Apokalypse nu

Dagbladets John Olav Egeland tegner i dag et dystert bilde av kloden og dens alminnelige beskaffenhet, i kommentaren Apokalypsens ryttere, hvor han tar for seg de utallige faktorene som bevirker en mulig kollaps av våre overnasjonale institusjoner og det internasjonale samkvem vi, med vekslende hell, har pleid å smykke oss med.

Han peker også på den kolde krigens rolle, som stabiliserende og velstandsfremmende faktor, idet at andre potensielle konflikter ble holdt i sjakk, av Sovjetunionen og USAs temmelig effektive terrorbalanse, skjønt han, i motsetning til denne bloggeren, altså mener at den opphørte i 1991.

For alt jeg vet, blusset den bare opp igjen, som en uvegerlig følge av Vladimir Putins evinnelige sabelrasling, men den var vel egentlig kun dormant, kjølt ned til under frysepunktet, slik at den knapt var merkbar. Det vil si frem til for en ti års tid siden, eller så. Med den russiske invasjonen av Syd-Ossetia og Abkhasia for åtte år siden, var det ikke lenger noen tvil.

Egeland fortjener imidlertid poeng for å se at vår ennå relativt ferske samtid fremstår langt mer kaotisk, og at det meget vel bærer mot global nedsmeltning av noe slag. Det som derimot er like sikkert, er at stabiliteten, fremgangen og velstandsøkningen første inkarnasjon av den kolde krigen førte med seg, vel neppe var av det bærekraftige slaget, vel vitende, som vi engang er, om overforbrukets fatale konsekvenser for klodens eksistens, i ytterst bokstavelig forstand (så man må jo undres hva det er som får oss til å forlange at det skal fortsette).

Betraktet med kyniske briller, kan man godt si at vi behøver konfliktene – eller ethvert tiltak som kan bidra til å redusere den elleville tæringen på klodens ressurser. Det ville imidlertid forutsette noe større kynisme enn selv denne bloggeren uten videre er parat til å mobilisere (og man er kyniker par excellence).

Russlands president Vladimir Putin. Bloggers egen illustrasjon
President med kyniske briller. Bloggers tegning.

Jeg vet ikke. Vi skulle kanskje overlate styringen til The Coca-Cola Company, først som sist:

Skjønt så fryktelig bærekraftig, det er det kanskje ikke.

Toppillustrasjon: Enden er nær. Bloggers montasje.

Det brukne geværs taktikk all over

Jeg vet hvor upassende det er å komme trekkende med uvesentligheter, mens allmenhetens oppmerksomhet er rettet mot våre fremste næringslivs-lederes seksuelle preferanser, men jeg lar det stå til, kort etter at forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen har presentert sitt fagmilitære råd, for forsvarsminister, presse og allmue, i et forsøk på å fravriste oss alle tolv ekstra milliarder over de neste fire årene (180 mrd over de neste tyve).

Soldater fra 2. bataljon innsettes med Bell 412 helikoptre, tilhørende 339 Skvadron i Luftforsvaret, under øvelse Joint Viking 2015 i Finnmark. Fotograf: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret
Soldater fra 2. bataljon innsettes med Bell 412 helikoptre, tilhørende 339 Skvadron i Luftforsvaret, under øvelse Joint Viking 2015 i Finnmark. Fotograf: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret

Mange i min bekjentskapskrets vil nok hevde at alt kommer på stell, bare vi trekker egne styrker tilbake fra de internasjonale operasjonene Norge er involvert i, noe som lyder tilforlatelig nok, all den tid just forsvar av eget territorium (så vel som farvann og luftrom) er Forsvarets grunnlovsfestede førsteprioritet – et minstekrav jeg ikke har det minste problem med å stille meg bak, selvfølgelig. La oss nå likevel se på de internasjonale operasjonenes omfang, hva kongeriket Norge betreffer:

  • Isaf-operasjonen (i Afghanistan) ble avsluttet ved utgangen av fjoråret
  • Regjeringen besluttet at Norge skulle delta i Resolute Support Mission (RSM) i 2015, med omlag 75 personer (primært fra Forsvarets spesialstyrker), hovedsakelig i Kabul-distriktet, noe som vil koste Staten cirka 180 millioner kroner
  • På tampen av fjoråret vedtok Regjeringen å stille en styrke på 120 personer i 2015 (med mulighet for forlengelse), som Norges bidrag til bekjempelse av ISIL i Irak. Merutgiftene til dette bidraget stipuleres til omlag 210 millioner kroner.
  • I den grad det kan betegnes som «internasjonale operasjoner», tar Norge også del i det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO, hvor landet for øvrig har formannskapet i inneværende periode. Kostnadene forbundet med dette, kan trygt anses marginale, om enn nødvendige.
  • I tillegg har vi noe personell plassert ved Nato-stasjoner, -staber og -enheter

Skal vi anslå rundt en halv til én millard, i alt, give or take a few?

Hvordan et opphør av disse tiltakene skal bidra til å få Norges forsvar på fote igjen, er sikkert ikke bare meg en gåte.

Det jeg tror vi må ta inn over oss, er hvordan denne forsvarsbudsjett-utviklingen, «skjermskutt» fra NRK Debatten i går, har gjort sitt til at Norges forsvarsevne er desimert til et gjennomsnittlig buekorps’ våpenkraft:

Utviklngen av Norges forsvarsbudsjett, regnet i prosent av statsbudsjettet. I 2015 er 40 milliarder kroner øremerket Forsvaret. Skjermdump fra NRK Debatten
Utviklngen av Norges forsvarsbudsjett, regnet i prosent av statsbudsjettet. I 2015 er 40 milliarder kroner øremerket Forsvaret. Skjermdump fra NRK Debatten

Til forskjell fra vår store nabo i øst:

Utviklingen av Russlands midler avsatt til forsvarsformål, regnet i milliarder amerikanske dollar. Skjermdump fra NRK Debatten
Utviklingen av Russlands midler avsatt til forsvarsformål, regnet i milliarder amerikanske dollar, som, etter alle solemerker, vil øke drastisk, i tiden som kommer. Skjermdump fra NRK Debatten
Hvor sikkert er det at vi kan stole på Vladimir Putins fredelige intensjoner?
Hvor sikkert er det at vi kan stole på Vladimir Putins fredelige intensjoner?

Det er klart jeg har en viss forståelse for dem som leser all denne «tallmagien» som et utslag av krigshaukenes manipulasjon, for visst er det fristende, kanskje til og med all grunn til, å hevde at Vladimir Putin & co overhodet ikke har ondt i sinne. Det var det endog mange som hevdet, da nazistene rustet Tyskland til tennene (uten dermed å erklære Putin for nazist), men tanken med et forsvar, er, nå, som da, å være føre vàr. Den gangen valgte vi å være etter snar, med alt det fikk av traurige konsekvenser for nasjonen.

Har historien overhodet lært oss noen ting, må det være at vi ikke ramler i den fella igjen.

Det er så enkelt dette er. Med 7000 milliarder på bok, saltet ned i Statens pensjonsfond (også kjent som Oljefondet), er det muligens på tide at vår lovgivende forsamling gir seg til å skjele til mulighetene for å sikre at fremtiden fondet skal sikre, faktisk er vår fremtid, ikke en fremmed makts.

Jeg er ikke i et øyeblikks tvil om at det lyder dramatisk, men hey, slik er nå engang krigens natur, og vi kan lukke øynene, holde oss for ørene, i sedvanlig overbevisning om at verdens uroligheter er noe som utelukkende angår kloden for øvrig.

Vi kan det, for vi har, som noen kanskje vil huske, gjort det før. Vi kan si «Aldri mer 9. april», men å gjøre det?

Nå er det selvfølgelig ingen som anser en fullskala invasjon et videre sannsynlig scenarium – denne bloggeren inkludert. Men ethvert anslag, av et hvilket som helst slag, er granngivelig ett for mye.

Seriøst, piker og gutter …

P.S. Man sogner ikke til dem som går med «Støtt våre soldater»-pin på jakkeslaget, etter modell av amerikansk vulgærpatriotisme. Man kan bare ingenting med totalitære styresett, og finger’n i jorda nå: Kikker du over riksgrensen i Pasvikdalen, stirrer du det lukt i hvitøyet.

Illustasjonen oppi toppen er for øvrig bloggers egen, som de stadig oftere er, har man notert (tillikemed den gamle billedmanipulasjonen under).

Ine Marie Eriksen Søreide i Titten Teis kropp, manipulert av blogger.
Ine Marie Eriksen Søreide i Titten Teis kropp, manipulert av blogger.

Med ondt skal ondt fordrives

Letraset-gnukking for typografiske nostalgikere.
Letraset-gnukking for typografiske nostalgikere.

På tampen av 1970-tallet var man så mørkeblå, at den dype blåfargen muligens kunne vise seg vanskelig å skjelne fra de mørkeste nyansene av sort, der man, ved minste tegn til såkalte fredsaktivisters utspill, på skolens oppslagstavle, sporenstreks repliserte med manipulerte varianter, som logoen for oven (spør mine den gang smått fjetrede skolekamerater). To Letraset-overføringsbokstaver (t.h.) og en stensilmaskin, så har du et helt propagandaapparat at your fingertips.

Er det krig, så er det krig, og krigen var, som vi vet, like iskold som den anno 2015 later til å ha blitt, og man igjen befinner seg i skyttegravene, med Russlands-apologetene i gropene hinsides slagmarken (tro meg, jeg støter på dem, både på Twitter og på Facebook, rett som det er).

Joda, de mørkeblå valørene bleknet, til de ble så utvasket, at jeg sant å si ikke vet hvilken farge de har. Om noe, tilhører jeg antagelig det grå segmentet av det politiske fargespekteret, etter prinsippet er det anstendig, er det ok. Men på dette ene punktet, det sikkerhetspolitiske, forblir jeg like urokkelig Nato-tilhenger som i 1979, og har brukt mye av de ti siste årene på å advare mot Vladimir Putins hardcore nasjonalisme og ekspansjonstrang – både som president og statsministeriell de facto-president (i tandemokratiet med Medvedev). Ikke at noen hører, altså, men hva skal man gjøre? Det vil si … Bloggen har urovekkende høye besøkstall fra – gisp – Russland.

Mitt ja til atomvåpnene er imidlertid like betinget i dag, som det var den gangen de tjente som avskrekkende våpen, i terrorbalansens tjeneste. Warszawapakten hadde dem, vel vitende om at minste tegn til bruk, ville føre lukt ut i fortapelsen, liksom Natos bruk ville innebære Vestens – la oss fjese det: verdens – endelikt. Teksten fortsetter etter bildet.

Dr. Strangelove
Fra krigsrommet i Stanley Kubricks Dr. Strangelove, 1963.

En god deal mente og mener jeg, til støtte for den fortsatte overbevisningen om terrorbalansens nytteverdi.

Én faktor bidrar imidlertid til en nyansering, som nesten helt glimret med sitt fravær, like frem til 1990. Visst kunne vi se James Bond-filmer, med kriminelle syndikater og røverstater, som urettmessig tilegnet seg kjernefysiske våpen fra stormaktene, men det var og ble, ulikt i dag, en fiksjon.

Strangelove
Dr. Strangelove, i Peter Sellers skikkelse.

Mitt ja til atomvåpnene (her er det viktig å presisere følgende: Siden vi engang har dem!) betinger nemlig at de ikke kan være i gud og hvermanns besittelse. Med tanke på hvilke regjeringer vi velger oss, anser jeg for eksempel Norge en altfor ustabil nasjon, til at vi kan tiltros råderett over kjernefysiske våpen. Så strenge syns jeg nesten vi må være (så kan man selvfølgelig spørre hvordan man kan være så stokk konservativ, og likevel så skeptisk til våre høyrevridde).

Er vi det, kan atomvåpnene igjen vise seg et nyttig verktøy for opprettholdelsen av verdensfreden. Som det nu ser ut, er det derimot ingen grunn til å ta gledene på forskudd.

På den annen side tjener senere års geopolitiske tildragelser som lite annet enn bekreftelse på frem og tilbake er like langt-omkvedet. Også hva denne bloggeren, anno 1979 og 2015, betreffer. På dette ene punktet, vel at bemærke. Utover det, er man intet mindre enn ugjenkjennelig.

P.S. Man har det med å forutsette det ikke nødvendigvis helt opplagte, som for eksempel at alle har sett Dr. Strangelove. Har De ikke, fins det bare én ting å gjøre.

P.P.S. Foruroligende ofte viser det seg at ens bloggposter fordrer presisering, denne gang idet at hele posten forutsetter atomvåpnenes ugjendrivelige eksistens, og at den derfor primært handler om at de ikke kan tiltros hvem som helst. Denne bloggeren ser ingen bedre garantister for slike begrensninger, enn Den nordatlantiske traktatorganisasjonen, antagelig bedre kjent som Nato. That’s all.

NATO

Den kalde krigens smått pinlige trekk

Vladimir Putin, "tekstet" av yours truly, i anledning høstens svenske ubåttildragelse.
Vladimir Putin, «tekstet» av yours truly, i anledning høstens svenske ubåttildragelse.

Det er nok flere enn gamle krigshissere som jeg, som har ytret sjokk, vantro og en tanke bestyrtelse over desimeringen – og omstruktureringen av Forsvaret, og det er vel ikke helt tiden for hoverende «Hva var det jeg sa»-utsagn, nå som alle gode krefter bør settes inn på å reise kjerringa, mens Vladimir Putin rasler sabler, hvor vi enn snur oss.

Og vi, vi svarer med noenlunde samme mynt: Svære øvelser i Nato-regi, anført av vår egen Jens. Men når du sitter der og ser på Dagsrevyen, er det ikke fritt for at du føler deg hensatt til forna da’r, da Ronald Reagan døpte Sovjetunionen Ondskapens imperium:

[L]et us be aware that, while [the Soviet leaders] preach the supremacy of the state, declare its omnipotence over individual man, and predict its eventual domination of all peoples on the earth, they are the focus of evil in the modern world.
. . . .
So, in your discussions of the nuclear freeze proposals, I urge you to beware the temptation of pride – the temptation of blithely declaring yourselves above it all and label both sides equally at fault, to ignore the facts of history and the aggressive impulses of an evil empire, to simply call the arms race a giant misunderstanding and thereby remove yourself from the struggle between right and wrong and good and evil.

Du kan si hva du vil om Reagan og Reaganomics, men her var vi på linje, gamle Ronnie og jeg. For nå, som da, er det én part som er å klandre – og den holder hus i Kreml. Skal vi satse på at det demrer for Russlands befolkning også?

De store Nato-øvelsene er dessverre tvingende nødvendig, tillikemed en dugelig oppjustering av forsvarsevnen, men du vet, det virker jo frøktelig barnslig, dette spillet, der partene snøfter, stamper i bakken, og reiser bust, som brunstige hannbøfler. Men det er jo å håpe at denne kalde krigen preges mindre av tradisjonelle testosteronytgytelser, og desto mer av hjernekraft.

Med en krig som i tiltagende grad føres foran PC-skjermene, er det kanskje von i hangande snøre. Men at det er en krig, og at den er iskold, er vel en diskusjon vi har lagt bak oss.

Ikke?

Toppfoto: Natos generalsekretær Jens Stoltenberg som annenflyver i et av Luftforsvarets F-16. Fotograf: Stian Lysberg Solum/FMS

Grenser under vann

Jeg hører røstene, som bestemt mener at det neppe er en russisk ubåt som nå befinner seg i relativt deep shit, noen nautiske mil utenfor den svenske hovedstaden, men det skulle heller ikke være noen hemmelighet at jeg har min like bestemte oppfatning om Vladimir Putins aggresjonslinje.

Det er klart russerne patruljerer svenske – og etter all sansynlighet – norske farvann! Det behøver selvfølgelig ikke å bety at den aktuelle ubåten blir en reprise på Whisky on the rocks høsten 1981, selv om alt tyder på at dette er Putins verk.

Finsk luftrom krenkes av russiske jagere på ukentlig basis, og simulerte angrep på svensk luftrom har forekommet, tillikemed stadige tester av norsk luftroms-beredskap, så vel som norske farvann.

Når jeg ikke helt har klart å hisse meg opp over tildragelsene i den svenske skjærgården, beror det nok mest at det blir veldig business as usual, for oss som vokste opp med den kalde krigen, og sågar hadde den relativt tett på livet (for egen del som vernepliktig i Sjøforsvaret, da russiske ubåter angivelig turnerte norske fjorder).

Dette er kald krig, hverken mer eller mindre, og er, sant å si, som det bør.

Og hvem vet, kanskje var det sjefen sjøl som stod til rors? Jeg kunne uansett ikke dy meg for å rappe – og flikke litt på – det for anledningen svært betimelige bildet. For tross alt: Når Han styrer båten, så går det så bra …

Wollt ihr den totalen Krieg?

Vladimir Putin med 3D-briller (eget bilde).
Vladimir Putin med 3D-briller (eget bilde).

Vi lever i farlige tider denne sommeren, temmelig nøyaktig 100 år etter første verdenskrigs utbrudd, og det er ingen gitt å spå utfallet. I dag, to dager etter nedskytingen av Malaysia Airs flight MH17, fins det vel knapt noen som tror at Russlands president Vladimir Putin, og hans våpendragere i Ukraina, ikke hadde noe med saken å gjøre. Men verden vegrer seg for å ta affære.

Denne nølingen, som vi også ser hos vår egen regjering, har satt sinnene i kok hos de verste Putin-skeptikerne. Jeg regner meg til dem selv, men mangler nok noe av iveren etter å iverksette et ragnarok verden neppe har sett maken til, skjønt jeg senest i mars, i affekt over det som utspilte seg på Krim, tok til orde for vestlige reaksjoner. Men det er klart, når det verste sjokket har lagt seg, betenker man seg jo.

Om et par skudd i Sarajevo, 28. juni 1914, kunne tjene som startskudd (om du tilgir ordspillet) for første verdenskrig, kan du jo tenke deg hvilket potensial drapet på cirka 300 uskyldige flypassasjerer 17. juli 2014 bærer i seg. Spesielt når massedrapet utspiller seg i en så labil situasjon, orkestrert av en minst like ustadig krigshisser – hvis navn jeg antar det skulle være unødvendig å nevne.

Selv ble jeg nylig invitert som medlem av en norsk Facebook-gruppe for informasjon om situasjonen i Ukraina, driftet av nordmenn med forbindelser til landet, eksilukrainere og andre spesielt interesserte – formodentlig fordi jeg har markert meg som aktiv Putin-kritiker gjennom en årrekke, og fordi jeg hele tiden har plassert ansvaret for den ukrainske uroen hos den russiske presidenten. Jeg aksepterte medlemskapet, men har siden starten vegret meg for å formidle det som fremkommer i gruppen, hovedsakelig fordi både ordlyd, kilder og intensjoner med all tydelighet viser at det for en stor del dreier seg om propaganda, fabrikkerte påstander og intensjoner som overhodet ikke står tilbake for motpartens.

I prosessen har jeg også fått noen nye «venner», hvis iver etter vestlig handling – med hvilket selvfølgelig menes militær handling – er så sterk, at man som «venn» ikke kan unngå å bli preget. Selv kidnappingene og drapene i Gaza tilskrives FSB, og konspirasjonsteoriene florerer! De er jo ellers hyggelige mennesker, så det stikker overhodet ikke noe personlig under, når jeg nå ser meg nødsaget til å terminere både gruppemedlemskap og «vennskap», men jeg ser ingen annen utvei, for egen helbreds skyld.

Atom-Age Combat #3

Men de er mange. Twitter renner over av svært hissige ukrainavenner, eller individer og organisasjoner som, liksom jeg, vil Putin til livs. Etter MH17-nedskytingen har de britiske tabloidene, med rette, for all del, stemplet Putin som barnemorder, og opinionen er i spill, mens våre ledere altså vegrer seg. Og helt ærlig, det gjør pinadø også jeg.

For vel er det ille, det som for øyeblikket utspiller seg, både i Ukraina og i Gaza, men hvem ønsker vel en tredje verdenskrig på samvittigheten, med alt hva en slik måtte innebære? Feigt, javisst, for anklagene har jo en viss berettigelse, men krig, spesielt av slike dimensjoner, skal, kan og får aldri bli en beslutning man treffer lett.

Så i dag går min sympati til alle statsledere, som vet at en militær reaksjon er berettiget, men som unngår et globalt ragnarok, så lenge det lar seg gjøre.

Wollt ihr den totalen Krieg?

Det var spørsmålet Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels stilte folkemassen på nazimøtet i Berlin Sportspalast 18. februar 1943. Et spørsmål som ble besvart med et rungende «Ja!», fra en folkemasse som var minst like teppebombet av propaganda som vi er i dag. Og bakgrunnen var, interessant nok, tyskernes nederlag i Stalingrad to–tre uker før, 2. februar 1943.

Hvilken lærdom vi burde trekke av det? At Goebbels var en uovertruffen taktiker, retoriker og propagandist, selvfølgelig. Og at mange av dem som i dag forsøker å farge våre meninger, har lært av metodene hans, i erkjennelse av at de vitterlig funker.

Så Wollt ihr den totalen Krieg, Kinder?

Før du svarer, er det én ting du gjør klokt i å huske: Forrige gang spørsmålet ble stilt, endte det som det selvfølgelig måtte. Riktignok gjorde det ende på Hitler og hans diktatur. Men det knuste nok ikke nazismen, og et sted mellom 50 og 85 millioner individer skulle bøte med livet.

Hva dagens våpenkraft er i stand til, trenger vi ikke engang spekulere i.

Så jeg spør igjen: Wollt ihr den totalen Krieg?

P.S. Jeg er ingen pasifist. Snarere tvert om! Derimot regner jeg meg til dem som anser militærvesenet et verktøy til fredens disposisjon, og det er klart at det kan komme til et punkt der ingen andre midler gjenstår. Denne bloggposten er imidlertid en påminnelse om at de midlene langt fra er oppbrukt. Jeg er også av den oppfatning at situasjonen påkaller en omseggripende styrking av eget forsvar.

Toppillustrasjonen er hentet fra dataspillet Wargame: AirLand Battle.

Jernteppets fall og Versaillestraktaten – en komparativ betenkning

Ved slutten av første verdenskrig var partene samlet til en fredskonferanse i Paris, som endelig førte til traktatundertegnelsen i Versailles, og som ribbet Tyskland for all militær makt, og, ikke minst, for sin råderett over de store kullreservene. Erstatningskravene som ble ilagt Tyskland, var ikke til å bære, av et land som alt var grundig utarmet av fire års intens krigføring.

Det tyske keiserdømmet, som i løpet av 1920-årene skulle utvikle seg til den demokratiske, men akk så skrøpelige, Weimar-republikken, var ydmyket på alle tenkelige vis, på en måte som kulminerte i at landet ble langt hardere rammet av depresjonen, enn noe land på den vestlige halvkulen – om noe land overhodet.

At ydmykelsen bidro til krav om gjenreisning av den nasjonale stolthet, og Hitlers uvegerlige suksess, fins det i dag ingen som ville finne på å bestride.

Svømmende PutinÅ ydmyke det som var igjen av Sovjetunionen, i det minste å levne russerne ribbet for nasjonal stolthet, var det likevel få som hadde betenkeligheter ved, etter Berlinmurens fall, 9. november 1989. I de snart 25 årene som siden har passert, har etablering av en vestlig økonomi og et vestlig levesett i det fallerte Sovjetunionen, stått høyt på Vestens dagsorden. Våre forsøk på å endre hele den russiske mentalitet, gjennom desimering av alt de anser seg selv og sin stolthet, kan til forveksling sammenlignes med seierherrenes adferd, i kjølvannet av Versailles-traktaten – skjønt uten de barbariske maktdemonstrasjonene spesielt Frankrike gjorde seg skyldig i, den gang dazumal.

I lys av disse mer enn slående parallellene, må det være lov å spørre om noe annet enn gjenreisning av et totalitært og antivestlig Russland, virkelig var å vente.

Selv er jeg en enkel gutt på landet, men tenderer nok mot å svare nei, i håp om at parallellene stopper der, skjønt i en dyp erkjennelse av at det slett ikke virker slik. En sterk mann har de allerede, og han forsvinner ikke, slik han så småningom ville, om landet var et demokrati.

Now you do the remaining math.

20140306-074031.jpg

De færreste av oss ønsker krig, om den nå er varm eller kald, men nå har det seg likevel slik at den kalde krigen aldri helt tok slutt, selv om pressen, og alle instanser jeg i farten kommer på, har forsøkt å skape inntrykk av annet. Muligens et propagandagrep, det med. Derimot lar det seg vanskelig benekte at den kalde krigen ble lunknere, temmelig umiddelbart etter jernteppefall, for hvilket de fleste var oppriktig glad – denne bloggeren inkludert.

Det har uansett aldri vært noen hemmelighet at jeg de seks–syv siste årene har vært glødende opptatt av å peke på Putin-Russlands tiltagende konflikteskalering, som i Pre-Putin-tider var tilnærmet ikke-eksisterende. Følgelig hilser jeg den betraktelig nedkjølte krigen velkommen, med rasjonalet at en iskold krig, der propaganda med all mulig tydelighet fremstår som just propaganda, langt er å foretrekke, om alternativet er en lunken krig, der propaganda og tilsynelatende objektiv journalistikk går hånd i hånd. For det er nå engang det vi inntil nylig har hatt.

Legger du til at vi, i mangel av bedre, de siste 15 årene har etablert et fiendebilde, der enhver troende muslim anses mulig terrorist, tror jeg noen hver kunne ha godt av å få sine fiendeforestillinger justert, til forsofne vodkaspioner med «fiskestang» i Nordmarka, og cubanere på innerlomma.

Jeg tar den verdensanskuelsen any day! Måtte krigen bare forbli like iskold. For den tilsynelatende forbrødringen, den var i alle fall skingrende falsk. Det beste hadde rimeligvis vært absolutt og uforfalsket fred, om den nå var varm eller kold.

Men hvem er vel svermerisk?

Jeg tror de som frykter en ny kald krig, først som sist kan notere seg at alternativet nok er en som ikke er fullt så kald.

Enter Balance of Terror

 

  • FNs sikkerhetsråd, i russisk vetoklem: Handlingslammet
  • EU, som helt avhenger av russisk gass: Handlingslammet
  • USA, som ikke har en kjangs i havet ved militær intervensjon: Handlingslammet
  • Nato (se forrige punkt): Handlingslammet
  • Norge: Hahaha (men jeg måtte jo ha oss med, da, for selvbildets skyld)

Gjenstående opsjon?

Det blir vel den gode gamle terrorbalansen igjen, det da. Oppsiden er at vi slipper det islamistiske fiendebildet, og, i og for seg, at islamistiske terrorister nok vil føle egen trussel akkurat passe inadekvat.

Og så måtte vi plutselig gjenoppbygge eget forsvar, som de siste tyve årene har vært øremerket utenlandsoperasjoner. Vi kan jo begynne med å gjeninnføre tremila.

Frem og tilbake?

Like langt.