Achtung: Katteblogging

Vårt firbente familiemedlem, som for øvrig fylte syv i går, og dermed ble store mengder snadder på boks til del, sogner til den underligere enden av katteskalaen, med sin åpenbare forkjærlighet for det våte element.

Til hennes hell bebor vi også en fuktig landsdel, skjønt hun i det vesentligste innekatt er. Stor var derfor engstelsen, da hun nettopp tilbrakte timevis i det dyvåte fri, uten å avgi selv det minste livstegn – til hun hoppet inn vinduet, i denne forfatningen:

Noe som ingenlunde er spesielt, henrykt, som hun engang er, over å springe i det høye, våte gresset – eller over utsiktene til å rulle i en sølepytt. For katterasen, sånn i sin alminnelighet, er det likevel litt … skal vi si uvanlig?

Men ikke for denne katten, som rister vannet av seg, som var hun en gjennombløt border collie (det hender man undres om hun anser seg en).

Skal vi likevel si oss enig om at det fyller bloggens kattekvote, i alle fall for en stund? Kom i alle fall ikke og si at De ikke ble advart.

Plagsomme beilere

Hun sitter i vinduet og speider. Husets tobente tjenerskap flyr som strikkballer, for å slippe sin firbente eier ut eller, som tilfellet minst like ofte er, inn.

Og ja, De gjettet riktig. Det er løpetid, med alt som hører med. Ikke minst de utallige beilerne, som markerer iherdig, akkurat utenfor huset her. Det lukter alt annet enn roser, om det kan uttrykkes slik.

Dersom noen av dem gjør seg forhåpninger om avkom, kan jeg imidlertid informere om at den bedragerske frøkna er sterilisert, selv om hun oppfører seg som om det slett ikke var tilfellet.

Nå som den katta er ute av sekken, om De tilgir ordspillet, er det kanskje håp om at nabolaget atter dufter av fiol?

katteoeyne

Ok, så er det noe med dyrenes intuisjon. Husets katt inntok alt i går kveld sin vante plass under sofaen, som hun gjerne gjør, når ting blir for skummelt, i påvente av Tor, med betraktelig mer enn storm i kastene i ermet (storm både i kast og både ermer, der, altså).

Vi gjør som Erna: Vi stålsetter oss.

Garfield, as portrayed on the back cover of Ga...

Alle som prøver å fortelle sine kattedyr at overfloden av kattesnadder var utslag av julehøytiden, ikke av nytt kostholds-regime:

Jeg vet hva dere går gjennom.

Fine, feline gaver

Huset er velsignet med et kattedyr, som nok primært er en innekatt, uten at det hindrer henne i å fly ut og inn, dagen og kvelden lang. Vil hun inn igjen, står hun og kikker inn stuevinduet, med hodet dansende fra side til side, med strukket hals – eller forsiktige mjau utenfor inngangsdøren.

Så har du de gangene mjauingen er mer intens, både i hyppighet og volum. Det er de gangene du vet noe er i gjære – og du aner som regel hva. Spesielt om hun piler forbi deg, idet hun slipper inn – og denne gangen skimtet jeg det forventede byttet i kjeften. Og ganske riktig:

Hun la den forsiktig fra seg på stuegulvet, som den milde gaven den var, og du vet, da kan du ikke gi deg til å skjenne, hvor lite du enn verdsetter mus i hus (med mindre du heter Ørjan Burøe). Tvert om påkaller situasjonen både lovord, ros og kos, hvorpå gaven pakkes nennsomt i en plastpose, og bæres i søpla – etterfulgt av flere uttrykk for takknemlighet.

En hengiven handling er det nå engang, om aldri så bestialsk.

Hverken for mennesker eller dyr

20131230-160838.jpgDyret hadde åpenbart et viktig ærend, der det stod, mjauende foran døren, som sporenstreks ble åpnet, slik jeg pleier, når jeg blir bedt.

Hun myste ut, før hun vendte snuten inn igjen, på vei mot badet, der kattedoen står. Og jeg klandrer henne ikke.

Dette været egner seg hverken for to- eller firbente, skjønt det granngivelig er som det pleier.

I samme momangen fikk far et påskudd til å publisere nok en vektorgrafisk parapluie (av flere), i sitt vedvarende forsøk på å erstatte MS Offices bortfalte clip art-arkiv – med egne illustrasjoner. Et prosjekt som formodentlig hadde blitt min død, mente jeg snev av alvor med det.

Can I haz cheezburger?

Jeg er i det minste ærlig:

Skinnet bedrar

Hun stryker seg kjælent inntil deg og ruller på rygg, så du kan stryke henne over magen, mens hun maler av lutter nytelse, for i neste momang å sette seg ned, med blikket boret i deg, som for å be om mer – eller fordi hun vet det er lørdag, og det vanker lørdagsgodt, også på katter.

Hun er det mest familiekjære dyr du kan tenke deg, med pels myk som silke, som også er navnet husets yngste ga henne. Silke, som kan snakke, med ord hentet fra Chewbaccas vokabular, tror jeg, og en fløyelsmyk stemme, som gjør viljen veik, og som smelter i ørene.

Så hører du enda et av disse myke, forsiktige mjauene utfor døren, når hun vil inn. Du åpner opp, og ser henne springe mot det håndknyttede teppet på gulvet, hvor hun hastig legger seg ned, med snuten vendt mot gulvet. Du kjenner posituren, den jegeren inntar, vel hjemme med byttet, og hører det knase i hvert eneste ett av musens ben. Men hun gir ikke slipp. Musen er hennes, og den skal fortæres, i all sin fulle prakt – mens liket ennå er varmt.

Du lar henne, og tenker Naturens gang.

Knas, knas, knas, gulp.

Fra nytelsessyk prinsesse, i den mykeste hermelin, til blodtørst drapsmaskin, på ganske få minutter.

Så ruller hun over, og mjauer mykt:

«Hva ble det til med den magestrykingen?»

Du snur deg bort, og svarer:

«Senere, pus. Senere.»