Haag-dom mot Kina: So what?

Så skulle altså den internasjonale domstolen i Haag fastslå at Kina ikke har noe historisk krav på havområdene landet gjør krav på i Sydkinahavet, som om landene som gjør regning med å profittere på samhandel med Kina, kommer til å stille seg bak dommen.

Eller, som utenriksminister Børge Brende (H) så vakkert uttrykte det på Dagsnytt 18 i går aftes:

Denne meningsløse konflikten [i Syd-Sudan] er meningsløs. Ingen tjener noe penger på det.

Det gjelder å ha prioriteringene i orden.

Springer Anonymous Isil og Trumps ærend?

Ryktene svirrer igjen, om at hackerkollektivet Anonymous nok en gang akter å ramme terrorgruppen Isil. Det forrige forsøket gjorde ikke rare forskjellen, selv om de utvilsomt fikk stengt utallige Twitter-konti – og mere til. Men et banesår var det vel knappest.

Hin uke ble det også fremmet trusler om aksjoner rettet mot Donald Trump og hans kampanjeapparat. Jeg er redd aksjonene, om truslene nå var mer enn tomme, blir bensin på bålet. Enten fordi amerikanske velgere vil ha seg frabedt innblanding i indre forhold, eller fordi det opphøyer Trump til martyrrollen. I begge tilfeller en seier for fascisten (for jo, det er det han er).

Anonymous består tilsynelatende av en uformalisert sammenslutning umodne bråkmakere, som rett nok har reagert prisverdig på urett av forskjellig slag, men som, til syvende og sist, er mer til skade enn til gavn.

Edward Snowden
Den amerikanskfødte avhopperen Edward Snowden. Bloggerens egen illustrasjon.

I denne sammenhengen kan det være nyttig å huske at de, tillikemed den amerikanske FSB-spionen Edward Snowden (t.h.) og WikiLeaks-grunnlegger Julian Paul Assange, også er instrumentelle i Kina og Russlands propagandakrig – og elektroniske krigføring – mot Vesten.

Det er en ikke fullt så prisverdig rolle, og en vi burde betakke oss for, heller enn å kjøpe Robin Hood-statusen de gir seg selv, og som kritikkløst fremholdes av deres vestlige støttespillere.

Men for all del: Tilhører de i realiteten Isil og Trumps støtteapparat, fortjener de honnør for den geniale tilnærmingen.

Toppillustrasjon: En Guy Fawkes-maske, den uformelle hacker-sammenslutningen Anonymous’ bumerke. Tegnet av bloggeren.

Uhyggelige drømmer

Man er ikke blant dem som har for vane å huske drømmeverdenen, men i dag våknet man svett, med levende erindringer om en statsminister, som i nattens mareritt messet «Hyggelig, hyggelig, hyggelig» i ett, som en veritabel mitraljøse.

Jeg kan forsikre at det var alt annet enn hyggelig.

Men de skal jo helst bearbeides, disse drømmene, har man latt seg fortelle, enda det vel er de som bearbeider ens våkne tilværelse. Det passet imidlertid fint, siden man er så forbannet over harelabb-tegningen man begikk her om dagen:

Den fattige statsministeren. Bloggers egen tegning.
Den fattige statsministeren. Bloggers egen tegning.

Siden man først hadde sett for seg en fremtid som popkunstnerisk sell-out, passet det bra å tegne et nytt statsministerportrett, forhåpentligvis med større portrettlikhet, mens resten av folket stryker gatelangs, med bøsse i hånd.

Teknikken er en i bunn og grunn den samme, av godt, gammelt og vektorgrafisk merke, men helt uten outlines. Og det ble en bedre tegning, om man skal si det selv, enda jeg stadig ikke er helt bekvem med øynene, som utvilsomt er min store svakhet. Helt klart inspirert av en gammel begåelse:

Kina-Høyre

I alle fall kan man saktens håpe bearbeidelsen hindrer reprise av siste natts «hyggelige» uhyggeligheter.

Så det blåser opp til strid om kinesernes kunstige øyer og baser i Sørkinahavet.

Hva kan jeg si?

The Americans are fools. I offered my services, they refused. So did the East. Now they can both pay for their mistake. Dr. No, fra 1962-filmen ved samme navn.
The Americans are fools. I offered my services, they refused. So did the East. Now they can both pay for their mistake. Dr. No, i 1962-filmen ved samme navn.

Adam Magyar: Stainless – Xidan

Et utdrag fra filmen Stainless – Xidan, Adam Magyar 2015, filmet med høyhastighets-kamera på Xidan stasjon i Beijing.

Hvor dypt må vi knele?

Thorbjørn Jagland

Spørsmålet er betimelig, etter dagens vraking av Thobjørn Jagland, som leder av Nobelkomiteen. Kanskje som plaster på såret, for at det ikke blir flytog med Mao-portretter likevel? Jeg vet ikke, men vet så pass:

De har balletak på oss nå, kinesera, og har sett til hvilke dybder vi er villig til å synke, for å tekkes dem. Det kommer de nok til å utnytte, for alt hva det er verdt.

Det gikk som det antagelig måtte med Nobelkomiteen, som nå får Kaci Kullman Five (H) til rors, men så?

Hva blir det neste knefallet? How low can you go, Erna?

Pretty damn low, etter dagens lille øvelse å dømme.

Uten å ytre én nedsettende stavelse om Five, som utvilsomt er dyktig nok, må det være lov å hevde det hele flaut. Bent frem grenseløst pinlig, på toppen av den internasjonalt bevitnede Lama-botsgangen hin vår.

But we ain’t seen nothin’ yet, er jeg redd.

Derfor gikk Høyre mot Oslo 2022

Hvis det skulle være noen tvil om bakgrunnen for Høyres Oslo 2022-nei …

Kina-Høyre

er det kanskje nok å peke på at bare Kasakhstan og Kina står igjen.

Kinavennlig nobelsjef på vei?

Samme år som vår høyredominerte regjering nektet å ta imot fredsprisvinner Dalai Lama, tar den nå nødvendige skritt for å få fjernet kinakritikeren Thorbjørn Jagland som leder av Nobelkomiteen.

Høyres parlamentariske leder Trond Helleland på Dagsrevyen 29. september 2014.
Høyres parlamentariske leder Trond Helleland på Dagsrevyen 29. september 2014.

I den anledning ble Høyres parlamentariske leder Trond Helleland intervjuet på Dagsrevyen, med forsikringer om at regjeringen selvfølgelig ikke har diskutert problemet med Kina.

Formodentlig med krav om å bli trodd.

Visst er vel Snowden forræder

 

Det står ikke til å nekte: Jeg er dypt forundret, grensende til det sjokkerte, over opinionens ensidige kritikk av egen – og, fremfor alt, av amerikansk – etterretning, og iveren etter å renvaske og saliggjøre alle som arbeider for å forpurre det viktige arbeidet den gjør.

Nå er vel ikke innstillingen min noen hemmelighet, akkurat, men jeg delte nylig dette intervjuet, med Netscape-grunnlegger Marc Andressen, på Facebook, og føler muligens at det påkaller en utdypning, som følger etter Facebook-posten – og intervjuet, som jeg anbefaler på det varmeste (klikk på det!).

Som det fremgår av Facebook-lenken, avstedkom utspillet noen merknader, som det strengt tatt var meningen å forebygge med denne bloggposten, og here goes:

Jeg har nok et avslappet forhold til etterretning, og til personverns-problematikken som er forbundet med den. Misforstå meg endelig rett: Orwellianske 1984-scenarier har vakt en viss bekymring, også hos meg. Jeg har ikke engang problemer med å fastslå at Orwells dystre forestillingsverden på flere områder er blitt virkelighet. Ikke bare det, vi er langt forbi det stadiet. Og likevel forblir jeg avslappet.

Hvorfor?

Fordi etterretningen og overvåkningen ikke forvaltes av Storebror, i Orwells betydning av ordet, skjønt vi ofte fristes til å bruke betegnelsen på våre overvåkere. Men Orwells Storebror var av en litt annen støpning. Vær ærlig nå, han var det? Dermed bringes diskusjonen ned på det teoretiske, det prinsipielle planet, som er virkeligheten mange av av mine bekjente dessverre befinner seg i.

Vi er i dersom atte hvisom atte-land. Det er sikkert et hyggelig sted å være, og vi trenger noen som holder opp mulige scenarier for oss, om våre tillitsvalgte – eller andre – skulle falle for fristelsen til å innføre en slags politi- eller fasciststat. Og det kan vi jo teoretisere over, skulle vi ligge under for slike tilbøyeligheter.

Den kalde krigen tok ikke slutt, den ble intensivert

I mellomtiden må vi erkjenne at noen ivrer for å blåse nytt liv i den kalde krigen, at russisk og kinesisk etterretning opererer i en skala vi tiltrodde æraen som tok slutt ved Berlinmurens fall i 1989.

Skal vi gi oss til å gjette omfanget på de russiske etterretningsorganisasjonene GRU (Glavnoje Razvedyvatelnoje Upralevnije), FSB (tidl. KGB og NKVD, nå Federalnaja sluzjba bezopasnosti) og SVR (Sluzhba Vneshney Razvedki)?

Jeg tør i alle fall ikke. Men at det er omfangsrikt, tror jeg vi kan ta for gitt.

Hva med SMERSJ (SMERt’ SJpionam – «Død over spionene»), eksisterer de fortsatt? Det er ingen grunn til å anta annet, om organisering og navn kan være erstattet.

Og Kina … Vel, det blir bare for svært, for uoversiktlig til overhodet å prøve å danne seg et bilde.

Harmløs overvåkning

Det er klart vi må ha et bolverk mot svineriet, for det er disse folka våre, til sammenligning, semi-hemmelige tjenester står opp mot, i tillegg til terroristene vi har fryktet slik på denne siden av årtusenskiftet, med midler som ikke engang er i nærheten av motpartens.

Så hva er det som skjer, når du eller jeg skriver «NSA» eller «al-Qaida»?

Red flag waving transparent

Det popper opp et rødt flagg hos Politiets sikkerhetstjeneste (PST), og, formodentlig, hos E-tjenesten (tidl. Forsvarets etterretningstjeneste), Cyberforsvaret, NSA (National Security Agency), CIA, FSB, SVR og gudene vet hvem.

Min IP-adresse, min blogg, mine profiler i de sosiale mediene, mine e-postadresser og mitt mobilnummer (om ytringene har falt i en SMS-melding) er samlet i én mappe hos dem alle sammen. Det er sinnrike systemer de sitter med, så det røde flagget vil automatisk knyttes til den mappen, merket som harmløs og vennligsinnet – i alle fall hos vestlig etterretning. Håp om fremtidig innreise i Russland og Kina, anser jeg en forlengst tapt mulighet. Dermed er det lite trolig at det røde flagget avstedkommer videre handling – hos andre enn Kina, Russland, og andre totalitære stater.

Skulle de «farlige» ordene derimot stamme fra en ukjent, eller fra en kjent risikofaktor, skal du ikke se bort fra at det medfører nærmere saumfaring. Big deal, og veldig, veldig urimelig, sant?

For det er jo ikke slik at de finkjemmer SMS-ene våre, tross Edward Snowden, Julian Assange og deres gelikers iherdige forsøk på å få oss til å tro annet.

En demokratisk utfordring?

«Men i et demokrati kan vi jo ikke la de hemmelige tjenestene opptre på kant med våre vedtatte lover», hører jeg folk innvende.

Øh … Jo!? Det er nettopp det som bidrar til at vi kan opprettholde demokratiene vi har!

Alternativet er økt kontroll og innflytelse fra dem vi forsøker å holde på avstand. Og helt ærlig, det kan jeg leve med, eller for å være mer presis, er jeg hoppende glad det er slik! For det er disse folkene vi må forholde oss til:

Om Finland vill gå med i Nato borde ni först ta er en funderare. Vill ni vara med och starta ett tredje världskrig? Antisemitismen startade andra världskriget, russofobin kan starta ett tredje. Finland är ett av de mest russofobiska länderna i Europa, efter Sverige och de baltiska länderna.

— Sergej Markov, president Vladimir Putins personlige utsending, til finske Hufvudstadsbladet 8. juni 2014 (i dag)

Forræderi mot hele Vesten

Edward Snowden - American Hero-American Patriot
Edward Snowden, fremstilt som patriotisk helt. (Photo credit: rich_french77Amber)

Marc Andressens største bekymring synes å være skadene Ed Snowden har påført USA og den amerikanske IT-bransjen. Ikke så rart, kanskje, siden Andressen både er amerikaner og IT-mann. Men skadene favner jo mye videre, og langt bredere. I vår del av verden bør det bekymre at egen etterretning er eksponert, og at både Russland og Kinas innsikt i indre anliggender, vokser i takt med antall «WikiLeaks» og andre lekkasjer.

At Snowden er blitt et mer eller mindre villig (derom vet vi lite) verktøy i Vladimir Putins etterretning og propaganda, taler vel heller ikke til hans umiddelbare gunst. Teksten fortsetter etter videoklippet.

Det tragiske ved alt sammen, er at jeg tiltror Snowden hederlige motiver. Jeg tror han tror han har gjort verden en tjeneste, men er redd hans mentale kapasiteter ikke kvalifiserer for rettslig utilregnelighet (fyren er angivelig lynende skarp), som i sin tur kvalifiserer for den eneste dommen som kan ilegges sikkerhetsklarert personell som lekker gradert materiale, utvilsomt like opp til Cosmic Top Secret.

Per definisjon er han altså en forræder. Så får heller de rette instanser ta stilling til formildende omstendigheter. Å slå pjaltene sammen med Vladimir Putin, regnes neppe som en slik omstendighet. Med rette.

Gjør Treholt til en håpløs amatør

Arne Treholt, Genadij Titov og Aleksandr Lopatin i Wien (min illustrasjon).
Moods of Norway: Arne Treholt, Genadij Titov og Aleksandr Lopatin i Wien (min illustrasjon).

Jeg regner meg til dem som anser Høyesteretts dom over Arne Treholt altfor streng. Hadde han derimot begått overtramp i en skala tilsvarende Edward Snowdens, ville dommen ha vært mer enn berettiget.

Problemet er bare at Treholt ikke var i nærheten av å røpe hemmeligheter av et omfang – og alvorlighetsgrad – tilsvarende Edward Snowden. Han var, til sammenligning, en amatørmessig guttunge i knebukser, om det kan bidra til å sette tingene i perspektiv.

Jeg har med andre ord en viss sympati med Snowden. Men sorry, ass, han har driti på draget.

Mitt spørsmål – og svar, til alle som tar Edward Snowden og Julian Assange i forsvar, blir dermed:

Vil jeg heller ha vestlig overvåkning, enn russisk invasjon av Finnmark, og økt kinesisk innflytelse over norske myndigheter?

Hell yeah!

For jeg skal medgi at det hadde vært deilig ikke å måtte velge side, å forbli i vår nøytrale likegyldighet, men vi er havnet i en virkelighet som tvinger oss til å velge side, slik også Edward Snowden har gjort.

La oss bare sørge for at vi ikke velger den samme siden, skal vi?

At overvåkningen hindrer oss i å gi uttrykk for våre oppriktige meninger, er og forblir det rene sprøyt.

Jeg står med andre ord fast på hva jeg skrev i vinter:

NSA Scrutiny Welcome

En sen tilføyelse

Ilandstigningen i Normandie, på D-dagen, 6. juni 1944. Foto fra Wikimedia Commons.
Ilandstigningen i Normandie, på D-dagen, 6. juni 1944. Foto fra Wikimedia Commons.

Vi har nettopp markert 70-årsdagen for den allierte ilandstigningen i Normandie, D-dagen, 6. juni 1944. En operasjon som ble mulig, takket være intenst og høyst hemmelig etterretningsarbeid, som utvilsomt også involverte grundig granskning av sivile.

Ingen ved sine fulle fem ville hevde de alliertes etterretningsarbeid kritikkverdig. Noe annet hadde det selvfølgelig vært om operasjonen feilet, noe den til alt hell ikke gjorde.

Skal de maktene som i dagens verdenspolitikk utgjør en trussel, få holde seg med strengt hemmelige etterretningsoperasjoner, må de, i rettferdighetens navn, også møtes på like vilkår, minst.

Helst litt bedre.

Å motarbeide det, er ikke bare kritikkverdig. Det er, per definisjon, forrædersk.

Høyres leder og statsministerkandidat Erna Solberg. Foto: Høyre/FlickrI anledning den triste merkedagen i går, er det bare å fastslå et nesten like trist faktum, nemlig at vår statsminister ikke nevnte tragedien, med så mye som én stavelse.

Søk på kombinasjonen «Erna Solberg» og «Beijing» i Kvasirs nyhetssøk, tidsbegrenset frem til påfølgende dag, resulterer kun i saker som omtaler statsministerens taushet (og noen tidligere saker om regjeringens ynkelige fremferd).

Det skal medgis at denne bloggeren slett ikke er sikker på at Jens Stoltenbergs rygg hadde vært rakere, for her er det nasjonens ryggesløshet som er betenkelig, vel så mye som den enkelte politikers.

Ennå gjenstår det å se hvor mange prinsipper vi er villig til å kaste på båten, i iveren etter å tekkes regimet i Beijing.

Jeg er stygt redd vi har noen hakeslepp i vente.

Kina-Høyre