Til helvete på første klasse

Jeg misunner optimistene, den gjengen som uanfektet deler sin ubekymrede tilværelse på feisboken, og som utelukkende ser muligheter i fremtidsutviklingen. Jeg gjør virkelig det, og skulle, med hånden på hjertet, ønske jeg delte verdensanskuelsen.

Hver den som har skummet mine bebloggelser, vil imidlertid vite at så dessverre ikke er tilfellet, men det vanker blomster på den som klarer å overbevise meg om disse faktorenes bestridelighet:

Eksplosiv befolkningsvekst

befolkningsvekst
Fra én til ti milliarder – på 283 år.

I år 1800 hadde kloden en relativt bærekraftig befolkning, på én milliard beskjedne hoder, som det skulle ta 127 år å doble, innen verdenssamfunnet nærmet seg den store depresjonen, på 1930-tallet. Som grafen over viser, skulle det kun ta 33 år å nå et nytt milliardmerke neste gang, i 1960. Deretter henholdsvis 14, 13, 12, 12, 14, 18 og 40 år, om alle fremskrivninger klaffer, og uten at jeg skal ha sagt hva som får forskerne til å tro det dabber slik av de kommende 60-70 årene. Jø og fyse, de skulle vel aldri gå i verdenskrig-tanker?

Det er klart ren logikk tilsier at fire milliarder formerer seg raskere enn én, det skulle da også bare mangle, men har vi in mente at det begynner å bli 40 år siden vi konkluderte at smertegrensen var i ferd med å nås, på et tidspunkt da vi var mellom fire og fem milliarder verdensborgere, skal du ikke være mye rakettforsker for å begripe at dagens syv milliarder, enn si 2083s ti milliarder, byr på et aldri så lite problem – både hva forbruksvare- og matproduksjon, klima, miljø, migrasjon, og geopolitiske utfordringer og konflikter betreffer.

For jeg mener … Hvis vi tror vi har sett flyktningkrise, tror jeg vi skal vente noen år med å uttale oss.

Legger du så til at vi risikerer skrullinger, både i Kreml og Det hvite hus, foruten dem vi selv holder oss med (you know who you are), innser du smått om senn at det selvfølgelig ikke går bra.

Med mindre, naturligvis, vi ordner oss slik at vi ganske enkelt ufruktbare blir. Ikke så bra for menneskeheten, men kloden, så vel som dyre- og planteliv, ville muligens ha grunn til å juble. Kanskje vi skulle glede oss på deres vegne?

For oss derimot, ser det dunkelt ut, men joda, jeg misunner altså dem som ikke ser det, for de er visst ikke så få.

Noen mørkemann vil jeg likevel ikke ha på meg at jeg er, her jeg gjør James Taylors ord til mine, fra slåtten The Secret O’ Life, 1977:

The secret of life
Is enjoying the passage of time.
Any fool can do it,
There ain’t nothing to it.
Nobody knows how we got
To the top of the hill.
But since we’re on our way down,
We might as well enjoy the ride.

Shit, her er den, in extenso, i et opptak fra den gangen vi talte fire komma noen skarve milliarder. God søndag!

Toppillustrasjon: Jada, dommedagsklokken skal gi en indikasjon på vårt omtrentlige forhold til en atomkrig, men de færreste anser vel en slik menneskehetens nødvendigvis eneste endelikt.

Sunn Frp-logikk

Alle var skjønt enig om at fremtiden var ikke-fossil. Det fikk Tord til å trekke sine konklusjoner:

Norges olje- og energiminister Tord Lien (Frp), i et OED/Scanpix-bilde, smått manipulert av blogger.
Norges olje- og energiminister Tord Lien (Frp), i et OED/Scanpix-bilde, smått manipulert av blogger.

Så kom man altså til en slags enighet i Paris.

Norwegian-maskin i lufta. Bloggerens eget maleri.

Da ordner det seg sikkert, bare vi får fjernet flyseteavgiften. Miljø versus billigfly er, som vi vet, et temmelig rått parti.

God tur til Paris

Dagsrevyen, ass …

Tomt for elbil-skilter – et godt tegn?

Buddy, electric car, developed by Elbil Norge ...
Good ol’ Buddy. (Photo credit: Wikipedia)

Folk skryter av Norge, der ute i verden, nærmere bestemt av vår imponerende evne til å befolke bilparken med elektrisk drevne biler.

Det de selvfølgelig ikke vet, er at det slett ikke er hensynet til klima og miljø som driver verdens rikeste land, men, som i livets samtlige fasetter for øvrig, hensynet til oss selv og egen lommebok.

Ett er at man kan snike i trafikken, et annet, selvfølgelig, at man innvilges vanvittige avgiftskutt – og fri ferge, så vel som bompassering. Det er sånn du appellerer til en ekte nordmann, noe myndighetene ellers har lykkes med, i så stor grad at det nu nærmer seg tomt for bilskilt av EL-serien.

(Ellers kjenner vi vel alle historiene om dem som, etter det nye kollektivfelt-kravet, om minst to reisende, tar au pairen med til byen, for så å sette henne på første tog tilbake til Asker eller Bærum. Alternativet, en oppblåsbar Barbara, har ikke slått fullt så godt an, men observeres, tid om annen.)

Som Aftenposten skriver:

I 2015 er det så langt registrert rundt 17.000 elbiler, ifølge tall fra Opplysningsrådet for veitrafikken (OFV).  Dermed går det mot et salg på rundt 25.000, og en elbilbestand på mellom 65.000 og 70.000 ved utgangen av året, mener elbilforeningen.

Selv er man, med utgangspunkt i betraktningene for oven, lettere ambivalent. Føyer vi til at det ikke fins noen steds å gjøre av batteriene, når de en vakker dag er oppbrukt (utover forgjengelige deponier, selvfølgelig), og at fremstillingen av dem heller ikke er helt uten miljømessige konsekvenser, er veien relativt kort fra ambivalens til regulær vemmelse.

Man ser med andre ord – og som sedvanlig – lite grunn til jubel.

Skiltet oppi toppen er for øvrig bloggers hastige kreasjon, men lån for all del.

Jasså, klimanøytral, du?

Ikke med hest og kjerre, vel? Dere vet at dyreriket, mennesket inkludert, er den største utslippskilden kloden har å by på, sant?

Man er med andre ord spent på hvor nøytral klimanøytraliteten egentlig er, men holder ikke pusten, for å si det slik.

To enslige telys. Den mørke timen begynner nu. Mer på Earth Hour 2015.

Husk Jordtimen 2015

Husk lysbryteren klokken 20.30 i morgen kveld, da, børn – og la den forbli avslått i én time. Med alle strømbruddene vi har her omkring, er jeg imidlertid usikker på om kampanjen for vår del anses gjennomført. Noen som vet?

For nærmere informasjon: Earth Hour 2015

En nødvendig krise

Det er full krise i to av de livsfarligste, for kloden aller skadeligste, næringene vi noen gang har hatt – luftfarten og oljebransjen.

Nå er det ikke vanskelig å se selvmotsigelsen i å hevde at vi, som noen av verdens rikeste, kan klare oss uten, og i alle fall har råd til dyrere flybilletter – når rikdommen tross alt beror på førstnevnte næring. Men har vi ærlig talt råd til overhodet å skjele til økonomi?

Selvfølgelig har vi ikke det.

5000 arbeidsplasser kan gå åt skogen i Norwegian, men la oss håpe det ikke fører så vidt. Det beste som kan skje oss, er at selskapet reduserer flyparken og bemanningen, og øker billettprisene – til hva de egentlig koster, slik at driften faktisk blir regningssvarende. Med alt hva det innebærer av utslippsreduksjon. Det er en prosess selskapet rimeligvis ikke må bli alene om. Vi snakker strukturelle endringer for luftfarten under ett, som muligens vil bane vei for en drabelig Ryanair-konkurs. Men hey, good riddance.

Forurensning
Forurensing. Bloggers egen collage.

Bedre er det vel strengt tatt ikke stilt i oljebransjen, som, om mulig, er hakket farligere, ettersom den skaper grobunn for langt flere farlige næringer enn luftfarten alene – og dertil påfører kloden ubotelig skade, helt for og på egen hånd. Det må medgis at man ikke har holdt seg oppdatert på den senere utviklingen, men en fem år gammel SSB-rapport konkluderte med at åtte prosent av den norske sysselsettingen per 2009 skyldtes «etterspørsel fra petroleumsnæringen» – omregnet til 206.000 individer.

I det som for tiden er mitt eget fylke, Hordaland, er hvert femte voksne individ ansatt i oljerelaterte virksomheter. Og hodene har tatt til å rulle. Det er klart det virker brutalt å slippe jubelen løs, men for Moder Jord er det faktisk godt nytt, selv om vi både kan og bør ha medfølelse for dem som rammes. De lokale politikerne begynner, som resten av dem som er seg selv nærmest, å bli bekymret.

Skulle nå likevel Norwegian bukke under, er det selvfølgelig trist for dem det gjelder. Resten av oss kan derimot glede oss over at kloden muligens har en sjanse likevel. Særlig dersom det i samme momangen fører med seg drastiske kutt i vårt øvrige forbruk – noe svekkelsen av vår ufordragelige økonomi utvilsomt vil.

Hva betyr vel tapet av en Dreamliner eller to, i slike regnestykker?

Vinn-vinn, som de så fyndig uttrykker det, i kvartalsresultat-jagende kretser.

Jada, det er klart det er lett å sitte på sin høye hest, med inntekt så lav, at den umulig kan berøres av konjunkturfallet, men skuer man likevel – og uavhengig av egen økonomi – hinsides egeninteressen, er det mulig man får øye på Det store bildet™ – og det lyver altså ikke.

Når alt kommer til alt, handler disse streikene om at ingen ønsker å bli naboen økonomisk underlegen. Alle, arbeidsgivere, så vel som -tagere, vil ha mer – og det må jo før eller siden ta slutt, for veiene fører jo, samme hvilke blår de har kastet oss i fleisen, ikke lukt inn i himmelen, med mindre du flyr Dreamliner.

Hvor deilig hadde det dessforuten ikke vært, med et samfunn som ikke primært egnet seg til meling av egne kaker?

Toppillustrasjon: Norwegian-maskin i lufta. Bloggerens eget bilde (utsnitt).

IMG_0242.JPG