De latterlige latteallegoriene

Man bor på landet, og da mener man virkelig på landet, og elsker kaffe, i samtlige av dens inkarnasjoner. I formiddag både pulverkaffe og hjemmebrygget caffè latte, som for øvrig akkurat var brygget, idet man leste noe en venn delte på Facebook:

Blogger med kaffe.
Herværende blogger med latte(r) i halsen.

Ikke til å undres da, at undertegnede satte den i halsen, for det lar seg jo ikke stikke under stol at man for lengst gikk lei de evinnelige latteklisjeene, altså at den slags utelukkende inntas i urbane strøk, som om byboerne er de eneste som bryr seg om melkebøndene.

Det er da man føler behovet for tilbakevisninger påtrengende, som det landlige bildet til høyre beviser, med all mulig tydelighet.

Var det det minste hold i Bondelagets (og deres kampfellers) beskyldninger, drakk de kaffen svart innenfor bymurene, og la oss være ærlig, om det først er det vi skal være: De fleste av dem gjør antagelig også det, men spar oss for anklager om en meieriunderstøttende trend, som nådde høyden mot slutten av forrige århundre.

Er det noen som skal skamme seg, er det dem som drikker all sin kaffe sort, til nød med en liten tår Viking melk. Om sort kaffe, i motsetning til lattekritikernes resonnement, virkelig var en skam.

For min egen del kan jeg trygt se melkebøndene i øynene.

Much ado about little joe*

«Mmm, det var god kaffe», sa fruen, og man fant liten grunn til å opponere. Tross alt var den egenhendig brygget, med stor flid og megen møye.

Og det er vel akkurat det. Først skal bønnene males, dernest brygges, to shots per latte ganger to, og melken steames. Men når været først inviterte til kaffe på terrassen, gjør man seg jo umaken. Ellers, må man med skam melde, sjeldnere og sjeldnere.

Kanskje nettopp derfor smakte den også så fortreffelig? I perioder satte man til livs så mange latter, nemlig, at de alene besørget kalsiumbehovet hos husstandens voksne innslag – så vel som, utvilsomt, adskillige kilo. Da er det kanskje ikke fritt for at man går lei, samt at det tross alt er 15 år siden koffeinismen helt av moten gikk (som om det noen sinne brød en).

Ett er i alle fall helt sikkert, aldri mer kapselmaskin! Man hadde i sin tid en, men du snakker om sløseri – både med penger og smaksløker (for ikke å glemme alle miljøhensyn). Ny- og egenmalt espresso, on the other hand …

You know, this is – excuse me – a damn fine cup of coffee!
You know, this is – excuse me – a damn fine cup of coffee! Bloggers egen illustrasjon.

Om man synes i overkant kaffefiksert? Nei, det kan jeg da aldri tenke meg!

Toppfoto: Husets smått antikke La Pavoni, med kopp.

*Synonym for kaffe, tillikemed «java», «brew», «mud», «perk», «hot stuff» – og jeg vet ikke hva.

Tid for huslighet

Det fine med så ovale helger, er at lediggangen før eller siden tvinger virketrangen frem. Mor har gjort stuen kjemisk fri for jul, mens far har pusset messing.

IMG_0377
Espresso med crema. Bloggers foto

Man var så kaffetørst, ser De, men ville ha ordentlig kaffe, ikke skvip fra trakter, presskanne eller pulverglass. Ulempen, selvfølgelig, er at den messingfremstilte kaffemaskinen har stått upusset i innpå året, med alt hva det innebærer av konsekvenser for maskinens eksteriør.

Følgelig ga man seg messingpussen i vold. Etter én time, er man ennå ikke ferdig med sokkelen. Jeg mener … hva er vel hensikten med puss, om resultatet ikke blir skinnende?

Dette kommer til å ta tid, og man forblir like kaffetørst, noe som påkalte kaffepause, med tilhørende beblogging.

Nescafé Brasero, no less.

Den andre er mange timer frem i tid. Antagelig først i morgen.

Følg med for fotodokumentasjon av det skinnende resultatet.

 

Kaffistova opna

Det går fremover her i verden, sier de. 12. november 1994 åpnet Oslos første kaffebar, Rooster Coffee, i Østbanehallen. Mange vil nok hevde at den første kom alt på 1950-tallet, men vi får vel holde oss til den store kaffetsunamien, på tampen av forrige århundre.

Sist lørdag, godt og vel tyve år senere, stod følgende å lese i Tysnesingen, vår lokale nummer to-avis på nett:

Kathrine ogStine Marie ved Svingen møbler og interiør kunne i dag ynskje velkomen til den nye kaffibaren.

Her kan kundane velga mellom fleire variantar, ikkje berre husets kaffe, men også andre typar som latte, capoccino [sic].

via Tysnesingen.no.

Utvilsomt til kaffetørste urbanisters elleville jubel, i det monn de måtte finnes her, hvor «caffè latte» har vært for noe av et skjellsord å regne, de siste 15 årene, eller så.

You know, this is – excuse me – a damn fine cup of coffee!
You know, this is – excuse me – a damn fine cup of coffee!

Illustrasjonene er bloggers egne.

coffee

Black as midnight on a moonless night.

Du kjenner typen – de som bys på kaffe, og kvitterer med «Bare en halv kopp, takk». Men jeg lover, neste gang tar jeg dem på ordet!

Han: Vil du ha en caffè latte?

Hun: Nei, jeg tar bare en kopp traktekaffe.

Hun tar kaffen som er igjen på kannen, mens han styrer med espressomaskin, melkesteamer osv osv, og går til kontoret med resultatet: En skummende, dobbel latte.

Hun: Laget du bare til deg selv?

— Scener fra et ekte skap

Det fins grenser

Far på Starbucks med datter.

Barista: Skulle det være noe til far også?
Far: Nei takk, du.

(Jeg gjør regning med hårdbarkede koffeinisters forståelse.)

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/d11/14146270/files/2014/12/img_0408.jpg

Man ligger horisontalt, med en varmeflaske i korsryggen, etter inntak av adskillige smertemordere (om De tilgir anglisismen), noen strøk tigerbalsam og Ibux gel – som følge av det årvisse hekseskuddet, en muskulær affære, som gir seg utslag på ett bestemt punkt i korsryggen, hvert bidige år. I år, rimeligvis, benevnt styggen på ryggen.

Ingen remedier overgår likevel kombinasjonen av doble espresso-shots og steamet, skummende melk, de timene det står på. Så optimistisk må det være lov å være, skjønt arbeidet, liksom denne bloggposten, kan utføres horisontalt, på nettbrett, så vel som laptop.

Men nu en ny dose vederkvegende koffein, hvis man bare får reist seg.

Om kirkekaffen var slik …

… er det en viss mulighet for at jeg kunne blitt kirkegjenger.

En gammel La Pavoni på en slapp søndag, med plenty tid til å brygge. Nothing like it:

IMG_0377.JPG

Med et tykt lag skummende crema. Ender stort sett i latte, da. Dobbel espresso-shot, seff.

Veldig 1990-talls?

Hør, jeg gjør ingenting fordi det er comme-il-faut – heller ikke når det er passé.

Men én ting kan jeg i alle fall si: Aldri mer kapselmaskin.