Rettssaken mot Eirik Jensen dag for dag – Norge

Den tidligere politimannen Eirik Jensen og hasjkriminelle Gjermund Cappelen er tiltalt for grov korrupsjon og narkotikavirksomhet. Fra januar til juni 2017 møtes de to i Oslo tingrett.

Dag 35: Hasj av «super-duper» kvalitet

  • Peter Mehnert og Dag Erik Ekeli fra politiet i Asker og Bærum fortsatte sine forklaringer om hasjinnførslene fram til 2013.
  • Etterforskerne viste fram bilder fra et beslag gjort på Svinesund 6. juni 2012 av 177 kilo hasj, der de fant spesielle hasj-typer med navn som «Absolator» og «Isolator», med «super-duper» kvalitet. Dette er «top-notch» hasj med en styrkegrad på over 30 prosent av virkestoffet THC, ifølge politiet.

Kilde: Rettssaken mot Eirik Jensen dag for dag – Norge

Eirik Jensens «Super-duper». Bloggers billedmanipulasjon.

Jeg beklager så meget, men vet ikke alltid helt hva som går av meg.

Angivelig korrupt politimann snakker med Dagbladet om «Mine verste dager» (for abonnenter).

Hør, jeg sier ikke at Jensen er skyldig, men at det, frem til det foreligger en dom, alltid vil være en distinkt mulighet for at han er det – og at det ikke er pressens ansvar å farge domstolens beslutning med kosemose-fjas av dette slaget. Det viser en klar intensjon om å påvirke domsutfallet med irrelevanser.

Skamme seg, Dagbladet.

Illustrasjon: Eirik Jensen. Akvarell fremstilt ved hjelp av Waterlogue.

Hei, media! Har dere sett noe engasjement for denne saken blant publikum?

Ikke det, nei …

Ta det helt med ro. Ikke jeg heller.

Ytringsfrihet under begrenset ytringsansvar

Aftenposten kunne i går fortelle om en Fetsund-mann i 30-årene, som er idømt en 12.000-kroners bot for Facebook-kommentaren «bare å ta ladegrep !!one shot one kill!», om muslimer som samlet seg til utendørs bønn i Fredrikstad. Ikke at kommentaren skiller seg så voldsomt fra annet vi daglig ser i sosiale medier og kommentarfeltene. Det nye er imidlertid at utsagnene kan straffe seg, som selvfølgelig er av det gode. Teksten fortsetter under denne oppbyggelige lesningen:

Rasisme i fri dressur (faksimile fra Facebook). Facebook Rasisme
Voldsforherligende rasisme i fri dressur (faksimile fra Facebook).

Hvorvidt politiet derimot har kapasitet til å følge dem opp, er selvfølgelig et annet spørsmål, hvis svar vi i bunn og grunn kan gjette oss til. Mange jeg kjenner, jeg vil tro de fleste jeg kjenner, vil imidlertid hevde at det er helt ok å gi uttrykk for hat, men tar sterk avstand idet hatet manifesterer seg som konkrete trusler.

Det er en holdning som likevel får noen av oss til å spørre om sannsynligheten for Anders Behring Breiviks og radikaliserte Isil-terroristers udåder, uten dem som foret dem med vrangforestillingene. Betydelig mindre enn med påvirkningen, ville jeg nok hevde, om overhodet.

Likevel vil nok også denne bloggeren forsvare enhvers rett til å gi uttrykk for antipatier, men la oss likevel leke oss med følgende tankespinn:

Rotwang Metropolis Fritz Lang
Rotwang i Fritz Langs «Metropolis», 1927.

La oss si at jeg var en spenna tussete, megaloman og narsissistisk vitenskapsmann (t.h.), som ønsket død over regjeringen som nektet meg midler til videre arbeid med mitt elleville massehypnose-prosjekt. Som galningen jeg engang er, ville jeg være dum om jeg lot meg stoppe av slike bagateller. Med sosiale medier og kommentarfelt til hjelp, behøver jeg ikke så mye som én krone, for å spre min hypnotiske gift til «massene», i den hensikt å hensette dem til en viljeløs tilstand. Sovende drapsmaskiner, som trekker våpen ved syn av selv den unnseligste politiker. Eller som salig Joseph Goebbels så treffende uttrykte det:

Hvis en løgn gjentas ofte nok og lenge nok, vil den til slutt oppfattes som sannhet.

Som selvfølgelig er et stykke unna den gale vitenskapsmannens eksperiment, men desto mer effektivt. Så kan vi, for å innlede eksperimentets neste fase, spørre oss om noen av disse, blant mange flere, kan tenkes å bedrive slik gjentatt og hvileløs terping av muslimer eller vantros ødeleggende effekt på de respektive sivilisasjoner:

Skulle vi konkludere at de driver med slikt, og hvis Goebbels’ metode er vel så effektiv som gale vitenskapsmenns massehypnose: Er ansvaret deres mindre enn en koko-hypnotisørers eventuelle eskapader?

For nu er vi ved kjernen av problemet. Kun noen ganske få av dem har tatt til orde for væpnet aksjon, og det er jo ikke dem selv som utfører dem. Hverken Listhaug, Rustad, Rotmo, Gjedda, Sandberg eller Storhaug, i motsetning til noen av de andre, oppfordrer til våpenbruk og drap. Det ingen av dem derimot kan løpe fra, er at de som er troende til å ta våpen fatt, gjør det i en slags overbevisning om at de har disse profilene i ryggen, så ofte som de engang terper på islam og muslimers katastrofale innvirkning på vår høyverdige kultur.

Supplert, selvfølgelig, av alle som faktisk oppfordrer til våpenbruk, som bringer oss tilbake til bloggpostens utgangspunkt. For også de mener seg nok støttet, av Listhaug, Rustad, Rotmo, Storhaug, Trump, Gjedda, Sandberg og Carl Ivar Hagen.

Sjølvi Kvisthaug ønsker flyktningene vel hjem. Bloggers illustrasjon.
Sjølvi Kvisthaug ønsker flyktningene vel hjem. Bloggers illustrasjon.

Det er en eksplosiv kombo, som før eller siden får et eller annet til å klikke i noens toppetasje.

Så kan vi kanskje utsette skyldfordelingen til etterpå, men jeg vil nok fortsatt hevde enhver ytring forbundet med et visst ansvar, om akkurat det ansvaret for tiden fører en heller kummerlig tilværelse.

Ett er i alle fall relativt sikkert: Jeg kommer fortsatt til å betrakte Facebook- og Twitter-bekjentskapers videre opptreden med den aller største interesse.

P.S. Det er ingenlunde meningen å gi innvandringskritikere, hverken blant politikere eller menigfolk, direkte ansvar for forkvaklede sjelers ugjerninger, men jeg håper også de kjenner konsekvensene av det de bedriver. Desto mer ubegripelig, selvfølgelig, om de gjør det.

Toppillustrasjon: Norges lover, malt av blogger.

Når Loven er på kant med folket

Det er klart noe er riv og ruskende galt, når en frifinnelse får en tilnærmet samlet nasjon til å gå fra konseptene, slik tilfellet var, da den forsterkede meddomsretten i Borgarting lagmannsrett nettopp frifant tre menn for en dopassistert gruppevoldtekt, etter at de først var blitt idømt seks års fengsel i tingretten – en dom de anket, med tilsidesatt frifinnelse til følge. En frifinnelse lagmannsretten i siste instans altså bekreftet.

Dommen har reist spørsmål om berettigelsen av ordningen som praktiseres i norsk rettspleie, som sikrer tiltalte og fornærmede retten til å bli vurdert av likemenn, altså lekdommere, som, sammen med fagdommerne, avgjør skyldspørsmål og straff.

Det springende punktet i den aktuelle saken, har vært bevisene, og dommernes vurdering derav. De fleste som har lest domspapirene, synes enig om at dommerkollegiets mindretall, som ble tungen på vektskålen, overså vesentlige beviser. Selv for en som ikke har lest papirene (denne bloggeren inkludert), virker det relativt innlysende at den fornærmede faktisk ble voldtatt, ved hjelp av den potensielt dødelige dosen 250 mg MDMA (en vanlig rusdose tilsvarer 100 mg), som alene skulle kvalifisere for år på vann og brød. Teksten fortsetter under bildet.

Norges lover. Bloggers illustrasjon.
Norges lover. Bloggers illustrasjon.

De tiltalte er imidlertid frifunnet, etter tre rettsbehandlinger, uten mulighet for videre anke. Etter loven er de å anse uskyldig, om ikke dermed i folks øyne – noe som naturligvis gir en interessant diskrepans.

Spørsmålet blir om vi skal respektere et slikt rettssystem, eller om lekdommer-ordningen er moden for reform. For det er ingen tvil om at lekdommerne skal speile et tversnitt av folket, for, i den grad det lar seg gjøre, å sikre domsavsigelser som er i tråd med den alminnelige rettsoppfatning.

Det er bare det at det samme tverrsnittet består av mang slags folk, som levner utfallet til pur og ren slump. Kall det gjerne et lotteri. Denne gangen trakk bare ikke fornærmede lykkeloddet.

Det er klart det påkaller spørsmål om hvorvidt et slikt rettsvesen er oss verdig.

Kjør endelig debatt. Jeg kan imidlertid ikke love å ta del i den.

Toppillustrasjon: Fru Justitia. Bloggers tegning.

 

Kriminalomsorg uten den menneskelige faktor

Det er nok mange som vil føle seg berettiget meninger om graden av menneskelighet eller umenneskelighet i barnemorder Anders Behring Breiviks soning, i en slik grad at man kanskje tvinges til å stille noen spørmål, som jeg ikke skal forsøke å besvare.

Er det for eksempel mulig å forestille seg en fengselsbetjening som er kapabel til å glemme hvilke fanger de «betjener», spesielt fanger som blant annet er skyld i 77 menneskers død, hvorav flertallet barn?

Hvis ikke, er det mulig å tenke seg at de, tross fravær av slike evner, ville være i stand til helt å kamuflere sin avsky? Fins det mennesker som klarer det, i sitt daglige virke, år ut og år inn?

Kan uttrykkene dette gir seg utslag i, med god eller vond vilje, oppfattes som «umenneskelig behandling»?

Bør i det hele tatt mennesker håndtere slike fanger, eller burde den virkelige umenneskeligheten (les: som ikke involverer mennesker), den virkelig blinde rettferdigheten, gjøres gjeldende?

Automatisering av kriminalomsorgen er en fjern fremtidsutopi. I mellomtiden er vi henvist til et fengselsvesen betjent av mennesker – av kjøtt, blod, følelser og moral.

Det kan fort bli umenneskelig.

Men det er klart det må finnes grenser. Dem er det all grunn til å tro at fengselsbetjeningen kjenner.

Når alt det er sagt, er det gledelig at Behring Breivik er blitt menneskerettighets-forkjemper, det er jo det.

Illustrasjon: Fru Justitia, tegnet av blogger.

«Jeg er ikke rasist, men heil og sæl»

Og alle dere som tar avstand fra Behring Breiviks handlinger, men støtter ideologien. Dere er klar over hvilken ideologi, sant?

Barnemorderen Anders Behring Breivik under rettsaken i Telemark fengsel, Skien, 15. mars 2016. Bloggers illustrasjon
Barnemorderen Anders Behring Breivik under rettsaken i Telemark fengsel, Skien, 15. mars 2016. Bloggers data-assisterte illustrasjon (Waterlogue).

(Siden dere engang ikke er så rent få.)

For øvrig:

Når er oppvigleri oppvigleri?

Den, som offentlig opfordrer eller tilskynder til Iværksettelsen af en strafbar Handling eller forherliger en saadan eller tilbyder at udføre eller bistaa ved Udførelsen af en saadan, eller som medvirker til Opfordringen, Tilskyndelsen, Forherligelsen eller Tilbudet, straffes med Bøder eller med Hefte eller Fængsel indtil 8 Aar, dog i intet Tilfælde med høiere Frihedsstraf end to Tredjedele af den høieste for Handlingen selv anvendelige.
Lige med strafbare Handlinger regnes her Handlinger, til hvis Foretagelse det er strafbart at forlede eller tilskynde.

Slik lød straffelovens § 140, kanskje bedre kjent som Oppviglerparagrafen i Norges lover. Etter siste endring, 19. juni 2009, er paragrafens ordlyd:

Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved vold, materiell ødeleggelse, meddelelse av feilaktig informasjon eller på annen måte forstyrrer den sikre drift av luftfartøy, flyplass, skip eller innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen, og derved volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på kropp, eiendom eller miljø.

Her kan det være verdt å merke seg at siste lovendring fant sted noen år etter den mye omtalte karikaturstriden, som i brede lag påkalte full frihet til å inspirere straffbare handlinger, om altså ikke til å begå dem. I sin opprinnelige form var selvfølgelig brudd på Oppviglerparagrafen i seg selv straffbart. I dag derimot, kan Hege Storhaug, Peder Are «Fjordman» Nøstvold Jensen og Hans Rustad fritt inspirere ulovligheter, om ikke nødvendigvis i direkte ordelag (da ville jo alle innse hvilke mål de har, noe som neppe hadde gavnet «saken»). Teksten fortsetter under tegningen.

Hege Storhaug kneblet
Human Rights Services informasjonsleder Hege Storhaug. Bloggers illustrasjon.

For direkte, utilslørte oppfordringer ville nok fortsatt bidra til moralsk delaktighet, selv om loven ikke lenger ser det slik.

Utrettelig og massiv påpekning av hvilken fare islam – og religionens troende – utgjør for vår sivilisasjon, i håp om at noen tar hånd i hanke med «problemet», er derimot tillatt.

For er det noen som er i tvil om at det er just det nyss nevnte trio bedriver? Teksten fortsetter under bildet.

Hans Rustad i NRKs Debatten torsdag 4. november 2010
Document.no-redaktør Hans Rustad i NRKs Debatten torsdag 4. november 2010 .

Ikke desto mindre er to av dem invitert inn i varmen hos norske medier, både på prent, på nett og på TV (tidvis sågar som «eksperter»), mens Fjordman sommeren 2013 ble innvilget Fritt Ord-støtte, for å skrive bok om kampfellen Anders Behring Breivik. Rett som det er, slipper han for øvrig til med inserater, både her og både der.

For vi har da ytringsfrihet, eller hur?

Takk og lov, jo. Nedsiden, nå som vi «alle» føler trusselen fra den muslimske fare henge over hodene, er at ansvaret for ytringer på det nærmeste er pulverisert.

Kort fortalt befinner vi oss på et punkt der oppvigleri, kamuflert, som hos Storhaug og Rustad, eller utilslørt, som hos Jensen, ikke lenger betraktes som oppvigleri, fordi en «knebling» derav ville være i strid med ytringsfriheten.

Er vi innstilt på å godta det, må vi også akseptere konsekvensene, slike som manifesterte seg i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, i regi av en forkvaklet ung mann, behørig inspirert av de tre forannevnte. Teksten fortsetter under bildet.

Barnemorderen Anders Behring Breivik under domsavsigelsen i Oslo tinghus fredag 24. august 2012. Bloggers eget foto (fra TV-skjerm)
Barnemorderen Anders Behring Breivik under domsavsigelsen i Oslo tinghus fredag 24. august 2012. Bloggers eget foto (fra TV-skjerm)

I vår virtuelle tidsalder er det mange som frykter for ytringsfriheten. Alle som har fulgt denne bloggen, vil ha registrert at man ikke helt deler den frykten.

Som det i og for seg også fremgår av denne bloggposten. Får vi tro.

Det vi har fått, er ingen virkeliggjøring av Orwells 1984. Vi har fått den rake motsatsen.

Samtlige illustrasjoner, så nær som NRK-skjermdumpen med Hans Rustad, er bloggers egne. Bare ta, om du vil ha (men krediter gjerne).

Tungen i rett munn

Det burde være selvsagt at foreldre ikke uten videre kan unnlate å redde sine barns liv, bare fordi barna ikke ønsker det – uten at jeg skal hevde at det forholder seg slik. Sånn blir det i alle fall fremstilt, og det gir jo «skjellig grunn til mistanke», ingen tvil om det.

Og visst kan man ikke fly i strupen på unge mobbere, men foreldre som oppdrar slikt, bør stilles til veggs, så hardt at det buldrer veggimellom.

Samtidig er det ingen gitt å vite hvilken virkning årelang kamp kan ha på enslige mødre eller fedres psyke, utover at vi med rimelig grad av visshet kan fastslå at den nok er vesentlig.

Jeg ser at mange mener enten den ene eller den andre, instanser inkludert, er å klandre, men inntil videre kan vi altså nøye oss med å konkludere at vi absolutt intet vet, utover partsinnlegg fra høyre og venstre.

Av samme grunn bør vi også holde godt kjeft.

(Det var da svært så hellig vi var i dag, da, men faen heller!)

Illustrasjonen er bloggers egen.

Bukker, havresekker, mel, pensjon og egne kaker

Det er snart gått syv år siden forhenværende partieier Carl I. Hagen (Frp) valgte å gå av med pensjon, i 2009.

To år senere, i 2011, fattet Stortinget et vedtak som avskaffet de såkalte gullpensjonene for stortingsrepresentanter – med tilbakevirkende kraft. Det er just den tilbakevirkende kraften som fikk Hagen til å trekke vedtaket inn for trygderetten, og Borgarting lagmansrett, etter å ha tapt i første instans.

Det ble tap i Borgarting også, med påfølgende, ennå ikke avholdte, Høyesteretts-forhandlinger til følge. Utfallet av disse skal bli interessante, for man kan sympatisere med Hagens utgangspunkt. Lovbestemmelser skal fortrinnsvis ikke ha tilbakevirkende kraft.

Tross alt er det grunner til at vi har lover i landet, blant annet for at vi skal ha noe å rette oss etter. Gullpensjonene var blant faktorene stortingspolitikere før 2011 hadde å forholde seg til. Da kan ikke Staten komme og si «Nei, forresten …».

Vi skal ikke se helt bort fra at Carl I. Hagen angriper problemstillingen på prinsipielt grunnlag, fordi tilbakevirkende kraft er så grunnleggende feil, men han må nok avfinne seg med mistanker om å mele egne kaker.

I ethvert fall fremstår det snodig, når det kommer fra en politiker som en gang i verden gjorde stor suksess på å angripe «de etablerte politikernes» utallige fordelsordninger.

Sagt på en annen måte: Urettferdighet bør alltid påtales av dem som ikke selv rammes av den, om innsigelsene skal gis snev av troverdighet. Du skal ikke tåle så inderlig vel, og all den jazzen, vøtt.

Karikaturen er bloggers egen.