Kommunereformen: Altfor få tvangssammenslåelser

De siste par dagene har vi vært vitne til forurettede utbrudd fra ordførerne i de 13 kommunene som foreslås tvangssammenslått av Regjeringen og Venstre, men det er ikke vanskelig å se galskapen i å la kommuner på et par tusen sjeler fortsette sin suicidale alenegang.

Det er ikke noe jeg hevder, fordi jeg selv er uberørt, og bebor en storby av noe slag. Tvert om holder man hus i en kommune på under 2800 sjeler, som underlig nok gikk klar av tvangsekteskap, i alle fall i denne omgangen. Kanskje, for alt jeg vet, fordi den har en Høyre-ordfører.

At så små kommuner er det glade vanvidd, se det er det i alle fall ingen tvil om. La meg illustrere:

Skjønt vi altså ikke er flere enn i underkant av 2800 individer, fordeler øyas innbyggere seg på et 255 km² areal. Just precis: 255 km²! Til sammenligning er hovedstaden litt under dobbelt så stor. Folketallet derimot, på over 600.000 innbyggere (det er ikke så nøye om vi tar eller legger til 50.000), er mer enn 2000 ganger så stort.

Vi, på den annen side, fordeler oss over våre 255 km², dels i klynger hist og her, dels i avsidesliggende gårder, der ingen skulle osv, men vi har det til felles at vi alle krever like andeler av en kommunekasse som – rimelig nok, med så få innbyggere – er altfor liten. Det sier seg tross alt selv: Høyt innbyggertall gir mange skattebetalere og blomstrende næringsliv. Lavt innbyggertall tilsvarende få og visnende ditto.

Hvordan noen presterer å summere det regnestykket annerledes, har bestandig vært meg et mysterium. Like fullt insisterer de altså på at vi skal være et land bestående av småkommuner, som balanserer hårfint på kanten av ROBEK-listen, samtidig som hver bidige miniatyrkommune forlanger statlig ansvar for at den skal kunne by sine innbyggere alt man finner i just en by. Forstå det, den som kan.

Man fester lit til at noen, om ikke så altfor lenge, kommer til sans og kommunal samling, for dette, piker og gutter (sa han, og stirret strengt på Senterpartiet), går ikke lenger.

Foto: 17. mai på Tysnes. Bloggers foto (og innsuprede tekst).

Rogaland sier nei til Vestlandsregionen – NRK Rogaland – Lokale nyheter, TV og radio

Nei, nu ble jeg overrasket!

Rogaland fylkeskommune sier nei til sammenslåing av Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Det ble vedtatt da Fylkestinget var samlet i Haugesund tirsdag.

Blant dem som er minst glad for det vedtaket, er Haugesund-ordfører Arne-Christian Mohn (Ap). Han varsler nå at byen med 37.000 innbyggere vil melde seg ut av Rogaland.

– På Haugalandet og Sunnhordland at vi rivende redde for å få en ny grense mellom oss, sier Mohn til NRK.

Kilde: Rogaland sier nei til Vestlandsregionen – NRK Rogaland – Lokale nyheter, TV og radio

Grenser for lokaldemokrati

Tysnes within Hordaland
Tysnes kommune – og det øvrige Hordaland (Photo credit: Wikipedia)

Det enkle faktum at vi står foran en omfattende kommunereform, har vel neppe unnsluppet noen av bloggens hjemlige lesere (jeg har, av en eller annen grunn, foruroligende mange utomskjærs) – ei heller lokalavisen her vi bor, som i dag gjør seg noen stormannsgale vyer over Tysnes kommunes fremtid, som det fremgår av den avbildede forsiden (over). Formodentlig for spøk. Til høyre ser en kommunen, slik den fremstår i dag.

Foranledningen er det tillyste folkemøtet, kommende mandag, hvor vi 2782 innbyggere (per fjerde kvartal 2014) inviteres til å gi vårt besyv på reformen – og hvordan den bør arte seg for vårt vedkommende:

folkemøte

«Bli med å [sic!] bestem framtida for Tysnes», står det, som om det skulle være en reell mulighet.

Det er i og for seg korrekt at det råder lokaldemokrati i landet, som har til formål å gi innbyggerne et monn av råderett over innbyrdes disposisjoner, men sorry, Mac, i spørsmål av så vidtfavnende og strukturell karakter, har lokalbefolkningene overhodet ingen innflytelse.

Den forestående reformen, og konstellasjonene som følger derav, vil vedtas helt andre steder, hvor mye makt våre lokalpolitikere – og innbyggerne de representerer – enn måtte forestille seg å besitte. Liksom vi heller ikke har den fjerneste innvirkning på trasévalg, ved etablering av den fergefrie forbindelsen, som er annonsert – en eller annen gang i en fjern fremtid.

Lokaldemokratiet har sine grenser, men de er, som de fremtidige kommunegrensene, åpenbart ikke kjent for lokalpolitikerne. Nå har jeg antagelig en langt mer begrenset tro på vårt konstitusjonelle demokrati enn folk flest, men når det kommer til lokaldemokratiet, er jeg redd det er betydelig verre fatt.

Kommer det noe godt ut av reformen, blir det, som noen fryktet i et inserat noensteds, at flere flytter til byene. Håpet er i alle fall lysegrønt.

Men om man skal på folkemøte?

Ja, det kan du tro!