfinne seg med at dagens journalister (som i hovedsak foretrekker «innfinner seg med», forresten) har tatt farvel med etikken. Vel, det vi pleide å kalle etikk, iallfall.

Cover of
Cover of The Omen (Two-Disc Collector's Edition)

Vel vitende om at jeg alt har nevnt det på Twitter og Facebook, drister jeg meg likevel til å lufte egen forveksling av Julian Assange og Damien Thorn i The Omen-filmene anno dazumal. Vel så mye med hensyn til de mulige kataklysmene han forestår som til det iskolde blikket.

Enfant terrible? Bien sur. Trés-trés terrible!

Men det er klart: Ytringsfrihet få rangen over verdens eventuelle eksistens, det forstår seg.

Huttetu… Er jeg fullbefaren dommedagsprofet nå, eller er jeg ikke?

Jeg slutter meg ellers til Moe Lanes lille betraktning i RedState her:

And I will also note that, while I will happily ding President Obama for both his wrong actions and for not living up to his own side’s previously-established standards of behavior, this line of attack by Wikileaks is made up of pure garbage designed to weaken both my country and my government.  The President needs his ambassadors to know what he wants; they need to be able to tell him what he can get.  So it’s stupid to not be blunt and forthright in private about matters that require a softer public touch. It’s even more stupid for Wikileaks to keep publicly attacking the USA like this.

So there.